Undersøkelsesplikt og kostnadsdekning ved nydyrkingstiltak

Tiltak som omfattes av både nydyrkingsforskriften og kulturminneloven §§ 9 og 10 om undersøkelsesplikt og kostnadsdekning

I. Innledning
 
Dette rundskrivet omhandler forholdet mellom forskrift om nydyrking av 02.05.97 gitt med hjemmel i lov av 12 mai 1995 nr 23 om jord (jordloven) og lov av 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner (kulturminneloven) §§ 9 og 10 om undersøkelsesplikt og kostnadsdekning.
 
Det presiseres at rundskrivet for kulturminnelovens vedkommende kun omhandler oppfyllelse av undersøkelsesplikt og kostnadsdekning ved nydyrkingstiltak. Den situasjon som oppstår der det eventuelt avdekkes konflikt mellom omsøkt tiltak og automatisk fredete kulturminner omtales ikke.
 
Erfaringen fra praktiseringen av nydyrkingsforskriften viser at det i forhold til kulturminneinteressene har oppstått usikkerhet om saksbehandlingen. Videre er det med bakgrunn i det store antall nydyrkingssaker behov for å klargjøre hvilke tiltak som kun omfattes av nydyrkingsforskriften, og hvilke tiltak som både omfattes av forskriften og kulturminneloven §§ 9 og 10. Målsettingen er å sikre større forutsigbarhet og likebehandling i disse sakene.
 
II. -Forholdet mellom nydyrkingsforskriften og kulturminneloven, herunder saksbehandling etter nydyrkingsforskriften

Forskrift om nydyrking forutsetter at alle nydyrkingstiltak, uavhengig av arealstørrelse eller bearbeidelse av jordsmonn i dybden, skal søknadsbehandles. Mange nydyrkingstiltak er av en slik størrelse at de også omfattes av undersøkelsesplikten i kulturminneloven, jf kapittel III nedenfor. I disse sakene vil nydyrkingsforskriften og kulturminneloven gjelde side om side. Dette betyr at tiltakshaver må ha nødvendige tillatelser etter begge regelverk før tiltaket lovlig kan iverksettes.
 
Behandlingen etter de to regelverkene bør derfor koordineres og tiltakshaver må få informasjon om hvilke tillatelser som kreves. Dette må ses i sammenheng med at det i nydyrkingsforskriften er krav om at før vedtak treffes, skal regional kulturminnemyndighet, dvs fylkeskommunen eller Samisk kulturminneråd, gis anledning til å uttale seg. Dette gjelder uavhengig av om tiltaket omfattes av undersøkelsesplikten i kulturminneloven eller ikke. Uttalefristen etter nydyrkingsforskriften er på minimum en måned, og uttalelsen kan omfatte alle interesser på kulturminnefeltet. Fristen for å avgi uttalelse til tiltak som omfattes av undersøkelsesplikten i kulturminneloven § 9 er i utgangspunktet på tre måneder, og uttalelsen skal relateres til tiltakets konsekvenser for automatisk fredete kulturminner.
 
Der kulturminnemyndigheten avgir uttalelse til kommunen innen den frist nydyrkingsforskriften setter, kan kommunen sluttbehandle saken etter nydyrkingsforskriften. Kulturminnemyndigheten må derfor i sin uttalelse opplyse om undersøkelsesplikten og om eventuelle andre vilkår i kulturminneloven er oppfylt. Gir kommunen tillatelse til dyrkingstiltaket, må eventuelle tilleggsvilkår etter kulturminneloven fremgå av vedtaket.
 
I de tilfeller tiltaket omfattes av plikten i kulturminneloven § 9 og kulturminnemyndigheten ikke avgir uttalelse innen fristen i nydyrkingsforskriften, bør kommunen opplyses om dette. Samtidig bør kulturminnemyndigheten såvidt mulig angi når svar kan ventes innenfor de frister som følger av kulturminneloven § 9.
 
Også i de tilfeller det ikke foreligger endelig svar fra kulturminnemyndigheten innen fristen i nydyrkingsforskriften, kan kommunen sluttbehandle saken etter forskriften. Omfattes tiltaket av undersøkelsesplikten i kulturminneloven må kommunen opplyse tiltakshaver om dette, enten i selve vedtaket eller samtidig med dette. I disse tilfellene må kulturminnemyndigheten gi tilbakemelding om tiltaket berører automatisk fredete kulturminner eller ikke innen de frister kulturminneloven § 9 setter, både til tiltakshaver og kommunen. Faller tiltaket derimot utenfor undersøkelsesplikten er det i forhold til kulturminnelovens bestemmelser særlig viktig at kommunen opplyser om kulturminneloven § 8 annet ledd som sier at dersom det under gjennomføringen av tiltaket påtreffes automatisk fredete kulturminner, skal arbeidet stanses og melding sendes med en gang til vedkommende fylkeskommune/Samisk kulturminneråd.
 
III. -Kulturminnelovens bestemmelser om undersøkelsesplikt -og kostnadsdekning

Større private tiltak etter kulturminneloven § 9 og nydyrkingstiltak
Undersøkelsesplikten ved nydyrkingstiltak inntrer der tiltaket er å anse som et «større privat tiltak». Videre gjelder undersøkelsesplikten alltid ved utarbeiding av regulerings- eller bebyggelsesplan og for tiltak som faller inn under konsekvensutredningsbestemmelsene i plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter. Ved større private nydyrkingstiltak er det søker, og ikke kommunen, som er tiltakshaver.
 
Et nydyrkingstiltak fører til omfattende inngrep i jordbunnen og kan få store konsekvenser for både synlige og ikke-synlige automatisk fredete kulturminner. Det er derfor med hjemmel i kulturminneloven § 9 lagt til grunn at nydyrkingstiltak som utgjør 15 dekar eller mer av samlet overflate over en periode på 5 år, er et større privat tiltak. Dette gjelder uavhengig av dybden på nydyrkingen. Dersom det skulle vise seg at en slik arealgrense får utilsiktede konsekvenser i forhold til kulturminneinteressene, vil grensen bli vurdert endret.
 
For øvrig kan også et nydyrkingstiltak uavhengig av arealstørrelse anses som et offentlig tiltak etter kulturminneloven § 9 der tiltaket er finansiert med overveiende offentlige tilskudd. For nydyrkingstiltak er dette lite aktuelt da det bare unntaksvis ytes større offentlige tilskudd til slike tiltak.
 
Tiltakshavers dekningsplikt etter kulturminneloven § 10 der tiltaket omfattes av undersøkelsesplikten
Det følger av kulturminneloven § 10 at tiltakshaver skal bære utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner eller særskilte tiltak for å verne dem som følge av tiltak nevnt i §§ 8 og 9. Dekningsplikten knytter seg både til arkeologiske undersøkelser og arkeologiske utgravinger. Her omtales kun dekningsplikten knyttet til oppfyllelse av undersøkelsesplikten i kulturminneloven § 9.
 
Det er et krav at tiltakshaver ikke skal belastes med unødige utgifter. Kulturminnemyndigheten skal derfor, på et kulturminnefaglig grunnlag, vurdere om undersøkelsen kan gjennomføres uten at tiltakshaver påføres kostnader. Til grunn for en slik vurdering skal det bl a ses hen til om det foreligger arkivmateriale, registreringer foretatt av kulturminnemyndigheten eller andre opplysninger om kulturminner i tiltaksområdet. Videre viser vi til at kommunene kan sitte inne med opplysninger om automatisk fredete kulturminner for det aktuelle området, jf nydyrkingsforskriften § 9 som sier at kommunen skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig. I dette ligger at kommunen som regel må befare det aktuelle området før vedtak fattes. Kulturminnemyndighetens behov for befaring etter kulturminneloven § 9 må derfor ses i lys av dette.
 
I de tilfeller kulturminnemyndigheten avgir uttalelse på grunnlag av eksisterende opplysninger skal ikke tiltakshaver belastes de utgifter dette arbeidet medfører.
 
Der det på søknadstidspunktet ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om automatisk fredete kulturminner i tiltaksområdet, vil det som regel være nødvendig med befaring av det aktuelle området for å kartlegge kulturminneinteressene. Også i andre tilfeller kan kulturminnemyndigheten anse det som nødvendig med befaring. De utgifter kulturminnemyndigheten har i forbindelse med befaringer kan kreves dekket av tiltakshaver. Normalt vil dette innebære dekning av utgifter til reise, opphold, for- og etterarbeider, systematisering og vurdering av det innsamlete materialet.
 
Når det gjelder kostnadene som pålegges tiltakshaver varierer dette mellom fylkene. I noen fylker er kostnadene større enn i andre fylker pga reiseavstand. Det legges imidlertid til grunn at slike befaringer normalt vil kunne gjennomføres på en dag. I de tilfeller det er behov for undersøkelser ut over dette, bør dette begrunnes særskilt overfor tiltakshaver. Kulturminnemyndigheten skal i disse tilfellene benytte en timesats som dekker faktiske utgifter til dekning av reise- og oppholdskostnader og for- og etterarbeider knyttet til dette. Med hjemmel i kulturminneloven § 10, jf § 9, legges det likevel til grunn at kulturminnemyndigheten maksimalt kan benytte en timesats på kr 500,- 1>. Timesatsen beregnes for antall timer i felt pr nydyrkingsområde som blir undersøkt.
 
1> Prisen justeres årlig i takt med utviklingen i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks.