Hva kan norsk jordbruk lære av Sveits og Østerrike?

I denne utredningen skal det sammenliknes landbrukspolitikk og driftsøkonomi i Norge, Sveits og Østerrike. NIBIO vil studere komparativt tre land som har liknende utgangspunkt og prioriteringer i landbrukspolitikken, men som har tre forskjellige løsninger av sin relasjon til EU. Det skal analyseres produsentøkonomi for å studere i hvilken grad, hvorfor og hvordan de tre landenes ulike valg av landbrukspolitiske løsninger eventuelt gjenspeiler seg i økonomiske resultater for bonden. Det er også en ambisjon om å sammenligne inntektsnivå og -utvikling for jordbruket i de tre landene, herunder relativt til lønnsnivået i hvert enkelt land.

Prosjektet har undersøkt likheter og forskjeller i melkeproduksjonen i Norge, Sveits og Østerrike, samt hva vi kan lære fra melkeproduksjonen i Sveits og Østerrike med tanke på å nå landbrukspolitiske mål om landbruk over hele landet, variert bruksstruktur og økt lønnsomhet for melkeproduksjonen i Norge. Hensikten med prosjektet har vært kunnskapsutvikling, ikke å skissere og vurdere mulige tiltak.

Variert bruksstruktur er viktig i Norge, Sveits og Østerrike.

Det er færre melkebruk i 2022 i Norge (6 663), enn i Sveits (17 531) og Østerrike (23 178).

I alle de tre landene er de største melkeprodusentene lokalisert i regioner med gode driftsforhold. Et viktig fellestrekk er at deler av jordbruksarealene er godt egnet som beite. Dette tilrettelegger for melkeproduksjon og annen grovfôrbasert husdyrproduksjon. Slike areal ligger gjerne i områder med driftsvansker som søkes kompensert med landbrukspolitiske virkemidler. Tilskuddssystemet, spesielt i Norge og i Sveits, er særlig rettet mot å utjevne driftsulemper mellom regioner. Dette forsøkes også i Østerrike, men utbetalingene er gjerne lavere, og i gjennomsnitt mottar små melkebruk i fjellbygder lavere tilskudd enn mellomstore melkebruk i fjellbygder og melkebruk i dalsone i Østerrike.

I Sveits danner arealet i ulike områder og arealets helningsgrad oftest utgangspunktet for støtten som utbetales til melkeprodusenter, snarere enn pristilskudd. Likevel løyves noe støtte til transport av melk, til melk som brukes i osteproduksjon (utenom ferskost og kvark, og med fratrekk for transportstøtte) og til melkeprodusenter som fôrer melkekyr uten bruk av silofôr. Høyere pris til melkeprodusenter som fôrer uten silofôr er også viktig i Østerrike. Denne melken kalles for høymelk (Heymilch), og markedsføres gjerne som dette. I Østerrike, som er medlem i EU, har landbruksstøtten over tid, og spesielt fra 2014, dreid fra pristilskudd og over til direkte tilskudd (søyle 1). En viktig hensikt er å nå produksjonsnøytrale tilskudd. Det løyves også støtte til bygdeutvikling (Søyle 2) og andre tiltak (Søyle 3). Utover dette er det viktig å merke at Sveits og EU/Østerrike har økt oppmerksomhet på miljøkrav i programperiodene for landbrukspolitikken fremover. Slike hensyn sikres gjennom særskilte tilskudd rettet mot miljø, men også gjennom vilkår for øvrig støtte.

Lønnsomhet for melkeproduksjon varierer mellom land og region.

Gjennomgang av statistikk for melkeprodusenter i kapittel 3, viser at melkeproduksjon i Sveits og Norge har best økonomisk resultat. Det er likevel forskjell mellom regioner og mellom land, og det er bedre inntjening i jordbruket på bruk i regionene med best naturgitt utgangspunkt for jordbruksdrift. Bruk i regioner med driftsvansker har ofte mer inntjening fra annen næringsvirksomhet på bruket. Dette gjelder særlig for Østerrike. Samlet inntjening for bruket er derfor ikke så forskjellig mellom land og regioner.

Økte krav til drift og dyrevelferd kan påvirke inntjeningen til bonden. Generelt er det økt oppmerksomhet på dyrevelferd i Europa som helhet, noe man ser i utformingen av landbrukspolitikken i både Sveits, Østerrike og Norge. Det er bare Norge som har lovfestet løsdriftskrav innen 2034. Norge og Sveits løyver støtte til løsdriftsbygging, men vi er ikke kjent med noen tilsvarende ordning i Østerrike. Omlegging til løsdrift vil være krevende i alle land, og det er trolig mange produsenter som vil vurdere å gi seg dersom investeringsbyrden for å oppfylle krav blir for stor. Å oppfylle strengere krav til oppstalling vil være ekstra krevende for melkeprodusenter i regioner med driftsulemper. Intensivering av produksjon som følge av tunge investeringer kan gjøre ekstensiv drift utfordrende. Det kan være vanskelig å øke produktiviteten tilstrekkelig dersom man ønsker å utnytte de lokale ressursene. Dette kan påvirke lønnsomheten.

Landbruk over hele landet er en viktig målsetting i Norge.

Tilfredsstillende økonomi i melkeproduksjonen er en forutsetning for landbruk i hele landet. Både tilskudd som kompenserer for driftsulemper, men og pris er viktig for inntjeningen til bonden.

Norge er et stort og langstrakt land, og dette er en viktig forskjell fra Sveits og Østerrike. I Norge er avstand mellom melkebruk og transportavstander for frakt av melk lengre enn i alpelandene. Dette er en viktig forskjell, som trolig påvirker at meieristrukturen i Norge er mer konsentrert enn i Sveits og Østerrike.

Sveits og Østerrike har flere melkeforedlere/meieri og flere kooperativer enn i Norge. Alpelandene ligger også tettere på det europeiske markedet og det innenlandske markedet er større sett i forhold til befolkningsstørrelse (8,8, 8,7 og 5,5 millioner i henholdsvis Østerrike, Sveits og Norge). I tillegg er merkevarebygging og utvikling av nisjeprodukter viktigere i Sveits og Østerrike enn i Norge, både i det innenlandske markedet, men også når det gjelder eksport. Relativ prisutvikling på ost til eksport i forhold til importert ost, viser også at pris på ost som eksporteres er høyere enn pris på importert ost. I Norge er det motsatt, pris på ost som importeres er høyere enn pris på ost som eksporteres. Dersom Norge skal satse på eksport, bør trolig merkevarebygging prioriteres sterkere slik at en høyere pris kan tas ut i det utenlandske markedet. Merkevarebygging og utvikling av spesial- og nisjeprodukter kan trolig også sikre at høyere priser kan tas ut i hjemmemarkedet, gitt at etterspørselen følger etter.

I Norge vektlegges at produsentpris på melk skal være lik uavhengig bruksområde/avsetningskanal. Dette skiller seg fra situasjonen i alpelandene. Dette er en forskjell vi ser henger sammen med mål og innretting av landbrukspolitikken i Norge. Dette kan vi lære om fra alpelandene, men hvilke veivalg som skal gjøres i Norge, er likevel en politisk beslutning. Slike vurderinger kan vise seg å utfordre etablerte målsettinger innenfor markedsreguleringen.