Kartlegging av økonomien i norsk hjortehold

Det har vært en stor økning i norsk hjortehold siden oppstarten på 1980 tallet. I 1997 var det 17 aktive produsenter, og ved siste søknadsomgang (2023) var tallet på produsenter økt til 102. Produsentene er representert i alle fylker med tyngdepunkt i Viken og Innlandet. Produsenter av hjort kan søke om tilskudd på lik linje med storfe og sau. Dette gjelder tilskudd til areal, kultur, beite, avløser og husdyr. Årlig produksjon av hjortekjøtt utgjør om lag 100 tonn.

Det som skiller hjorteholdet fra annet husdyrhold, er at avliving og slakting foregår på gården. Dette krever ekstra innvesteringer i utstyr og bygninger, og skiller seg derfor ut sammenliknet med annen husdyrproduksjon hvor man sender slakt til et etablert mottaksapparat. Dessuten kreves det konsesjon før man starter opp, og man er selv ansvarlig for omsetningen av produktene som blir produsert.

Et mulig alternativ til avvikling av jordbruksaktiviteten og utnytting av grovfôrarealene er omlegging av produksjonen til hjortehold. Bedre dokumentasjon av økonomi i hjorteholdet vil gjøre det mulig for interesserte produsenter å vurdere hjortehold som en mulig produksjon å satse på i framtiden. Det gjelder også for de som i dag driver med andre grovfôrbaserte produksjoner med melk, ammeku eller sau.

Med bakgrunn i at det importeres om lag 50 prosent av dagens norske produksjon, samt en økt etterspørsel etter kortreist og bærekraftig mat, vil det kunne være naturlig å anta at norske produsenter av hjortekjøtt kan ta en større del av dette markedet i framtiden. Det har blitt anslått at volumet av viltkjøtt kan dobles frem mot 2030. En viktig forutsetning for å kunne nå denne målsetningen er at det etableres flere hjorteprodusenter i Norge.

Prosjektet har som mål å utarbeide en oversikt over lønnsomheten i norsk hjortehold og foreta en sammenligning opp mot husdyrproduksjonene sau og ammeku. Gjennom regnskapsundersøkelsen vil det kunne være mulig å avdekke hvilke faktorer som påvirker lønnsomheten. I tillegg til økonomiske data vil arbeidsforbruk og en del produksjonsdata bli registrert. Ved å benytte samme metode og verktøy som driftsgranskingene, vil det bli mulig å sammenligne økonomisk resultat i andre 
produksjoner i norsk jordbruk med hjortehold. Informasjon om lønnsomheten i en produksjon er ofte avgjørende for satsing og investering. Dokumentasjonen vil kunne avdekke de mulighetene og utfordringene næringen står ovenfor.

Prosjektet hadde som mål å gi et oppdatert og mer presist bilde av lønnsomheten i norsk hjorteoppdrett, samt å skape et bedre faktagrunnlag for rådgivning, næringsutvikling og landbrukspolitiske beslutninger. Analysen er gjennomført som en driftsgrensanalyse basert på skatteregnskap, søknader om produksjonstilskudd og intervjuer med ni hjorteoppdrettere for årene 2022 og 2023.

Resultatene viser stor variasjon i økonomisk resultat mellom brukene. I 2022 var gjennomsnittlig lønnsevne beregnet til –41 kroner per time, mens den i 2023 økte til 4 kroner per time. Forbedringen skyldes i hovedsak økte produksjonstilskudd. De tre beste brukene hadde et gjennomsnittlig driftsoverskudd på 56 872 kroner per bruk i 2022, mens de tre svakeste hadde et underskudd på 70 803 kroner. Tilsvarende variasjon ble observert i 2023, der noen oppnådde betydelig positiv lønnsevne, mens andre fortsatt hadde negativt resultat.

Resultatene viser at hjorteoppdrett som selvstendig råvareproduksjon har begrenset økonomisk bæreevne, men samtidig at næringen kan inngå i mer lønnsomme helheter der foredling og direkte salg er en del av verdikjeden. Hjorteoppdrett er en ekstensiv produksjon med begrenset evne til å bære høye faste kostnader. Stordriftsfordeler, tilgang på eget grovfôr og høy sone for areal- og kulturlandskapstilskudd har stor betydning for lønnsomheten.

Prosjektet har i stor grad nådd målsettingen om å dokumentere økonomiske realiteter i næringen og gir et viktig kunnskapsgrunnlag for både oppdrettere, forvaltning og landbrukspolitiske aktører. Resultatene har allerede blitt benyttet av Norsk Hjorteavlsforening som kunnskapsgrunnlag i dialog med landbrukspolitiske myndigheter og som dokumentasjon for innspill til partene i jordbruksforhandlingene. Prosjektet bidrar dermed til mer kunnskapsbasert rådgiving og politikkutforming.