Det europeiske frihandelsforbund, EFTA, ble
opprettet i 1960 for å fremme frihandel og økonomisk
samarbeid mellom medlemsstatene. EFTA består i dag av Norge,
Island, Liechtenstein og Sveits.
Norge prioriterer i dag å inngå EFTA-frihandelsavtaler
med stater der slike avtaler kan bidra til økt samhandel
og verdiskaping. Antallet bilaterale og regionale frihandelsavtaler
har økt sterkt de siste årene internasjonalt,
og trenden synes å fortsette. EFTA-frihandelsavtaler er
derfor også et sentralt instrument for å sikre at
norsk eksport av varer og tjenester ikke diskrimineres i forhold
til eksportører i andre stater. Målsettingen med
avtalene er å oppnå minst like gode vilkår
som våre konkurrenter.
Frihandelsavtalen er inngått mellom
de respektive medlemsstatene i "Southern African Customs Union" (SACU-statene)
(bestående av Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Lesotho
og Swaziland), på den ene siden og de enkelte EFTA-statene
på den andre eller der det er uttrykkelig bestemt, SACU-statene
der de opptrer samlet.
Hovedformålet med frihandelsavtalen
er å stimulere til økt samhandel og økonomisk
samarbeid mellom partene. Videre er det et mål å sikre
at EFTA-statenes eksport oppnår minst like gode vilkår
i SACU-statene som eksport av varer fra EU. EU inngikk en handels-, utviklings-
og samarbeidsavtale med Sør-Afrika i 1999.
Fra EFTA-siden ble det gjort en rekke innrømmelser for å imøtekomme
utviklingsbehovene til spesielt Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland
(heretter kalt BLNS-statene), mens det samtidig ble lagt vekt på å sikre
at avtalen holder mål som frihandelsavtale både i
forhold til gjeldende WTO-regelverk og ved at den sikrer EFTA-statene
tilfredsstillende markedsadgang til SACU-statene. Resultatet er
en asymmetrisk avtale som sikrer EFTA-statene tilnærmet
den samme markedsadgang som EU har med disse statene, samtidig som
den gir SACU-statene til dels andre og bedre vilkår enn
EFTA-statene. Avtalen ivaretar således både handels-
og utviklingspolitiske formål.
Forhandlingene startet med Sør-Afrika
i mai 2003 og ble fra februar 2004 formelt utvidet til også å omfatte BLNS-statene.
I utgangspunktet tok EFTA og Sør-Afrika sikte på å etablere
en frihandelsavtale som skulle omfatte handel med tjenester, offentlige
anskaffelser og investeringer. Med innlemmelsen av BLNS–statene
i forhandlingene ble ambisjonsnivået etter hvert senket
til i hovedsak å omfatte handel med varer. Avtalen omfatter
således med få unntak handel med industrivarer,
bearbeidede landbruksvarer, fisk og andre marine produkter. Avvikling
av eventuelle handelshindringer som kvantitative restriksjoner skal
foretas fra avtalens ikrafttredelse. Avvikling av tollsatser skal gjennomføres
etter en fastlagt tidsplan. Avtalen gir SACU-statene som tollunion,
og BLNS-statene enkeltvis, rett til å treffe visse handelstiltak
hvis det oppstår problemer som en følge av handelsliberaliseringen. Videre
vil SACU-statene kunne beholde toll på enkelte sensitive
industriprodukter. Disse vil bli gjenstand for gjennomgang med jevne
mellomrom etter avtalens ikrafttreden. For andre sensitive produkter åpner
avtalen for fjerning av toll over tid.
Videre inneholder avtalen basisbestemmelser
for investeringer, offentlige innkjøp, immaterielle rettigheter
og en utviklingsklausul på tjenester. Handelsavtalen vil
etter hvert kunne videreutvikles til å omfatte mer omfattende
forpliktelser på de områdene som foreliggende
avtale dekker. Avtalen danner således en god plattform
for videreutvikling av handels- og samarbeidsforbindelsene mellom
partene.
Etter ønske fra SACU-statene inneholder
avtalen et kapittel om økonomisk samarbeid og faglig bistand
på handelsområdet. Dette er i tråd med
Norges eksisterende bistandspolitikk overfor disse landene. EFTA-statene
vil bistå SACU-statene i gjennomføringen av avtalen
og legge forholdene til rette for økt handel og investeringer.
Videre er det et mål å støtte SACU-statenes
bestrebelser med å oppnå bærekraftig økonomisk og
sosial utvikling.
Sør-Afrika er det viktigste norske
markedet i SACU-statene. Verdien av norsk industrivareeksport til
Sør-Afrika utgjorde i 2005 om lag 418 mill. kroner og innebærer
en økning på om lag 100 prosent over en periode på åtte år.
De største eksportsektorene i 2005 var bl.a. elektriske
maskiner, maskiner, jern og stål samt fisk og sjømat.
Den gjennomsnittlige bundne tollsatsen i Sør-Afrika for
industrivarer er i dag 15,8 prosent mens den gjennomsnittlige anvendte
tollsatsen for industrivarer er 5,3 prosent. Avtalen innebærer
at norsk eksport av industrivarer vil oppnå tilnærmet
de samme betingelser som EU i disse markedene. Avtalen sikrer således
at norsk eksport av varer ikke vil bli diskriminert i forhold til
EU i SACU-statene og legger forholdene til rette for økt
eksport av varer til SACU-statene.
Norge har oppnådd spesielt gode betingelser
for fiskeeksporten sammenlignet med konkurrenter som Chile
og EU. De anvendte tollsatsene i Sør-Afrika ligger i dag
på 25 prosent for laks og andre fiskeprodukter. Toll på laks
vil etter 9 års nedtrapping bli fullstendig avviklet. Norge
vil derfor oppnå full frihandel med fisk og marine produkter,
uten unntak. Ingen andre stater, inkludert EU og Chile, har handelsavtaler
med SACU-statene som dekker handel med fisk. Forutsatt at forholdene
forblir uendret, betyr dette at norsk fiskeeksport i løpet
av få år vil oppnå et konkurransefortrinn.
Parallelt med frihandelsavtalen har Norge fremforhandlet
en bilateral avtale om handel med landbruksvarer med SACU-statene.
De øvrige EFTA-statene har inngått tilsvarende
bilaterale landbruksavtaler. Landbruksavtalen er formelt sett ikke
en integrert del av frihandelsavtalen med SACU-statene, men er en
del av de juridiske instrumenter som oppretter et frihandelsområde
mellom EFTA-statene og SACU-statene. Fra norsk side er det tatt
hensyn til at flere av SACU-statene er utviklingsland. Lesotho er
et minst utviklet land (MUL), men Norge gir i dag også Botswana
og Namibia tilnærmet samme behandling som MUL. De ordinære
GSP-preferanser ("Generalized System of Preferences") er gjennomført
i frihandelsavtalen, samt at det for enkelte produkter er avtalefestet
bedre tollpreferanser. Norge har videre gitt Botswana og Namibia
en tollfri storfekjøttkvote på 500 tonn innenfor
frihandelsavtalen og videreført dagens autonome tollfrie
kvote på 2 700 tonn under GSP-systemet. SACU-statene
har med andre ord oppnådd bedre og mer forutsigbare vilkår
for sin eksport av landbruksprodukter til Norge.
Frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen dekker
til sammen det vesentlige av all handel mellom partene, og det antas
derfor at dersom disse to avtalene blir notifisert samtidig til
Verdens handelsorganisasjon (WTO), er kravet i GATT-avtalens artikkel
XXIV oppfylt. Norge har rett til, ved ratifikasjon av avtalen, å unnta
Svalbard fra avtalens geografiske virkeområde. Denne retten
gjelder imidlertid ikke for de bestemmelser som gjelder handelen
med varer. Unntaksretten følger av et eget vedlegg til
avtalen og er i overensstemmelse med Svalbard-traktaten av 9. februar
1920. Norge vil benytte seg av denne unntaksretten.
Frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen ble
undertegnet av Norge, Island og Liechtenstein på Island
den 26. juni 2006. Sveits, Sør-Afrika og Swaziland undertegnet
avtalen i Sveits den 1. juli 2006, mens Namibia og Botswana
undertegnet avtalen i Botswana den 14. juli. Lesotho undertegnet
avtalen den 7. august 2006.
Frihandelsavtalen, dens vedlegg I og den bilaterale landbruksavtalen
i engelsk originalversjon med oversettelse til norsk følger
som trykte vedlegg til proposisjonen. Vedleggene ellers og protokollene
til frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen følger som
utrykte vedlegg til proposisjonen. Disse vedleggene finnes også elektronisk
på http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/stprp.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna
Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot
Valle, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten,
fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen,
slutter seg til den fremforhandlede frihandelsavtalen mellom EFTA-statene
og SACU-statene og den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge
og SACU-statene.
Komiteen mener det er viktig
at EFTA-statene med denne avtalen er sikret tilnærmet samme
markedsadgang som EU har med disse statene. For Norges vedkommende
vil komiteen særlig understreke de spesielt
gode betingelsene for fiskeeksporten.
Komiteen har merket seg at avtalen
også inneholder et kapittel om økonomisk samarbeid
og faglig bistand på handelsområdet. Komiteen mener
dette er positivt og noe som med fordel kan benyttes med andre utviklingsland.
Uten en aktiv integrering i verdensøkonomien risikerer
mange utviklingsland å bli varig akterutseilt.
Når det gjelder frihandelsavtaler generelt,
vil komiteen understreke det som ble sagt i trontalen 3. oktober
2006: "Regjeringen vil også intensivere arbeidet med EFTAs
frihandelsavtaler". I fravær av et resultat i Doha-runden
i WTO, mener komiteen at frihandelsavtaler er viktige
for å sikre Norge markedsadgang på relevante markeder.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av en frihandelsavtale
mellom EFTA-statene og SACU-statene og en bilateral landbruksavtale
mellom Norge og SACU-statene, begge av 26. juni 2006.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 25. oktober 2006
Olav Akselsen
leder |
Morten Høglund
ordfører |