Produksjonsregioner for kumelkkvoter

Om rapporten

Sammendrag

I jordbruksoppgjøret 2014 ble det bestemt at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe som skulle se på produksjonsregionene for kumelkkvoter i kvoteordningen for melk. I mandatet ble det presisert at arbeidsgruppen skulle foreslå alternative inndelinger i produksjonsregioner, og vurdere disse ut fra hensynet til kostnadseffektiv matproduksjon, landbruk over hele landet og utviklingsmuligheter for produsenter i alle regioner. Arbeidsgruppen skulle også vurdere mulige effekter og konsekvenser knyttet til markedet for kvote, den geografiske fordelingen av kumelkproduksjon, antall bruk, struktur, sysselsetting, annen primærproduksjon, areal i drift og bosetting i distrikter.
Melkeproduksjonen står, og har alltid stått, sentralt i norsk landbruk og landbrukspolitikk. Den veier tungt i verdiskapning og sysselsetting, er spredt over hele landet og står for en vesentlig andel av bruken av jordbruksarealer. I mange kommuner og lokalsamfunn er melkeproduksjon fortsatt en bærebjelke.

I perioden 2003–2014 har det blitt færre melkeproduksjonsforetak, og gjennomsnittskvoten har økt. Analysene av tilbud og etterspørsel etter kvote viser at det i perioder har vært stor variasjon i tilbud og etterspørsel etter kvote. Prisen på privat omsatt kvote er usikker, men datamaterialet indikerer at det har vært store ulikheter i pris mellom regionene over tid.

Omfordeling av kvote skjer hovedsakelig gjennom salg og leie. Hvordan omfordeling av kvote vil være i nye produksjonsregioner, vil variere ut fra hvilke fylker som blir slått sammen. Arbeidsgruppen har sett på drivere som kan ha betydning på forflytningen av melkekvote innenfor dagens produksjonsregioner.

For den enkelte produsent er lønnsomhet i melkeproduksjon den viktigste driveren. Analysene i rapporten viser imidlertid at det ikke er noen systematiske variasjoner i lønnsomhet mellom dagens produksjonsregioner, og at lønnsomhet dermed ikke vil være en driver for forflytning av kvoter til bestemte områder. På nasjonalt nivå er det er lite som tyder på at egenskaper ved arbeidsmarkedet vil påvirke melkeproduksjonen i ulike regioner.

Analysen i rapporten viser en generell tendens til økende konsentrasjon av melkeproduksjon innenfor dagens produksjonsregioner. Tendensen synes imidlertid å være uavhengig av naturgitte produksjonsbetingelser. Produsentmiljø, i rapporten definert som klynger av melkeprodusenter, ser ut til å være den driveren som i størst grad bidrar til å forklare omfordeling av kvote innenfor dagen produksjonsregioner. Produsentmiljø må derfor forventes å påvirke omfordeling av kvote også innenfor eventuelt større produksjonsregioner.

Arbeidsgruppen har vurdert tre alternative regioninndelinger:

• Alternativ A: Tre regioner
• Alternativ B: Fem regioner
• Alternativ C: Ni regioner

Større regioner medfører flere tilgjengelige kvoter i hver region. Dette vil gi mer fleksible markeder enn i dag, og større forutsigbarhet med hensyn til pris og volum, fordi det er flere kjøpere og selgere i markedet. En mer kostnadseffektiv matproduksjon vil da følge av potensielt lavere enhetskostnader i generelt større og mer effektive melkeproduksjonsforetak. Av de foreslåtte regionalternativene, vil Landbruksdirektoratet alternativ A i større grad oppfylle hensynet til kostnadseffektiv matproduksjon enn alternativ B, som følge av større regioner. Alternativ B vil igjen legge mer til rette for en mer kostnadseffektiv matproduksjon enn alternativ C.

Større og færre produksjonsregioner vil isolert sett innebære at den geografiske fordelingen av melkekvoter i mindre grad styres gjennom geografiske begrensninger, noe som kan forsterke konsentrasjonstendensen i melkeproduksjon. Omfanget av forflytning og konsentrasjon vil imidlertid særlig være avhengig av de økonomiske drivkreftene og virkemidlene i landbruket. Økt konsentrasjon rundt allerede sterke produsentmiljøer vil kunne styrke melkeproduksjonen i noen områder, men svekke den der den allerede står svakt. Dette er en utvikling som allerede skjer i dagens regioner, og som synes å være uavhengig av naturgitte produksjonsbetingelser. Forhold som teknologisk utvikling og endringer i regelverk i form av blant annet økt produksjonstak, økt tillatt andel privat omsatt kvote og løsdriftskrav, vil kunne påvirke tempoet i utviklingen. Behovet for sprede- og grovfôrareal vil kunne virke i motsatt retning. Regionalternativ A vil isolert sett kunne få større effekter på den regionale produksjonsfordelingen enn alternativene med flere og mindre regioner. Regionalternativ C vil innebære minst forskjell sammenlignet med i dag.

Økonomisk teori tilsier at større og mer stabile markeder også vil kunne gi en utjevning i pris over tid. Større markeder vil gi økt til gang på privat omsatt kvote, samtidig som mengden statlig omsatt kvote vil bli likere mellom regionene. Regionalternativ A oppfyller i størst grad hensynet til likere utviklingsmuligheter for produsenter i alle regioner. Alternativ C vil gi uendret situasjon for to av dagens produksjonsregioner. Alternativ B kommer i en mellomstilling.