Reindriftsnæringen

Antallet rein varierer fra år til år, men det finnes i dag om lag 215.000 tamrein i Norge, mer enn 150.000 av dem i Finnmark. Sammensetningen av flokken er om lag 74 prosent simler, 20 prosent fjorårskalv og 6 prosent okser. Det gjennomsnittlige slakteuttaket er på landsbasis 35 prosent av vårflokken – eller omlag 75.000 rein årlig.  

Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1700 tonn. Reineiernes private forbruk utgjør om lag 300 tonn, resten omsettes i markedet – via vel 20 registrerte slakterier i Norge.  

I et normalår sendes rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet, i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.  

Reindriftsrett  

Den samiske befolkningen har en historisk rett til å drive reindrift i Norge.   

Gjennom den norske grunnloven og internasjonal folkerett er myndighetene pålagt en rekke forpliktelser, som skal sikre urfolks rettigheter. 

Reindriften er allment anerkjent som en helt spesiell samisk næring, som danner et viktig grunnlag for å bevare samisk kultur, samfunnsliv og språk. 

Å legge til rette for en økonomisk, økologisk og kulturelt bærekraftig reindrift, er derfor avgjørende for at norske myndigheter skal oppfylle sine forpliktelser ovenfor den samiske befolkningen.  

Reindriften reguleres gjennom reindriftsloven. Retten til å utøve reindrift gir rett til å la reinen beite i fjellet og annen utmarksstrekning. Beiteretten omfatter rett til nødvendige årstidsbeiter. 

Reindriftsretten gir blant annet rett til: 

• Beiterett § 19: Rett til å la reinen beite i fjell og utmark. 
• Rett til husvære § 21: Rett til å føre opp nødvendige gjeterhytter, gammer og buer i utmark. Reindriftsstyret må godkjenne at reineier setter opp gjeterhytte. Grunneier og andre interessesenter skal bli hørt i saksbehandlingen. 
• Rett til flyttleier § 22: Rett til fritt og uhindret å flytte med reinen langs reindriftas flyttleier. Det er i utgangspunktet forbudt å gjennomføre tiltak som hindrer bruk av flyttleier. En flyttlei kan gå over områder som gjennom årene er omgjort til innmark. Reindrifta vil da fortsatt ha rett til å flytte over dette området. 
• Rett til motorferdsel § 23: Rett til å bruke nødvendige motoriserte fremkomst- og transportmidler. I motorferdselloven er det unntak fra det generelle forbudet mot motorferdsel for nødvendig person- og godstransport i reindriftsnæringa. 
• Rett til gjerder og anlegg § 24: Rett til å føre opp arbeids- og sperregjerder, slakteanlegg, broer og andre anlegg som er nødvendige for reindrifta. Landbruks- og matdepartementet må godkjenne anlegg som skal stå ut over en sesong. Grunneiere og andre interessenter skal bli hørt i saksbehandlingen. Midlertidige anlegg kan settes opp uten søknad. De skal plasseres slik at de ikke er unødvendig skjemmende. De skal heller ikke være til vesentlig skade eller ulempe for andre. 
• Rett til brensel og trevirke § 25: Rett til å ta ut nødvendig trevirke (lauvtrær, einer og tørre bartrær) til brensel, gammer, teltstenger, enkle redskaper, o.l. Private skogeiere kan kreve betaling for friske lauvtrær. 
• Rett til jakt, fangst og fiske § 26: Denne retten gjelder på statsgrunn og har samme vilkår som for innenbygdsboende. 

Rett til å eie rein  

Personer som har rett til reinmerke, har rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområde.  

Retten gjelder personer av samisk ætt som  

• har reindrift som hovednæring 
• har foreldre eller besteforelder som har hatt reindrift som hovednæring 

Reinen må dessuten inngå i en siidaandel eller sideordnet rekrutteringsandel som blir drevet av en ansvarlig leder, og reinen må merkes med eierens merke. 

Informasjon om ordning med reinmerker og hvordan søke godkjenning av reinmerke  

Reindrift følger en bestemt årssyklus med flytting fra ulike beiteområder gjennom et driftsår. Reindriftsåret starter 1. april og slutter 31. mars året etter, og flyttingen fra vinterbeitene til kalvingsområdene er starten på et nytt driftsår. 

Avhengig av driftsform er flytting en stor belastning for dyrene etter en periode med ensidig og begrenset diett. Simlene er kalvdigre og må være framme på vårbeitene før kalvingen starter i slutten av april/begynnelsen av mai. Dette er nødvendig for å unngå at en får tap av årskalv under passering av elver og lignende. Enkeltsimler som kalver under flytting, blir svært ofte forlatt og kommer enten selv etter senere ut på sommeren, eller de blir tatt hånd om av andre reineiere. 

Årssyklusen bygger på de åtte årstidene som finnes i det samiske språket. 

Vårvinter (giđasdálvi) 

Vårvinteren begynner i februar/mars og varer ut april. 

Vår (giđđa) 

Våren begynner i april og varer ut i mai. 

Vårsommer (giđasgeassi) 

Vårsommer begynner i mai og varer ut i juni. 

Sommer (geassi) 

Vårsommer begynner i juni og varer ut i august. 

Høstsommer (čakčageassi) 

Høstsommer begynner i august og varer ut i september. 

Høst (čakča) 

Høst begynner i september og varer ut i november. 

Høstvinter (čakčadálvi) 

Høstvinter begynner i november og varer ut i desember. 

Vinter (dálvi) 

Høstvinter begynner i desember og varer ut i mars året etter. 

Forskjeller i flyttemønster 

Samisk reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, er det nødvendig å flytte reinen mellom ulike beiteområder de ulike deler av beitesesongen. Dette mønstret er det samme år etter år, men variasjonen i naturforholdene fører til store regionale forskjeller mellom ulike deler av reindriftsområdet. Avstandene ved hovedflyttingen vår og høst kan for eksempel variere fra en mil opp til rundt 50 mil. 

Reindriften kan deles i ulike driftsformer blant annet på grunnlag av beitebruk og flyttemønster. Størst forskjell er det mellom driftsformen som nytter kontinentale vinterbeiter og den som nytter vestlige vinterbeiter med utpreget kystklima. I tillegg er det en rekke ulike varianter basert på flytting innenfor avgrensede områder. 

Flytting i de ulike områdene 

I store deler av Finnmark er det til dels lange flyttinger fra sommerbeiter ved kysten og øyene til vinterbeiter i innlandet. Det samme mønsteret med flytting fra rike beiter med høge fjell og kontinentale vinterbeiter (lite og tørr snø) finner en igjen i Sør-Trøndelag/ Hedmark. 

Fjellsamebyene/reinbeitedistriktene som har sommerbeite langs riksgrensen i Nordland og Troms har også det samme mønster, selv om vinterbeitet er basert på kontinentale barskogskogsstrøk i stedet for kontinentale vidder. Reinlagene og Trollheimen nytter generelt mer kyst­nære høgfjellsområder i nordvest som bar­marks­beite og mer kontinentale og lavere­liggende fjell- og skogsområder i øst og sørøst som vinter­beite. 

Innenfor disse hovedgruppene fins det en rekke varianter tilpasset regionale og lokale forhold. 

Som følge av topografiske forhold foregår flyttingen stort sett etter de samme leiene hvert år. Det er ofte helt avgjørende at de ikke skades ved inngrep. Dette behovet for vern gjør at flytteleiene har et særskilt sterkt vern i Reindriftsloven (se §22 Flyttleier). 

Sesongflytting 

Selv om sesongflyttingene har et gjentagende mønster fra år til år, har det gjennom de siste hundreår vært endringer i beitebruken. Dette skyldes politiske vedtak om riksgrensene mellom statene på Nordkalotten som har fått til dels dramatiske konsekvenser for beitebruken i reindriften (se Reinbeitekonvensjoner). 

Nye tekniske hjelpemidler og økt krav til bedre privatøkonomi har også bidratt til endringene i driftsformene de siste 30 årene. Det har vært en økt bruk av mekaniske hjelpemidler under flytting og et økende antall dyr fraktes med bil mellom sesongbeitene. 

Sommerbeite  

I kalvingsperioden skal båndene knyttes mellom simle og kalv. Dersom simlene skremmes bort fra kalven uten at det har skjedd en slik preging, er den svært utsatt for tap. Derfor beiter simlene ofte i små grupper. Det ideelle kalvingslandet vil være småkupert uten elver og bratte skrent. 

Utover sommeren blir det varmere og reinen samles i større flokker samtidig som de trekker i høyden for å redusere innsektsplagen samtidig som det er nødvendig for å sikre en best mulig kvalitet på beite. I enkelte deler av landet nytter en denne tiden til merking av årets kalver. 

Sommerbeitene er ofte naturlig avgrenset av fjorder og større elver. Der det ikke er slike barrierer må en kantgjete eller som alternativ sette opp og vedlikeholde sperregjerder. 

Høstbeite 

Med noe variasjon mellom de ulike områdene kommer brunsten i september. Da må i alle fall de største bukkene være slaktet for at en skal unngå forringelse av kvalitet på kjøttet. Reinen må da samles i den korte tiden mellom ”sopptiden” og brunsten. Etter at kalveslaktingen har fått et større omfang, er en ikke så avhengig av tidspunkt som når en slakter eldre bukker som kommer tidlig i brunst. 

I enkelte deler av reindriftsområdet er det vanlig at flokken samles for flytting før brunsten. Tidligste dato for innflytting i høstbeitene i Karasjok er f.eks. 1.september. Ellers er det ofte slik at en beiter til sent på høst i vår sommer og høstlandet før en flytter til vinterbeitet. 

Etter at snøen har lagt seg slaktes det for andre gang. Mens det særlig er bukkene og kalvene som velges til slaktedyr i september det i november/desember i sterkere grad tid for simleslakt. Samtidig som en velger slaktedyr velger en også hvor mange livdyr en skal ha og deres kjønns og alderssammensetning. Det er ikke lenger vanlig med vinterslakt. 

Samtidig med slaktingen foregår det også skilling med andre flokker. Alt etter behov blir det gjerne samlet for skilling også senere på vinteren. 

Vinterbeite  

Første del på vinteren beiter reinen hovedsakelig på lett tilgjengelige beiter med et jevnt og tørt lag med snø. Etter hvert som vinden og/eller regn pakker snøen blir en mindre del av beitet tilgjengelig og strategiene er forskjellig. Der beitet tillater det blir reinen holdt samlet på mindre områder, mens i andre deler av landet med mer spredt lavdekke får dyrene spre seg og gjetingen foregår mer eller mindre som kantgjeting. 

Reindrift er en arealavhengig næring. I motsetning til andre primærnæringer som kan dyrke eller tilplante nye arealer, blir ressursgrunnlaget for reindrift stadig mindre. Dette skyldes ulike former for inngrep. Arealvern er derfor et sentralt arbeidsområde for Reindriftsforvaltningen. 

Liten årlig tilvekst 

Reindrift foregår i stor utstrekning på områder med lav arealproduktivitet, dvs at den årlige tilveksten på beitene er liten. Dette har som konsekvens at rein må bevege seg over store avstander for overhode å finne tilstrekkelig med næring. Spesielt om vinteren utnytter rein karrige beiter og som andre beitedyr ikke ville ha overlevd på. 

Utmarksbeite hele året 

Rein er det eneste tamme beitedyr som er avhengig av å selv finne beite 365 dager i året. Dette i motsetning til for eksempel sau som vanligvis ikke beiter i utmark mer enn ca 3 måneder i året. 

Årsbeiter 

Reindriftsåret er inndelt i en rekke årstidsbeiter. Det er i utgangspunktet tre faktorer som avgjør denne inndelingen: geologi, nedbør og tilgjengelighet. Geologi og mengden nedbør bestemmer hvilke planter som vokser der, og tilgjengeligheten avgjør hvorvidt rein kan nyttiggjøre seg disse plantene. Spesielt om vinteren er dette avgjørende, fordi snø og is kan hindre rein i å grave seg gjennom. 

Behov for ulike beiteplanter 

Rein har behov for ulike beiteplanter til ulike årstider. Om sommeren trenger den proteinrike planter til vekst og muskeloppbygging, mens den om vinteren kan klare seg på proteinfattig kost. Ulike aldersgrupper av rein har også ulikt behov. 

Trekk- og flyttleier 

Årstidsbeitene kan befinne seg langt fra hverandre, og det er derfor behov for trekk- og flyttleier slik at rein kan utnytte disse. Slike leier følger eldgamle spor bestemt av topografi, sjøer og vassdrag, og inngrep i disse kan få alvorlige konsekvenser. 

Reagerer negativt på forstyrrelser 

Rein er et såkalt semidomestisert eller halvtamt dyr. Konsekvensen av dette er at rein reagerer negativt på forstyrrelser, og ofte ikke benytter selv gode beiteområder fordi forstyrrelsene der er for store. Også her er det forskjeller mellom ulike kategorier rein, og simler er spesielt sårbare i forbindelse med kalvingen om våren. Dersom beitene låses om vinteren, vil selv små forstyrrelser kunne få store konsekvenser. 

Reindriften som næring har utviklet seg fra en samisk veidemannskultur. I eldre tid var samene et veidefolk som levde av det som naturen ga dem til de forskjellige årstidene gjennom jakt, fangst og fiske. Villrein var det viktigste fangstobjektet. Det er vanskelig å tidsfeste når overgangen fra villreinjakt til dagens mer intensive tamreindrift skjedde. Overgangen har trolig foregått gradvis over lang tid, og trolig til ulik tid i ulike deler av Sápmi. 

Flere tusen år gamle helleristninger viser at reinen har vært et ettertraktet matdyr for steinaldermenneskene. Reinen ga også materialer til klær og redskaper. De titusener av fangsgraver i det nordlige Skandinavia vitner om storstilt fangst av villrein og viser hvilken stor betydning villreinfangsten må ha hatt. 

De eldste skriftlige beskrivelsene av samer i europeisk historie er trolig nedtegnet av den romerske historieskriveren Tacitus, som i ca 98 e.kr. skriver om ”fenni”.  Mer kjent er den nordnorsk vikinghøvdingen Ottars beretninger til Kong Alfred på slutten av 800-tallet. Ottar fortalte at han hadde ca. 600 rein, deriblant 6 lokkerein som var svært verdifulle blant ”finnene”, fordi de ble benyttet til villreinjakt. Det er sannsynlig at han hadde samer som passet disse dyrene for seg. I tillegg til slike lokkerein finnes det senere beskrivelser av at samene brukte tamrein som kjørerein, kløvdyr og melkedyr. 

Tamrein 

På 15-1600 tallet minket villreinflokkene sterkt som følge av økt handel og skattlegging av samene, kombinert med mer effektive fangst- og jaktmetoder. Tamreinflokkene økte på samme tid, og reinvokterne flyttet tamreinflokkene sine mellom ulike årstidsbeiter omtrent slik villreinen naturlig hadde flyttet. Reindriftssamene fortsatte å arbeide sammen i siidaer, et arbeidsfelleskap hvor flere familier flyttet sammen mellom faste sesongboplasser, slik forfedrene hadde samarbeidet. Reinvokterne ble reindriftsnomader. 

Reindriften i dag 

Reindrift har tidligere vært grunnlaget for et livsmønster hvor reindriftsfamiliene i generasjoner har livnært seg av naturen og egen rein. Reindriftssamene bodde i jordgammer om sommeren og flyttet med lavvoer i vinterhalvåret. Klær og utstyr ble produsert i familien. Reinkjøtt ble solgt og byttet mot viktige produkter som fisk, mel og salt fra fastboende langs kysten (verddet).  

Den materielle veksten i reindriftssamfunnet i etterkrigstiden var langt raskere enn tidligere generasjoner hadde opplevd. Overgangen til bolighus og den teknologiske utviklingen gjorde at driftskostnadene i reindriftssamfunnet økte. Fra 1960- tallet ble det mer vanlig å bruke motoriserte terrengkjøretøy og reingjerder. Dette forenklet driften, og gjorde det mulig å kontrollere stadig større reinflokker. Samtidig skapte økte driftskostnader et behov for økte inntekter.  

Etableringen av reindriftsavtalen i 1978 med årlige tilskudd til reindriftsutøverne ga optimisme og stor fremtidstro i reindriftsnæringen 

Fremdeles flytter reindriftssamene mellom ulike årstidsbeiter, men nomadismen er erstattet av en mer bofast form. Presset på beitearealene er økende, og stadige arealinngrep utgjør i dag den største trusselen mot tamreindriften. Reindriften er i dag en modernisert næring med stor grad av mekanisering og bruk av teknologiske nyvinninger. I den daglige driften er reineierne fremdeles avhengig av tradisjonskunnskapen som er magasinert gjennom generasjoner om bl.a. samspillet i naturen og bruken av beiteområdene under skiftende klimatiske værforhold. 

Det er ca. 3000 personer tilknyttet den samiske reindriften i Norge i dag, og det er om lag 215 000 dyr knyttet til næringen. 

Det er et politisk mål å utvikle en rasjonell og markedsorientert reindriftsnæring, som er bærekraftig på lang sikt. 

De reindriftspolitiske målene 

I Meld. St. nr. 32 (2016-2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter, legger regjeringen vekt på at målene om en økonomisk, økologisk og kulturell bærekraftig reindrift står i innbyrdes sammenheng. Økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet til å ivareta og utvikle kulturell bærekraft. I meldingen vises det til at Stortinget gjennom de senere års behandling av reindriftsavtaleproposisjoner har satt som mål at reindriftsnæringen skal utvikle seg som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Regjeringen ønsker å legge til rette for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet, og at dette legges til grunn ved innretningen av de økonomiske virkemidlene i reindriftsavtalen. Verdien av den familiebaserte reindriften er også trukket fram. Her vises det til at optimalisering av produksjonen og verdiskaping i tillegg til kjøttproduksjonen er avgjørende for om familien kan ha reindrift som hovedvirksomhet. Den familiebaserte reindriften bidrar til målet om bærekraftig reindrift.  

Strategier og tiltak i reindriftspolitikken (regjeringen.no)