Til hovedmeny (Alt + m + enter)Til innhold (Alt + c + enter)
Skriv ut

Kommunal planlegging

Kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet for å sikre jordbruksarealene. Her er en gjennomgang av de ulike virkemidlene i lovverket, og hvordan disse kan brukes for å styrke jordvernet i kommunen.

Bygg (Hordeum vulgare) (Copyright: Erling Fløistad / NIBIO)


Det er et nasjonalt mål at det skal kunne drives landbruk i hele landet. For å sikre dette trenger man kunnskap om det lokale jordbruket. I de fleste kommuner er det den lokale landbruksforvaltningen som sitter på denne kunnskapen. God dialog mellom landbruksforvaltningen og planavdelingen er en viktig forutsetning for kommunale planer som ivaretar arealressursene. I tillegg bør kommunene legge til rette for god dialog med landbruksaktørene i kommunen, slik at innspill og ønsker fra næringen kan tas med videre inn i planleggingen.

  • (§ 10-1) Kommunal planstrategi

    Kommunene skal utarbeide kommunal planstrategi minst én gang i hver valgperiode. Formålet er å klargjøre hvilke planoppgaver kommunen skal prioritere for å legge til rette for en ønsket utvikling i kommunen.

    Planstrategien bør omfatte en drøfting av kommunens strategiske valg knyttet til samfunnsutvikling, herunder langsiktig arealbruk, miljøutfordringer og sektorenes virksomhet. Denne fasen vil være et godt tidspunkt for å drøfte sikring av landbrukets arealressurser, samt vurdere behov for tilrettelegging for ulike former for landbruk. Kommuner med utfordringer knyttet til jordvern, bør omtale disse utfordringene i planstrategien. Kommunestyret kan ta stilling til hvilke grep som bør gjøres i kommuneplanen, eller hvilke planer som skal utarbeides, for å oppnå en best mulig forvaltning av kommunens arealressurser.

    Kartlagte kjerneområder for landbruk og annet grunnlagsmateriale bør benyttes inn mot kommuneplanarbeidet for å få frem forhold av betydning for landbruket i kommunen (se hvordan man oppretter kjerneområde landbruk her).

     Se pbl § 10-1. Kommunal planstrategi

  • (§ 4-1) Planprogram

    Krav om å utarbeide planprogram gjelder for alle regionale planer og kommuneplaner. Planprogrammet skal blant annet avklare hvilke alternativer som skal inngå i arbeidet med konsekvensutredning.

    Det er viktig at planmyndigheten på lokalt og regionalt nivå tar i bruk eksisterende kunnskap om landbruket allerede på dette stadiet i planarbeidet, og at hensyn som har betydning for landbruket og landbruksarealene omtales og vurderes. Landbruksmyndighetene på regionalt nivå har både rett og plikt til å delta i planleggingen når deres saksfelt berøres, og skal gi planleggingsmyndighetene informasjon som kan ha betydning for planleggingen.

    Aktuelle hensyn med betydning for landbruket kan eksempelvis være:

    • utredning av fortettingspotensial
    • utbyggingsretninger
    • langsiktige grenser for utbygging
    • tilrettelegging for næring
    • tilrettelegging for nødvendige landbrukstiltak i 100-metersbeltet langs sjøen

     

    Dersom det vurderes hensiktsmessig å etablere hensynssoner, bør dette tas opp under arbeidet med planprogrammet. Hensynssoner kan eventuelt suppleres med retningslinjer eller bestemmelser.

    I konsekvensutredningen er det først og fremst jorda som ressurs for dagens og fremtidig matproduksjon som skal utredes. Vurderinger knyttet til jordbrukets kulturlandskap og viktige kulturmiljø knyttet til jordbruk, bør omtales under egne tema for landskap og for kulturminner/kulturmiljø. Utredningen bør både omfatte eksisterende jordbruksarealer og dyrkbar jord. Det vil altså si jord som er dyrket i dag, og jord som ved nydyrking kan tas i bruk til matproduksjon.

    Se pbl § 4-1. Planprogram

  • (§ 11-2) Kommuneplanens samfunnsdel

    Samfunnsdelen legger politiske premisser for kommuneplanens arealdel. Det er derfor viktig at landbruket behandles i kommuneplanens samfunnsdel. Her kan kommunen gi en omtale av landbruket i kommunen, jordvernutfordringer, landbrukets langsiktige behov for produksjonsarealer, muligheter knyttet til utvikling av nye næringer innenfor landbruket, miljøutfordringer, spesielle satsinger med mer.

    Behovet for hensynssoner kan også vurderes i forbindelse med samfunnsdelen.

    Se pbl § 11-2. Kommuneplanens samfunnsdel

  • (§ 11-5) Kommuneplanens arealdel

    Kommuneplanens arealdel med arealformål, bestemmelser og hensynssoner er et svært viktig dokument både for jordvern/ressursvern og for landbruksnæringen/landbruksdrift, i og med at denne næringen fordrer både arealer, bygninger og anlegg. Det er viktig å synliggjøre landbrukets målsettinger og interesser i alle prosesser som leder frem mot dette dokumentet.

    Erfaring viser at kommuner som setter langsiktige arealgrenser, lettere oppnår respekt og forståelse for enkeltavgjørelser. I tillegg blir saksbehandlingen mindre ressurskrevende. Det gir også større forutsigbarhet for innbyggere, grunneiere, utbyggere og regionale myndigheter.

    Se pbl § 11-5. Kommuneplanens arealdel

  • (§ 11-18) Begrensninger i adgangen til å endre deler av komm...

    § 11-18 (Begrensninger i adgangen til å endre deler av kommuneplanens arealdel) gir hjemmel til å binde nærmere angitte deler av kommuneplanens arealdel i en angitt tidsramme, når nasjonale eller viktige regionale eller kommunale hensyn tilsier det. Bakgrunnen for bestemmelsen er behovet for sikring av enkelte verdier og interesser, som ikke bør være gjenstand for kommunal vurdering hvert fjerde år. Selv om slike interesser også kan ivaretas gjennom bruk av innsigelser, vil et vedtak etter denne bestemmelsen gi muligheter for større forutsigbarhet for de aktuelle områdene.

    Denne hjemmelen er relevant for sikring av jordressurser. Hjemmelen kan for eksempel benyttes for arealer som er markert som "hensynssone jordvern". Kommunene kan selv ta initiativ til bindingstid, eventuelt kan et statlig organ eller regional planmyndighet komme med et slikt forslag.

    Se pbl § 11-18. Begrensninger i adgangen til å endre deler av kommuneplanens arealdel

  • (§ 12-1) Reguleringsplan

    Reguleringsplaner blir sjelden brukt for planlegging til landbruksformål, men denne planleggingsformen kan være godt egnet der det er mange interesser, eksempelvis landbruksinteresser, knyttet til et område. En reguleringsplan gir muligheten til å splitte landbruks-, natur- og friluftsformål (R), LNF(R) -formålene, dersom dette skulle være ønskelig.

    Til enkelte av underformålene i LNF(R) kan det gis bestemmelser som  berører driftsinteressene i landbruket. Det er derfor viktig at landbruksforvaltningen inkluderes ved utforming av slike bestemmelser, for å få frem eventuelle konsekvenser for landbruket. Kjenner man til fordelene og ulempene ved reguleringen kan hensynene lettere veies opp mot hverandre.

    Se pbl § 12-1. Reguleringsplan

  • (§§ 12-6 og 12-7) Hensynssoner og bestemmelser i regulerings...

    Det kan knyttes samme type hensynssoner til reguleringsplan som til kommuneplanens arealdel, jf. § 12-6. Behovet vil imidlertid kunne være mindre, i og med at arealene i større grad kan differensieres i en reguleringsplan.

    § 12-7 gir hjemmel for i nødvendig utstrekning å gi bestemmelser til reguleringsplan. Det kan blant annet gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende forhold:

    Nr. 1. utforming, herunder estetiske krav, og bruk av arealer, bygninger og anlegg i planområdet.

    Denne hjemmelen innebærer at det kan gis bestemmelser om estetisk utforming innenfor alle typer arealer i reguleringsplanen, inkludert LNF(R)-områdene, jf. også § 11-9 nr. 6 som gir hjemmel for å gi generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel om estetikk og landskap.

    Nr. 2. vilkår for bruk av arealer, bygninger og anlegg i planområdet, eller forbud mot former for bruk, herunder byggegrenser, for å fremme eller sikre formålet med planen, avveie interesser og ivareta ulike hensyn i eller av hensyn til forhold utenfor planområdet.

    Det kan gis forbud mot oppdeling av turistanlegg, eksempelvis forbud mot å fradele utleieenheter som er planlagt for felles næringsdrift. Dette kan være en aktuell bestemmelse der turisme/hytteutleie er en del av landbrukseiendommens næringsgrunnlag.

    Nr. 9. retningslinjer for særlige drifts- og skjøtselstiltak innenfor arealformålene nr. 3, 5 og 6 i § 12-5.

    Denne hjemmelen gjelder arealformålet LNF(R), og gir mulighet til å samle ulike typer forvaltnings- og skjøtseltiltak som i dag er hjemlet i særlover, inn i reguleringsplanens bestemmelser. Det er viktig å være oppmerksom på at bestemmelsen ikke gir hjemmel for å regulere drift og utøvelse av næringsvirksomhet generelt, og spesielt ikke der næringsvirksomheten er regulert i annen lovgivning og sektorbaserte systemer. Dette er eksempelvis tilfellet innen akvakulturnæringen og landbruksnæringen, herunder skogbruk og reindrift.

    Se pbl § 12-6 og 12-7. Hensynssoner og bestemmelser i reguleringsplan

     

  • (§ 11-8) Hensynssoner

    "Hensynssone jordvern" kan brukes for viktige landbruksområder der det enten er høyt utbyggingspress eller har vært mange dispensasjons- og fradelingssaker. Områder med store kulturlandskapsverdier kan også fremheves ved hjelp av hensynssoner.

    Hjemmelen for å utarbeide hensynssoner for å ivareta særlige hensyn til landbruk er gitt i § 11-8 tredje ledd bokstav c): Sone med særlig hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø, med angivelse av særlig interesse.

    Kommunene må selv vurdere om det er hensiktsmessig å etablere hensynssoner for jordvern, da behovet vil variere mellom regioner, kommuner og innad i kommunen. Hensynssoner bør brukes selektivt, og skal ikke erstatte temakart.

    Hensynssoner for å ivareta landbruk, landskap mv. vil i hovedsak ligge innenfor arealformålet LNF(R). Slike soner kan eksempelvis angis som jordvernsone eller sone for landskap. Omriss av hensynssoner for jordvern kan danne utgangspunkt for en langsiktig jordverngrense i kommuneplanen. For mange kommuner vil fastsettelse av en slik langsiktig grense være et godt tiltak. Dette kan være aktuelt ved planlegging av by- og tettstedsutvikling, infrastrukturutbygging eller hytte- og reiselivsutvikling. I slike plansituasjoner kan bruk av hensynssone jordvern inn mot tettstedsgrenser og infrastrukturtiltak være et virkemiddel for å sikre landbruksarealer mot ytterligere nedbygging. Et alternativ kan være å fastlegge en langsiktig utbyggingsgrense (se kjerneområde landbruk) eller gode byvekstavtaler.

    Bruk av hensynssone jordvern krever at det foreligger kunnskap om landbruksforholdene i kommunen, for å avklare hvilke områder som kan være aktuelle å inkludere i hensynssonen. For kommuner som har utformet en landbruksplan, kan denne legges til grunn (se landbruksplan).

    For steder med verdifulle jordressurser kombinert med høyt utbyggingspress, vil det være aktuelt å utarbeide jordvernsone supplert med retningslinjer som sier noe om praktisering av omdisponeringsbestemmelsen i jordlova, (jf. pbl. § 11-8 tredje ledd, bokstav c, fjerde ledd). Dersom det er utarbeidet slike retningslinjer, vil dette også få betydning for behandling av dispensasjonssøknader etter plan- og bygningsloven. I tilfeller der kommunen har gjennomført en helhetlig registrering og prioritering av viktige områder for jordbruk og kulturlandskap, eksempelvis i form av ”kjerneområde landbruk”, danner dette et godt grunnlag for å innarbeide hensynssone jordvern ved rullering av kommuneplanens arealdel.

    Spørsmålet om bruk av hensynssone bør tas opp under arbeidet med planprogrammet. Dette er viktig for at kommunens planadministrasjon og politiske ledelse blir oppmerksom på behovet for å ivareta jordvernet og mulighetene for å bruke hensynssone jordvern som virkemiddel.

    Se pbl § 11-8. Hensynssoner

     

  • Hensynssoner for andre interesser enn landbruk

    For å markere hensyn og restriksjoner innenfor en hensynssone, kan man opprette egne retningslinjer knyttet til hensynene sonen skal ivareta. Slike retningslinjer er veiledende, og kan ikke brukes for direkte å regulere landbrukets næringsvirksomhet,  jf. Ot.prp. nr. 32, s. 219, der det står: ”Det kan gis retningslinjer som angir hvilke hensyn som skal tas for å fremme planens formål til landbruk, reindrift, friluftsliv, landskap eller vern av natur- og kulturmiljø. Retningslinjene kan ikke gå ut over rammene for formålene i § 11-7, og gir ikke hjemmel til regulering av næringsvirksomhet".

    I § 11-8 tredje ledd bokstav c gis det hjemmel for å utarbeide hensynssoner for andre arealinteresser enn landbruk, som for eksempel friluftsliv, grønnstruktur, bevaring av natur- og kulturmiljø mv. Det er viktig at landbruksinteressene synliggjøres også i prosessene med å utarbeide denne type hensynssoner, med sikte på å oppnå gode løsninger som ivaretar hensyn til landbruket.

    Det samme gjelder for bestemmelser utarbeidet med hjemmel i § 11-8 tredje ledd bokstav c, andre ledd (randsoner til nasjonalparker med mer). Til randsoner kan det gis bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet. Slike bestemmelser til randsoner kan tenkes å få betydning for landbrukets driftsmuligheter. På samme tid kan slike bestemmelser bidra til å ivareta jordressursene, ved at f.eks. ulike byggetiltak ikke tillates. Dersom det er aktuelt for kommunen å utarbeide denne type bestemmelser, bør også forhold av betydning for landbruket i det aktuelle området tas med i vurderingen. Bestemmelsene kan bare fastsettes samtidig med verneforskriftene.

    Ved utarbeidelse av retningslinjer og bestemmelser tilknyttet hensynssoner må disse tilpasses situasjonen i området, men kan eksempelvis ha følgende form:

    • Tiltak som forringer jordvernet eller hensynet til landbruksinteressene i området bør unngås.
    • Tiltak som splitter opp landbruksjord eller forringer driftsgrunnlaget på det enkelte bruk bør unngås.
    • Strengt jordvernhensyn bør legges til grunn ved behandling av enkeltsaker etter jordlova og ved eventuelle søknader om dispensasjon etter plan- og bygningsloven.
    • Strengt kulturlandskapshensyn bør legges til grunn ved behandling av enkeltsaker etter jordlova og ved eventuelle søknader om dispensasjon etter plan- og bygningsloven.
    • Nødvendige driftsbygninger bør så vidt mulig plasseres nær og i tilknytning til tunet, uten forbruk av dyrka mark. Kan også gis som bestemmelse etter § 11-11 nr. 1, jf. pkt. 6.3.1.
    • Tiltak som kan forringe kulturlandskapet bør unngås.
    • Kårhus/bolig nr. 2 bør plasseres i tilknytning til tunet, uten at man tar i bruk dyrka mark. Eventuelt kan det vedtas retningslinjer for en minimumsavstand til dyrka mark på for eksempel 20 meter. Slike bestemmelser kan også utformes som en bestemmelse til arealformål i kommuneplanens arealdel jf. §11-11 punkt 1.