Problemugrasene svartsøtvier og begersøtvier - økt kunnskap om biologi, omfang og integrerte bekjempingsmetoder

Søtvier-artene Svartsøtvier og Begersøtvier er blitt et stort og kostbart problem for grønnsaksprodusenter. Flere, dyrkere av gulrot, rotpersille, pastinakk og knollselleri, sier at problemet er så stort og lukekostnadene så betydelige at de må redusere på arealene til disse kulturene, eller stoppe å produsere. Solanum-artene utgjør dessuten en risiko fordi de er vertsplanter for potetsykdommer. I tillegg er bærene giftige.

Problemene med søtvierartene er størst rundt Oslofjorden og i Agder, men det er nå økende problemer i distriktene rundt Mjøsa. Ugraset er også på frammarsj i Trøndelag og Rogaland. De viktigste spredningsveiene antas å være er forurenset såvare; dvs. noen ugrasfrø av søtvier følger såfrøet, samt dryssing, spredning med fugl og jord som fraktes fra felt til felt ved jordarbeiding. Søtvierartene har et grunt rotsystem som stimuleres av vanning og trives godt i åpne kulturer. Dekking og varme vekstsesonger øker også problemet da artene krever relativt høy temperatur for å spire. Mange stiller seg spørsmål om de økende problemene med søtvierartene som ugras i grønnsaks- og potetproduksjon er et resultat av endret klima.

Hovedformålet med forprosjektet er å bidra til økt kunnskap om ugras-arter i Solanum-slekta (søtvier) under norske forhold og hvordan de kan holdes på et akseptabelt nivå i grønnsaksregionene.