Økt selvforsyning av norske matvarer, hva er realistisk, og hva skal til?

Selvforsyningen på mat i Norge med opphav i norsk jordbruk og fiskeri/havbruk har vært et tilbakevendende tema siden opptrappingsvedtaket for jordbruket i 1975. Nå er selvforsyning igjen løftet opp på politiske nivå gjennom Hurdalsplattformen, og den politiske debatten knyttet til avhengighet av soya, fôrimport, bruk av norsk matkorn og ønske om økt norsk grøntproduksjon og -andel.

I dette prosjektet vil vi kartlegge potensialet for økt selvforsyning av ulike jordbruksvarer og skissere virkemidler for å oppnå dette. En vil sammenstille tilgjengelig data på området med utgangspunkt i tidligere utredninger og de løpende beregninger til NIBIO. Et viktig mål med prosjektet er å lage sammenstillinger av data slik at en kan få et omforent kunnskapsgrunnlag for videre politikkutvikling. Et sentralt mål er videre å utvikle et realistisk syn på målsetninger, hvilke sektorer som bør prioriteres og hvilket potensial som ligger i økt fôrproduksjon. 

For å beregne selvforsyningsgraden er matvareforbruket delt inn i tretten ulike sektorer, fem animalske og sju vegetabilske i tillegg til «grensehandel». For hver sektor er energiforbruket anslått sammen med norskandelen i sektoren. Det gir da opphav til beregnet andel selvforsyning. I tillegg er det for de animalske sektorene beregnet norskandel for husdyrfôret. Det gir da opphav til selvforsyning korrigert for importert husdyrfôr. Andelen av energien som stammer fra vegetabilske varer er beregnet til om lag 63 prosent, mens animalsk varer står for rundt 37 prosent.

For perioden 2019 til 2021 ligger norsk selvforsyning på 45 prosent og faller til 39 prosent hensyntatt fôrimport. Dersom vi velger de beste avlingsårene for alle produksjoner i perioden 1999-2021 får vi et praktisk potensial for selvforsyning på 54 prosent, som ender på 48 prosent korrigert for fôrimport. Dette er trolig maksimalt praktisk potensiale for norsk selvforsyning gitt dagens forbruk og markedsforhold.

Videre har vi sett på tre sektorer der det er et særlig potensial for å øke norsk produksjon; matkorn, norskandel i husdyrfôret og grønt (herunder potet og frukt).

For grønt er det et potensial for å øke selvforsyningsgraden med 0,9 prosentpoeng ifølge våre utregninger. Når det gjelder husdyrfôret så viser våre beregninger at man ved å tilføre mer kjøttbeinmel kan øke selvforsyningsgraden med 0,3 prosentpoeng, mens mer og bedre grovfôr øker selvforsyningsgraden med 1 prosentpoeng. Videre, hvis man klarer å produsere mer norsk karbohydratråvare og begrense importbehovet, så kan selvforsyningsgraden i tillegg økes med 0,8 prosentpoeng, men dette vil kreve økt kornareal.

Hvis målet om 90 prosent norsk matkorn nås, gir det isolert sett i våre beregninger en økning i selvforsyningsgraden på 5,7 prosentpoeng. Dette vil senke norskandelen i kraftfôret, forutsatt et gitt kornareal, med 1,1 prosentpoeng i selvforsyningsgraden, dvs en potensiell nettoeffekt for korn på 4,6 prosentpoeng.

Dersom kornarealet er fast kan selvforsyningsgraden ha et samlet potensial på 6,8 prosentpoeng, dvs at selvforsyningen øker fra 39 prosent i dag til rett i underkant av 46 prosent. Dersom kornarealet hadde kunnet utvides, så er potensialet for selvforsyningsgraden økt til 8,7 prosentpoeng, dvs fra 39 prosent til nesten 48 prosent. Dette er om lag på nivå med det maksimalt praktiske potensialet som er beregnet gjennom å se på de beste avlingsårene.

Virkemidler for å nå disse målene er skissert. Videre arbeid for å bedre estimater og utvikle selvforsyningsmodellen bør bl.a innebære en helhetlig gjennomgang av fôrkorrigering både til husdyr på land og i sjø.