Tilskudd til veterinærreiser

Om rapporten

Rapportnummer	24/2024
Dato	8.3.2024
Utgiver	Landbruksdirektoratet, Avdeling landbruksproduksjon
Rapporten	Tilskudd til veterinærreiser - Hvordan reisetilskuddet kan bidra til bedre veterinærdekning (pdf)

Sammendrag

Mange steder i landet er det mangel på produksjonsdyrveterinærer. Partene i jordbruksoppgjøret har bedt Landbruksdirektoratet om å utrede hvordan tilskudd til veterinærreiser kan bidra til bedre veterinærdekning, og om bidrag til veterinærdekning bør tydeliggjøres som et delformål for ordningen.

Ansvaret for veterinærdekningen er lagt til kommunene

Kommunene har siden 2008 hatt en lovpålagt plikt til å sørge for tilfredsstillende veterinærtjenester, og å organisere en veterinær vakttjeneste utenom ordinær arbeidstid. Tilskuddene til veterinærdekning er et øremerket, økonomisk bidrag til dette ansvaret. Vakt- og administrasjonstilskuddet bidrar til å finansiere vakttjenesten i alle landets 160 vaktområder opp til et visst nivå. I tillegg kan næringssvake kommuner søke om stimuleringstilskudd til lokaltilpassede tiltak som bidrar til veterinærdekning på dagtid.

Reisetilskuddet har ikke veterinærdekning som formål, men bidrar indirekte til veterinærdekning ved å sette veterinærer i stand til å prise veterinærtjenester til husdyr lavere enn hva de hadde kunnet gjøre uten tilskuddet. Dette bidrar til å holde prisene på veterinærtjenester på et nivå som gjør at husdyrprodusentene kan bruke tjenestene.

Veterinærdekningen påvirkes av en rekke forhold

Reisetilskuddet har begrenset betydning for veterinærdekningen. Denne rapporten gir noen eksempler på forhold som kan forklare forskjeller i veterinærdekning i ulike deler av landet.

• Antatt næringsgrunnlag for veterinærer, basert på vekta husdyr per veterinær, er høyest i Trøndelag,Innlandet og Rogaland, og lavest i Troms og Finnmark, Oslo og Viken og Nordland.
• Høyest gjennomsnittlig tilskuddsutbetaling per veterinær i 2022, på 113 000 kroner, hadde Nordland.Nordland er det fylket der veterinærene bruker mest leid skyssbåt og ferje for å nå rekvirentene,samtidig som avstandene er store. Oslo og Viken hadde den laveste gjennomsnittligetilskuddsutbetalingen per veterinær på 30 000 kroner.
• Av veterinærene som fikk utbetalt mer enn 100 000 kroner i tilskudd totalt i 2022, befant flest seg i Trøndelag, Nordland, Vestland og Møre og Romsdal.
• Troms og Finnmark, Trøndelag og Innlandet hadde i 2022 de fleste bilreisene der kjørt distanse varhøyere enn 300 kilometer.
• I perioden 2012–2019 har veterinærkostnadene per årsku økt mer i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet enn i andre deler av landet. Samtidig ser vi at veterinærenes bruk av kommersiell transporttjeneste som ferje, skyssbåt og drosje i hovedsak begrenser seg til fylkene Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal og Vestland.

Næringsgrunnlaget varierer både mellom og innenfor fylker. Også i fylkene som har områder med konsentrert husdyrproduksjon, finner vi næringssvake områder som har utfordringer med veterinærdekningen. Veterinærkostnadene per årsku har økt mest i Nord-Norge i perioden 2012–2019, til tross for at veterinærene i Nordland i gjennomsnitt mottar mest reisetilskudd per år. Denne utviklingen kan trolig tilskrives flere forhold, men kan også peke i retning av at kompensasjonen reisetilskuddet gir ved bruk av kommersiell transporttjeneste er for lav sammenlignet med kompensasjonen som blir gitt ved bruk av bil.

Formålet med reisetilskuddet bør beholdes uendret

Å inkludere hensynet til veterinærdekning i formålsparagrafen til reisetilskuddet vil bidra til å komplisere ordningen. I tillegg vil det kunne påvirke ansvaret kommunene i dag tar for veterinærdekningen. Vi mener det verken er ønskelig eller nødvendig å inkludere hensynet til veterinærdekning i formålsparagrafen. Dette fordi det allerede finnes et virkemiddelapparat spesielt innrettet for å bidra til veterinærdekning gjennom dyrehelsepersonelloven § 3 a og tilskuddene til veterinærdekning.

Null-soneendring vil ikke bidra til økt målretting av reisetilskuddet

Øke null-sonen til 50 kilometer

Hvis null-sonen utvides til 50 kilometer, vil det føre til at de fleste husdyrprodusenter får høyere veterinærkostnader enn i dag. Grunnen er at nullsonen blir brukt til å fastsette fradrag per besøk i reisetilskuddet. Hvis tilskuddsrammen som frigjøres ved heving av null-sonen fra 40 til 50 kilometer brukes til for eksempel å heve ordinær sats, vil det gi en ny, ordinær sats på 22,64 kroner. I så fall vil fradraget øke fra 775 til 1 132 kroner. Dette kan gi økte veterinærkostnader for bonden, og dermed øke terskelen for å benytte veterinærtjenester til husdyr, som igjen kan sette det reelle tjenestetilbudet i fare. Utjevningen totalt sett blir dårligere ved at en mindre del av reisekostnadene vil bli omfattet av ordningen.

Tiltaket vil påvirke et lite antall veterinærer som mottar tilskudd i det enkelte fylke, og gi liten grad av omfordeling av tilskudd mellom fylker. De fleste veterinærer gjennomfører reiser innenfor de fleste reisekostnadsintervaller i eget praksisområde, og fakturerer husdyrprodusentene med lik enhetstakst per besøk, beregnet med grunnlag i differansen mellom årlige reisekostnader og tilskudd. En utvidelse av null-sonen er derfor ikke et egnet virkemiddel for å bidra til økt målretting av tilskuddet.

Redusere null-sonen til 30 kilometer

Hvis null-sonen reduseres til 30 kilometer, og satsene holdes på dagens nivå, vil en større del av
husdyrprodusentenes veterinærkostnader bli dekket. Dette krever at ordningens budsjettramme må økes med minimum 21,4 prosent, fordi fradraget blir redusert fra 775 til 581 kroner.

Tiltaket vil i liten grad påvirke antallet veterinærer som mottar tilskudd i det enkelte fylke. En liten andel av tilskuddet vil bli omfordelt fra Nordland, Troms og Finnmark og Møre og Romsdal til de øvrige fylkene, med unntak av Agder. Tiltaket vil gi størst målretting mot reiser med lave reisekostnader. Det vil ikke være et egnet virkemiddel som målretter tilskuddet mot de husdyrprodusentene det koster mest å reise til.

Hvis null-sonen reduseres til 30 kilometer, og satsene reduseres med kostnadsøkningen med tiltaket, vil det føre til en omdisponering av midler fra områder med høyest reisekostnader, til områder med lavest reisekostnader. Tiltaket vil gjøre det mindre attraktivt for veterinærer å påta seg de mest kostbare reisene, med fare for at veterinærdekningen i de områdene som har størst utfordringer med veterinærdekningen, vil bli enda dårligere.

Fjerne null-sonen

Hvis null-sonen fjernes, må satsene nedjusteres for å holde kostnadene over ordningen på samme nivå som i dag. En større del av tilskuddet vil bli utbetalt til husdyrtette områder der avstanden mellom produsenter og veterinærer er kort. Tiltaket vil gi en omdisponering av midler fra de reisene som koster mest, til de minst kostbare reisene. Dette vil gi en dårligere målretting av tilskuddet mot husdyrprodusentene det koster mest å reise til.

Nærmeste veterinær-regelen kan fjernes

I Troms og Finnmark, Nordland, Vestland og Oslo og Viken var median reiselengde for reiser utført med eget kjøretøy i 2022 lenger eller like lange som for reiser utenfor vakttjeneste. Antall tilgjengelige veterinærer på dagtid ser derfor ikke ut til å være større i disse områdene enn i vakttjenesten, og nærmeste veterinær-regelen kommer derfor i liten grad til anvendelse her.

Siden utredningen i 2022 har vi fått på plass verktøy som bidrar til større grad av regelverksetterlevelse, og gjør forvaltningen bedre rustet til å plukke ut søknader om tilskudd til åpenbart unødvendige reiseutgifter, slik at disse kan følges opp manuelt hos forvaltningen. Vi mener derfor det er forsvarlig å fjerne nærmeste veterinær-regelen. Dette vil blant annet gi veterinærer som bistår nabodistrikter med veterinærdekningen på dagtid sikkerhet for at faktisk utgangs- og endepunkt legges til grunn ved beregning av tilskuddet.

Eksisterende satser og tilskuddstak bør heves dersom bedre veterinærdekning er et mål

Husdyrprodusentenes veterinærkostnader bør utjevnes på mest mulig like vilkår. Det forutsetter at satsene og tilskuddstakene gir om lag lik kompensasjon for kostnader med å bruke et fremkomstmiddel, og veterinærens bruk av arbeidstid på reise, uavhengig av hvilket fremkomstmiddel som benyttes.

Om lag 90 prosent av reisetilskuddet utbetales på grunnlag av reist distanse med bil. Av den grunn har ordinær sats, som legges til grunn ved beregning av tilskudd for reist distanse med bil, blitt hevet nesten årlig. Øvrige satser, og tilskuddstakene, har ikke vært gjenstand for tilsvarende, regelmessige heving. Beregninger viser at båtsatsen og satsen for reise- og ventetidstilskudd gir lavere kompensasjon for veterinærens arbeidstid enn ordinær sats. Dette er forhold som svekker veterinærenes mulighet til å utjevne husdyrprodusentenes veterinærkostnader på like vilkår ved bruk av andre fremkomstmidler enn bil. Derfor bør båtsatsen heves til 107 kroner per kilometer, og satsen for reise- og ventetidstilskudd bør heves til 750 kroner per time, fra 2025. Videre bør tilskuddstaket heves per kilometer til 230 kroner og tilskuddstaket for fakturerte oppstarts- og ventetidskostnader til 4 000 kroner per reise ved bruk av kommersiell transporttjeneste fra 2025.

Å heve eksisterende satser og tilskuddstak vil bidra til at ordningen får en større utjevnende effekt, som indirekte vil bidra til bedre veterinærdekning. Fordi veterinærene bruker bil på mange av de lange og kostbare reisene, kan ordinær sats heves med forventet KPI for 2024. Dette gir en ny ordinær sats på 20,15 kroner per kilometer for 2025.

Innføre høyere satser for reise utført utenfor ordinær arbeidstid

I tillegg til å kompensere for kostnadene med å bruke fremkomstmiddelet, gir satsene for reisetilskudd kompensasjon for veterinærens bruk av arbeidstid på reisen. Å innføre høyere satser utenfor ordinær arbeidstid vil derfor kunne gjøre det mer attraktivt for veterinærer å påta seg oppdrag til produksjonsdyr utenfor ordinær arbeidstid. Næringsgrunnlaget for veterinærer varierer imidlertid mellom vaktområder, og utfordringene med veterinærdekning er størst i næringssvake områder med lang avstand mellom produsenter. Tiltaket er kostbart, og vil gi mer tilskudd i områder der veterinærene har mange oppdrag og best inntjeningsmulighet. Hvis målet primært er å bidra til bedre veterinærdekning, mener vi det vil være et mer treffsikkert tiltak å bruke midler til å øke rammen til vakttilskuddet til veterinærdekning, som alle kommuner med husdyr mottar. Vi anslår at det vil koste om lag 200.000 kroner å tilpasse søknads- og saksbehandlingssystemet til egne satser for reise utført utenfor ordinær arbeidstid. Å innføre slike satser vil også kompliserer beregningsmodellen og administrasjonen av tilskuddet.

Innføre sats for å søke om tilskuddet, og utjevne husdyrprodusentenes veterinærkostnader

Vi ser ikke behov for å innføre en egen sats for å søke om tilskuddet. Ordningen har allerede satser som kompenserer for veterinærenes bruk av arbeidstid, inkludert tiden veterinærene bruker til å søke om tilskuddet og utjevne husdyrprodusentenes veterinærkostnader.

Innføre sats for ventetid ved bruk av annet enn kommersiell transporttjeneste

Veterinærene kan få tilskudd for reise- og ventetid ved bruk av kommersiell transporttjeneste. Ved bruk av annet enn kommersiell transporttjeneste, åpner ikke forskriften for å gi tilskudd til ventetid i forbindelse med uforutsette veistenginger som følge av ulykker, veiarbeid og lignende, selv om det kan øke reisetiden. Vi har ikke mottatt signaler om at dette er et omfattende problem, og kan derfor ikke se at det er behov for å innføre en egen sats for slik ventetid.

En utvidelse av søknadsfristen kan gi bedre måloppnåelse

Et mindre antall veterinærer går hvert år glipp av tilskudd fordi de ikke overholder fristen på 90 dager for å søke om reisetilskudd. Stor arbeidsbelastning kombinert med manglende veterinærdekning, sykdom, at veterinær er ny og ukjent med ordningen, og at veterinær mottar faktura for reiseutgifter etter søknadsfristen, oppgis vanligvis som årsak til fristoversittelsen. I områder med krevende veterinærdekning oppleves det urimelig at søknadsfristen praktiseres svært strengt. Vi mener uheldige utslag av fristbestemmelsen, både for måloppnåelsen med ordningen og for veterinærene, kan reduseres noe ved å utvide søknadsfristen til 120 dager.