Det europeiske frihandelsforbund, EFTA, ble
opprettet i 1960 for å fremme handel og økonomisk
samarbeid mellom medlemsstatene. EFTA består i dag av Norge,
Island, Liechtenstein og Sveits.
Norge prioriterer å inngå EFTA-frihandelsavtaler med
stater der slike avtaler kan bidra til økt samhandel og
verdiskaping. Antallet handelsavtaler øker internasjonalt,
og EFTA-frihandelsavtaler er derfor viktige for å unngå at
norsk eksport diskrimineres i forhold til eksportører i
andre stater.
Republikken Korea, heretter kalt Sør-Korea,
er Norges femte største handelspartner utenfor EU og Nord-Amerika
og Norges sjette største eksportmarked for varer. Frihandelsavtalen
med Sør-Korea er blant de mest handelsliberale avtalene
som EFTA-statene inngår.
Frihandelsavtalen omfatter i tillegg til handel
med varer, handel med tjenester, offentlige anskaffelser, tekniske
handelshindre, handelstiltak, konkurranse og immaterielle rettigheter.
Selv om frihandelsavtalen mellom EFTA-statene
og Sør-Korea gir Norge muligheter til økt eksport,
vil importen fra Sør-Korea til Norge trolig bli mindre berørt,
fordi Norge allerede har nulltoll på de fleste industrivarer.
Frihandelsavtalen legger heller ikke opp til handelsliberalisering
av betydning for landbruksvarer, fordi verken EFTA-statene eller
Sør-Korea vektla handelsliberalisering på dette
området.
Avtalen dekker så godt som all handel
og er utviklet med henblikk på de krav som oppstilles i
WTO for handelsavtaler.
Frihandelsavtalen gir videre økt forutsigbarhet
for norsk eksport av tjenester til Sør-Korea. I avtalen
har Sør-Korea bundet seg til liberalisering utover sine WTO-forpliktelser
for blant annet internasjonal skipsfart, telekommunikasjon, finansielle
tjenester, miljøtjenester, bygg- og anleggtjenester, varehandel
og enkelte forretningstjenester. Sør-Koreas liste over
spesifikke forpliktelser inneholder handelsforpliktelser på de
aller fleste tjenestesektorer med få eller ingen restriksjoner.
Frihandelsavtalen inngås mellom Sør-Korea
på den ene siden og EFTA-statene på den andre.
Avtalen regulerer derfor handelen mellom den enkelte EFTA-stat og Sør-Korea,
ikke EFTA-statene imellom.
Island, Liechtenstein og Sveits inngikk en separat avtale
om investeringsbeskyttelse med Sør-Korea. Denne investeringsbeskyttelsesavtalen
vil for disse partene være del av handelsområdet.
Norge besluttet å ikke være en del av den avtalen
da den reiste uavklarte spørsmål i norsk lov i
forhold til ekspropriasjon og tvisteløsning.
Frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen vil
bli notifisert samtidig til WTO for å tilfredsstille kravet
i GATT-avtalens artikkel XXIV, om at et frihandelsområde
skal omfatte hoveddelen av samhandelen med varer, og i artikkel
V i GATS, som oppstiller lignende vilkår for samhandelen
med tjenester.
I et vedlegg til avtalen gis Norge rett til
ved ratifikasjon å unnta Svalbard fra avtalens geografiske
virkeområde, med unntak av de bestemmelser som gjelder handelen
med varer. Norge vil benytte seg av denne retten.
Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Sør-Korea
og den bilaterale landbruksavtalen ble undertegnet i Hong Kong 15. desember
2005. Frihandelsavtalen, dens vedlegg II og den bilaterale landbruksavtalen følger
som vedlegg til proposisjonen i engelsk originalversjon med uoffisiell
oversettelse til norsk. Vedleggene ellers følger som utrykte
vedlegg til proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund,
Siv Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Erna
Solberg og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot
Valle, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun, fra Senterpartiet,
Alf Ivar Samuelsen, og fra Venstre, Anne Margrethe Larsen,
tilrår samtykke til ratifikasjon av frihandelsavtalen mellom EFTA-statene
og Republikken Korea og en bilateral landbruksavtale mellom Kongeriket
Norge og Republikken Korea, begge av 15. desember 2005.
Komiteen ser positivt på at
Norge sammen med de øvrige EFTA-land kontinuerlig arbeider
for å få på plass flere frihandelsavtaler. Komiteen mener
avtalen med Sør-Korea er særlig viktig for å sikre
norsk fiskeeksport.
Komiteen har merket seg at Norge
ikke har inngått en investeringsbeskyttelsesavtale med
Sør-Korea, mens de øvrige EFTA-land har valgt å gjøre
dette. Komiteen registrerer at det er et arbeid på gang
i Regjeringen for å komme frem til norske posisjoner vedrørende
fremtidige forhandlinger om investeringsbeskyttelsesavtaler. Komiteen mener
det vil være fornuftig at Norge, i likhet med de øvrige
EFTA-land, kan inngå slike avtaler.
Vedlagt følger brev fra utenriksministeren
som svar på henvendelse fra utenrikskomiteen ved sakens
ordfører.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Republikken Korea og en bilateral landbruksavtale mellom Kongeriket Norge og Republikken Korea, begge av 15. desember 2005.
Ref: Spørsmål oversendt i
en e-post av 18. mai 2006.
Norge er part i 14 bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler
("BITS"). Disse avtalene beskytter norske investeringer i utlandet
og utenlandske investeringer i Norge.
Avtalene omfatter blant annet bestemmelser om
likebehandling, kapitalbevegelser, rett til erstatning ved ekspropriasjon
og adgang til tvisteløsning.
I tillegg har vi EFTA-handelsavtalen med Singapore fra
2002 som gir enkelte regler om investeringsbeskyttelse.
Norge har ikke inngått nye investeringsbeskyttelsesavtaler
siden midten av 1990-tallet.
Investeringsbeskyttelsesavtaler er ikke først
og fremst rettet mot land med etablerte og godt utviklede rettssystemer
og høy grad av rettssikkerhet – men mot stater
med svakere utviklede forvaltnings- og rettstradisjoner.
Et hovedsiktemål med slike avtaler
fra industrialiserte lands side er å sikre så klare
og gode rammevilkår som mulig for egne investorer. De fleste
OECD-land har inngått BITS for å beskytte egne
investorer som ønsker å etablere seg i land som
vurderes å ha et risikofylt investeringsklima.
De siste årene har det imidlertid blitt
mer vanlig å inkludere bestemmelser om investeringsbeskyttelse
i handelsavtaler – også mellom industrialiserte
land.
For land med svakt utviklede økonomier
er hovedsiktemålet med slike avtaler å tiltrekke
utenlandske investeringer. Et viktig virkemiddel er muligheten avtalene
gir private utenlandske investorer til å velge internasjonal
voldgift, i stedet for å benytte de nasjonale domstoler
for å løse tvister som måtte oppstå med myndighetene
i vertsstaten.
Investeringsbeskyttelsesavtaler er basert på en
forutsetning om gjensidighet i avtalepartenes rettigheter og forpliktelser.
Det er først og fremst gjensidighetsvirkningene internt
i Norge som har vært ansett som problematiske i forhold
til å inngå nye slike avtaler. De to hovedspørsmål
som er reist, er forholdet til Grunnloven og forholdet til myndighetenes
reguleringsadgang:
Når det gjelder førstnevnte
er det den direkte virkningen i norsk rett av eventuelle voldgiftsavgjørelser
rettet mot statens myndighetsutøvelse som kan anses å reise spørsmål,
herunder om investeringsbeskyttelsesavtaler kan inngås
i henhold til Grl. § 26, eller om de må anses å innebære
slik overføring av domsmyndighet til internasjonale organer,
at vedtak etter Grl. § 93 vil være nødvendig.
I utgangspunktet vil dette avhenge av om voldgiftsmekanismene innebærer
overføring av myndighet som er i strid med Grunnlovens §§ 88
og 90.
Dernest kan investeringsbeskyttelsesavtaler
reise spørsmål i forhold til norsk myndighetsutøvelse;
først og fremst at staten forplikter seg internasjonalt
i relasjon til særlige reguleringsinteresser. En grunnleggende
forutsetning for å kunne inngå investeringsbeskyttelsesavtaler
er at de ikke i vesentlig grad griper inn i norsk myndighetsutøvelse
hvor sentrale offentlige interesser er berørt.
På den annen side vil enhver svekkelse
av investeringsbeskyttelsesavtaler gjøre dem mindre betydningsfulle
for norske investorer som ønsker beskyttelse i det annet
land.
Våre EFTA-partnere Sveits, Island og
Liechtenstein ønsker å inngå investeringsbeskyttelsesavtaler
i tilknytning til EFTAs frihandelsavtaler, og de har forhandlet
fram en avtale om investeringsbeskyttelse parallelt med handelsavtalen
med Sør-Korea.
Begrunnelsen for at Norge ikke er part i denne
avtalen, er at det har vist seg vanskelig å komme fram
til en avtaleform som ivaretar investorenes interesser i utlandet
i tilstrekkelig grad uten samtidig å reise grunnleggende
konstitusjonelle og reguleringsmessige spørsmål
på norsk side.
Flere land, inklusive en rekke utviklingsland,
har uttrykt ønske om å inngå investeringsbeskyttelsesavtaler
med Norge, primært for å trekke til seg norsk
kapital. Fra et norsk perspektiv anses slike avtaler å kunne bidra
til økt stabilitet og sikkerhet for norske investorer i
disse landene, og dermed styrke deres muligheter til å tiltrekke
utenlandsk kapital. Som følge av at stadig flere norske
selskaper satser internasjonalt, er investeringsavtaler også blitt
mer etterspurt av norsk næringsliv.
Det kan avslutningsvis legges til at hvorledes
man kan sikre norske interesser i utlandet, uten å komme
i konflikt med grunnleggende konstitusjonelle og reguleringsmessige
hensyn, har vært drøftet mellom de berørte
departementer i en viss tid, og det har vært gjort flere
forsøk på å finne en avtalemodell som
ivaretar de kryssende hensyn.
Regjeringen har nå opprettet et statssekretærutvalg med
representanter for berørte departementer for å komme
fram til norske posisjoner i forhold til avtaler om investeringsbeskyttelse.
Dette utvalget skal utarbeide forslag til en standardmal som vil
avklare grensene for hvor langt Norge vil gå i forhandlinger
om enkeltstående avtaler og avtaler som inngås
i forbindelse med EFTAs handelsavtaler. Det tas sikte på at statssekretærutvalgets
arbeid skal framlegges for Regjeringen kommende høst.
Dette til orientering.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 7. juni 2006
Olav Akselsen
leder |
Morten Høglund
ordfører |