Det samiske reinbeiteområdet strekker seg fra Finnmark i nord til Engerdal i Innlandet i sør. Selv om reinbeiteområdene omfatter store arealer, er langt mindre av dette arealet fysisk tilgjengelig for reindriften. For det første er beiterettighetene kun i fjellområder og annen utmark. For det andre reduseres tilgjengeligheten av blant annet tettsteder og byer, jordbruksarealer, infrastruktur, industriområder, kraftutbygging, gruvedrift og utbygging til fritidsformål. I tillegg begrenses tilgjengeligheten av naturlige forhold som bratt terreng, innsjøer, vann og isbre.
Reindriften trenger ikke bare nok areal, men også tilgang til ulike beiter gjennom året. Særlig i vinterhalvåret utnytter reinen marginale arealressurser. Arealplanlegging på alle nivåer må ta hensyn til reindriftens behov og samiske interesser.
Reindriften er en sentral del av samisk kultur og spiller en viktig rolle både som kultur- og språkbærer. Dette er beskyttet blant annet gjennom Grunnloven og folkeretten.
Arealbrukskart, distriktsplaner, tradisjonell kunnskap og forskning bidrar til kunnskap om reindriften. Det er viktig å bruke denne innsikten samlet for å ivareta reindriftens arealer på en forsvarlig måte.
Klimaendringer og rovvilt øker samlet belastning på reindriften
Klimaendringene påvirker reindriften i dag og effektene forventes å øke betydelig frem mot 2100. Økte temperaturer og mer varierende værforhold gjør fleksibel bruk av beiteområder stadig viktigere.
Tap av rein er en tilleggsutfordring for mange reindriftsutøvere, med de skadevirkninger det har for produksjon, lønnsomhet og dyrevelferd. Av reineiere oppgis tap til rovvilt å utgjøre over 80 prosent av det totale tapet i reindriften. Tiltak for å redusere dette tapet er derfor viktig for å ivareta en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindriftsnæring.
På Landbruksdirektoratets nye nettsider om reindriftens arealer kan du lese mer om vern av reindriftens arealer og hensynet til reindriften i arealplanlegging.