YeRoP: Potensialet for bioraffinering av ferskt og konservert fôr for helårsforsyning av grønne proteiner i Norge

Husdyrproduksjonssystemer i Norge står overfor en betydelig utfordring – behovet for en konsistent tilførsel av protein av høy kvalitet for optimal dyrevekst og produksjon. For tiden har Norge vært det er sterkt avhengig av importert proteinfôr for å møte ernæringskravene i husdyrhold. Men for langsiktig økonomisk og miljømessig bærekraft, så vel som matsikkerhet, er det et økende imperativ for overgang til innenlandsk produsert fôr. Ved å erkjenne dette behovet, har den norske regjeringen understreket viktigheten av å øke produksjonen av lokalt hentet fôringredienser.

Grønn bioraffinering genererer flere produkter fra grovfôrbiomasse, inkludert et gressproteinkonsentrat (GPC) som en potensiell proteiningrediens i fôr til enmagede dyr. Norges korte vekstsesong krever konservering og lagring for helårsdrift, men ensilering reduserer vanligvis andelen protein som gjenvinnes som GPC. Forprosjektet YeRoP hadde som mål å utforske proteingjenvinning og massefordeling i bioraffineringskjeden ved prosessering av ferskt versus konservert grovfôr gjennom litteraturstudier og målrettet laboratoriearbeid.

Et funksjonelt levedyktig grønt bioraffineri i Norge kan benytte både ferskt og konservert fôr. Å utnytte både ferskt og konservert fôr i et bioraffinerianlegg vil få konsekvenser for størrelsen og utforming av anlegget, arealet som trengs, agronomiske hensyn ved fôrproduksjon, konservering og lagringsmetoder. Derfor trenger disse og alle ovennevnte utfordringer grundig evaluering, og prosjektet har som mål å utforske potensialet til ensilert fôr og gjennomførbarheten av konvertere fôr til høy for grønt bioraffineri.

Prosjektet viste at ferskt grovfôr ga rundt 3–4 ganger høyere gjenvinning av råprotein (CP) til GPC enn tilsvarende ensilert materiale, avhengig av fôrtype og fortørkingsgrad. Redusert GPC-gjenvinning etter ensilering er i samsvar med at nitrogen forskyves fra ekte protein til løselige ikke-proteinformer som forblir i brunsaften. Ensilering påvirket også fraksjoneringen ved å overføre mer tørrstoff (DM) til pressjuicen, men dette økte ikke den totale GPC-gjenvinningen. Forbedret konserveringskvalitet ved høyere tørrstoffinnhold i surfôret sammenfalt med at mer CP ble værende i pressresten, noe som peker på rehydrering og mobilisering før pressing som sentrale begrensninger for tørrere surfôr. Ensileringsmidler forbedret CP-gjenvinningen bare i beskjeden grad og lukket ikke gapet til prosessering av ferskt materiale, mens rehydrert høy oppførte seg mer likt fersk biomasse. En prosessammenligning av ensilert pressjuice indikerte at kald sentrifugering (uten oppvarming) kan redusere energibehovet samtidig som den oppnår tilsvarende CP-gjenvinning.

Samlet sett indikerer YeRoP at konserverte råvarer medfører spesifikke utfordringer for proteingjenvinning. Det er behov for videre arbeid for å avklare når surfôr og/eller høy kan gi akseptabel gjenvinning og produktkvalitet for bioraffinering. YeRoP foreslår aktuelle modeller for helårs prosessering og et prioritert FoU-veikart med fokus på konservering, mobilisering/rehydering, skaleringsrelevante separasjonsløsninger og teknisk-økonomisk vurdering.