Bærekraftig bruk av antibiotika for fremtidens melkeproduksjon i Norge

WHO- verdens helseorganisasjon har vedtatt handlingsplanen «Global Action plan on Antimicrobial Resistance» for å forhindre videre utvikling av antibiotikaresistens (AMR). Denne ble vedtatt i mai. Den norske husdyrnæringen har laget sin handlingsplan som ble ferdig i juni 2017. Denne handlingsplanen har som hovedmål at norsk husdyrnæring skal forebygge forekomsten av antibiotikaresistente bakterier hos norske husdyr gjennom aktivt forebyggende helsearbeid, organisert sjukdomsbekjempelse og forsvarlig og riktig behandling av sjuke dyr.

Innen storfeproduksjonen viser Dyrehelseportalen (DHP)-data at behandling av mastitt (jurbetennelse) utgjør >60 % av alle behandlinger med antibiotika. Det er mulig å redusere og optimalisere antibiotikaforbruket ved behandling av mastitt i Norge. Målet med dette forprosjektet er å undersøke om det er mulig å utelate systemisk antibiotikabehandling ved klinisk mastitt hos kyr i Norge, og samtidig sikre god helse og velferd for individene som behandles. Et delmål er også å foreta en systematisk litteraturgjennomgang for å belyse spørsmål som: Hva er optimal behandlingsvarighet med intramammarier ved klinisk mastitt? Hvilke støttebehandlinger (NSAIDs, væskebehandling, hyppig utmelking mm) skal vi anbefale? Resultater fra prosjektet skal føre til kvalitetssikring og bedre implementering av de nye terapianbefalingene. I forlengelsen av prosjektet vil det drives videre målrettet forskning på behandling av jurbetennelse i en bærekraftig norsk melkeproduksjon. 

Mastitt er den største enkeltårsaken til bruk av antibiotika i norsk mjølkeproduksjon. Redusert antibiotikaforbruk kan oppnås ved å forebygge sjukdommen og, som det ble fokusert på i dette forprosjektet, ved å redusere antibiotikaforbruket når behandling er nødvendig. Det er likevel viktig at behandlingen som gis har effekt –både av dyrevelferdsmessige grunner og for å begrense det økonomiske tapet for bonden.

Effekt av behandling kan vurderes på ulike måter. I dette forprosjektet har vi samlet data både om dyrenes kliniske (synlige) sjukdomstegn og mikrobiologisk diagnose. At kua blir klinisk frisk etter behandling er viktig av hensyn til dyrevelferd, og har betydning for hvor stort det økonomisk tapet blir for bonden. Dersom kua ikke blir klinisk frisk kan det være nødvendig med ny behandling, kjertelen kan måtte avsines (tørrlegges), eller det kan skje at kua må avlives uten å selges som slakt (pga sjukdom eller karenstid etter behandling). Mikrobiologisk helbredelse er viktig for å hindre tilbakefall og for å hindre at kua kan smitte andre. Mens noen tilfeller av mastitt blir klinisk helbredet uten behandling, er det andre tilfeller hvor en ikke oppnår helbredelse til tross for behandling.

Staph.aureuser den vanligste årsaken til klinisk mastitt hos norske mjølkekyr. Bakterien er kjent for å være vanskelig å behandle i laktasjonen. Årsaken tror en er en evne til å kapsle seg inn i små byller dypt inne i jurvevet. Materialet samlet inn i dette forprosjektet tyder på at behandlingseffekten for Staph. aureus var dårligere med protokollen som ikke inneholdt systemisk penicillin (30 % klinisk helbredelse etter 21 dager) sammenligna med protokollen med systemisk penicillin (60 % klinisk helbredelse etter 21 dager).

Kombinasjonen av at Staph. aureuser et vanlig agens og tilsynelatende dårligere behandlingseffekt gjør det vanskelig å anbefale en protokoll uten systemisk penicillin som standard. Resultatene åpner likevel for en nyttig diskusjon om hvordan en kan jobbe videre med målsettingen om å redusere antibiotikaforbruket ved behandling av klinisk mastitt, som var utgangspunkt for prosjektet. For eksempel bør behandlingsprotokoll i større grad velges ut fra kjennskap til hvilke bakterier som forekommer i den enkelte besetning. I besetninger hvor Staph. aureus har lav forekomst kan en trygt velge en protokoll uten systemisk penicillin. For besetninger med høy forekomst av Staph. aureus bør en først sette inn kontrolltiltak for å redusere forekomsten, og deretter kan en vurdere å justere protokoll for behandling av klinisk mastitt. En annen innfallsvinkel til problemstillingen er å utvikle metoder som kan påvise hvilken bakterie som forårsaker sjukdommen på et tidlig tidspunkt, på samme måte som f.eks. hurtigtesting ved mistenkt COVID-sjukdom.

Som forutsett i prosjektbeskrivelsen var det krevende å rekruttere nok pasienter til undersøkelsen. Vi var tilbakeholdne med å involvere for mange veterinærer fordi hvilken veterinær som rykker ut kan ha betydning for resultatet. Etter en prøveperiode med 5 veterinærer var det likevel nødvendig å øke antall veterinærer for å få rekruttert pasienter. Mens målet var 100 pasienter, endte en opp med å ha inkludert 100 spener med klinisk masitt fra 76 kyr etter en betydelig forlenga prosjektperiode. Vi vurderer likevel at dette materialet gir innsikt som vil være verdifull for mjølkeprodusenter og veterinærer, og at det gir et godt grunnlag for videre undersøkelser, jf. avsnittet over.