Til hovedmeny (Alt + m + enter)Til innhold (Alt + c + enter)

Jordvern

Dyrka mark (Copyright: Jon Ola Syrstad)

Bevaring av dyrka jord er en forutsetning for å sikre matforsyningen i landet både på kort og lang sikt. Formålet med jordvern er å sikre grunnlaget for matproduksjon for fremtidige generasjoner og å ivareta kulturlandskapet.

  • Nasjonalt mål for jordvern

    Det nasjonale målet er å avgrense omdisponeringa av dyrka jord til under 4 000 dekar per år innen 2020. Dette målet ble satt av Stortinget i forbindelse med behandling av ny nasjonal jordvernstrategi i 2015. Med dyrka jord menes fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite.

    Omdisponeringen har ligget på rundt 6 000 dekar per år de siste årene. Over 350 000 dekar dyrka jord har blitt omdisponert i Norge de siste 40 årene. Med omdisponering menes å ta i bruk dyrka jord til andre formål enn landbruksproduksjon.

    Nasjonal jordvernstrategi ble presentert i samband med Prop. 127 S (2014-2015) - se vedlegg 4.

    Innstillingen fra næringskomitéen ble enstemmig vedtatt i Stortinget 8.12.2015.

  • Dyrka og dyrkbar jord er en begrenset ressurs

    Norge har svært lite jordbruksarealer sammenlignet med andre land. Kun 3 prosent av arealet i Norge er dyrka jord. Bare litt over 1/3 av dette er egnet til matkornproduksjon.

    De dyrka arealene er under press både i form av nedbygging og ved at de gror igjen. Omdisponering og nedbygging av jordbruksarealer er særlig en utfordring rundt de store byene og tettstedene. Dette er gjerne områder hvor den beste dyrka jorda i landet ligger, og med svært gode vilkår for å drive jordbruk.

    Arealer som er egnet for nydyrking er også en knapp og begrenset ressurs. Produksjonspotensialet til den dyrkbare jorda er dessuten mindre enn for eksisterende dyrka jord. En svært stor andel av det potensielt dyrkbare arealet i Norge ligger i klimasoner der arealet er uegnet for matkornproduksjon. Vi har dermed ikke arealreserver i Norge som gjør at det kan dyrkes opp arealer av tilsvarende kvalitet som de arealene som bygges ned. Se våre nettsider om nydyrking.

  • Lokal forankring og forvaltning

    Kommunene har ansvar for arealforvaltningen lokalt, og vedtar planer om arealbruken etter plan- og bygningsloven. Kommunene har også myndighet til å fatte vedtak etter jordloven om omdisponering av dyrka og dyrkbar jord. Det er dermed kommunen som er den viktigste jordvernmyndigheten.

    Fylkeskommunen kan utarbeide overordnede regionale planer som setter rammer for arealbruken i et fylke.

    Fylkesmannen skal ivareta den nasjonale arealpolitikken og følge opp det nasjonale jordvernmålet i sin dialog med kommunene. Fylkesmannen kan fremme innsigelse til kommunale arealplaner dersom disse strider med viktige nasjonale eller regionale hensyn i den statlige arealpolitikken.

    Arealsaker som ikke løses regionalt sendes til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for endelig avgjørelse. Landbruksdirektoratet deltar på befaring og gir råd når innsigelsen er begrunnet i jordvern.

  • Kommunal forvaltning av jordbruksarealer og omdisponering

    Her kan dere se historisk oversikt over omdisponering av jordbruksarealer i landets kommuner. Tallene rapporteres inn til SSB fra kommunene gjennom KOSTRA. Tallene for omdisponering til andre formål enn landbruksproduksjon bygger på vedtatte reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven og enkeltsaker om omdisponering etter jordloven.