Nasjonalt miljøprogram 2023 - 2026

Jordbrukssektoren har et selvstendig ansvar for å ivareta miljøhensyn og har ulike virkemidler som skal redusere miljøbelastninger og fremme miljøgoder. Internasjonale forpliktelser og nasjonale miljømål legger rammene for Nasjonalt miljøprogram 2023-2026.

I tråd med proposisjon 200 S (2020-2021) Jordbruksoppgjøret 2021, er det inkludert et nytt miljøtema (jord og jordhelse) i Nasjonalt miljøprogram 2023 – 2026, som dermed er inndelt i ni miljøfaglige tema der jordbruket har et sektoransvar.

For hvert tema er det utformet mål som viser til en ønsket tilstand eller utvikling. Målene søkes nådd gjennom ulike økonomiske og juridiske virkemidler som er omtalt i kapittel 4. Kapitlene under tar nærmere for seg hvert miljøtema med tilknyttede miljømål og utfordringer. Tiltak for ett miljømål vil ofte ha effekt på flere.

Tabellen under gir en sammenstilling av de miljøfaglige temaene og mål i Nasjonalt miljøprogram.

Figur 5: Miljøfaglig tema og mål i Nasjonalt miljøprogram

3.1 Kulturlandskap

Mål:

• Ta vare på og utvikle jordbrukets kulturlandskap
• Ta vare på variasjonen i jordbrukets verdifulle kulturlandskap

Jordbrukets kulturlandskap er et resultat av mange generasjoners bosetting og ressursutnytting. I innmark og utmark finnes en mosaikk av åker og eng, beitemark, tun, gjerder og andre typer natur- og kulturmiljøelementer. Jordbrukets kulturlandskap er et fellesgode og viktig for menneskers identitet og tilknytning. Kulturlandskapet gir en ramme for satsing på kultur, lokal mat, friluftsliv, bosetting og turisme, og er leveområde for mange plante- og dyrearter. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med forskjellig særpregede kulturlandskap. Verdiene i jordbrukets kulturlandskap er avhengig av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold for å opprettholdes. Jordbrukslandskapet er i stadig forandring. Endringer er kan bl.a. være knyttet til:

• tap av natur
• klimaendringer
• arealendringer
• gjengroing av verdifull kulturmark
• forfall av bygninger i gards- og setermiljø
• press fra by- og tettstedsvekst
• effektivisering og intensivering av driften

Det er sentralt å finne løsninger som både kan bidra til å beholde et åpent og levende jordbrukslandskap generelt og til å ivareta de spesielt verdifulle områdene (og elementene) i kulturlandskapet. I Nasjonalt miljøprogram er det derfor to mål innenfor miljøtema Kulturlandskap, ett mål for å ivareta jordbrukets kulturlandskap generelt og ett mål for å ivareta de mere verdifulle arealene i jordbrukets kulturlandskap. Verdifulle kulturlandskap kan være områder med en særegen karakter og langvarig kontinuitet i jordbruksdrift, for eksempel verneområder, setervoller, Utvalgte kulturlandskap i jordbruket eller Verdensarvområder.

I nasjonalt miljøprogram brukes begrepet Kulturlandskap både om et sentralt og overordnet miljøtema, og som en egen tiltakskategori innenfor flere tilskuddsordninger.

.

3.2 Biologisk mangfold 

Mål:

• Ta vare på og skjøtte biologisk verdifulle arealer i jordbruket
• Bedre status for truede arter i jordbruket
• Øke bruk og vern av jordbrukets genetiske ressurser.

Temaet biologisk mangfold omfatter her genetisk mangfold, artsmangfold og naturtypemangfold knyttet til jordbrukslandskapet. Ulike driftsformer og bruk av arealer i jordbruket har gjennom århundrer skapt et mangfold av naturtyper og leveområder for arter. Flere trua arter og naturtyper i kulturlandskapet er særlig avhengige av for eksempel driftsformer som slått og beite. Disse driftsformene er også ressurskrevende.

En utfordring for å nå målene for biologisk mangfold er å videreføre jordbruksdrift som ivaretar arealer med et rikt biologisk mangfold. For å nå målene har Nasjonalt miljøprogram ulike nasjonale, regionale og lokale miljøtilskudd. I de fleste tilfeller er tiltakene ikke rettet direkte mot arter, men blir gitt for en type tilrettelegging eller skjøtsel av arealer som er forventet å ha en positiv effekt for arter som hører til arealene.

Gjennom sortsutvikling og avl er det utviklet et rikt genetisk mangfold av husdyr, mat og fôrvekster. Et mangfold av arter er viktig for å kunne avle frem gode egenskaper, være motstandsdyktig mot nye sykdommer og robust i møte med klimaendringene. Husdyrraser og plantesorter som ikke lenger brukes i jordbruksproduksjon, og dermed ikke i videre avl, står i fare for å gå tapt over tid. Det er et mål å ivareta genetiske ressurser gjennom aktiv bruk og vern, slik at genressursene og kunnskapen om dem er tilgjengelige.

3.3 Kulturminner og kulturmiljøer

Mål:

• Bedre tilstanden til kulturminner og kulturmiljøer i jordbruket

Kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og tas vare på. Jordbrukets kulturlandskap inneholder et stort mangfold av kulturminner og kulturmiljøer, fra gravhauger og rydningsrøyser til bygninger, ferdselsveier og steingjerder.

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng, som et gårdstun eller en setergrend.

Mange av jordbrukets kulturminner er avhengig av løpende vedlikehold og forvaltning. Utviklingen med større gårdsbruk og endringer i driftsmetoder gjør at arealer blir drevet med større maskinelt utstyr og at gamle bygninger ikke lenger er i bruk. Drift og skjøtsel som tar vare på og bruker marginale arealer og ulike bygninger, er blitt mindre vanlig. Å stimulere til fortsatt drift er viktig for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer.

Bygningsmiljøene i landbruket er omfattende og varierte. De inneholder hus for ulik bruk, fra ulike tidsperioder og med ulik regional byggeskikk. Bortimot halvparten av landets fredete bygninger ligger på landbrukseiendommer og hvert fjerde til femte hus på gårdene er mer enn hundre år gammelt. Dette er en verdifull del av kulturarven vår. Bygningsmiljøer fra nyere tid er også viktige biter i det norske landbrukets kulturhistorie.

Kulturminnene og kulturmiljøene vi sikrer for ettertida, er viktige kilder til kunnskap og opplevelser, for utviklingen av lokalsamfunn og for verdiskaping i samfunnet. Landbruket er en viktig kulturbærer gjennom videreføring av kunnskap.

Landbruket som sektor har et ansvar for å vedlikeholde og bevare de kulturminnene og kulturmiljøene som finnes i jordbrukets kulturlandskap. De nasjonale, regionale og kommunale tilskuddsordningene skal bidra til å forvalte og skjøtte kulturminnene og kulturmiljøet i jordbrukets kulturlandskap. Et godt samarbeid mellom kulturmiljøsektoren og landbrukssektoren er avgjørende for å bevare kulturminner og kulturmiljøer i jordbruket.

3.4 Friluftsliv og tilgjengelighet 

Mål:

• Bedre allmennhetens tilgang til jordbrukslandskapet

En stor del av det dyrkede arealet i Norge ligger i umiddelbar nærhet til byer og tettsteder. Jordbrukslandskap utgjør også de nærmeste arealene for mange i spredtbygde strøk. Åker, eng og kulturbeite er dermed nærmiljøet for mange. Helheten av kultur- og naturverdier i jordbrukets kulturlandskap er viktig for friluftsliv, som opplevelsesressurs og som læringsarena.

Det er et mål i Nasjonalt miljøprogram å videreutvikle allmennhetens mulighet til friluftsliv i jordbrukslandskap. Dette er primært fulgt opp med regionale miljøtilskudd som gis for å vedlikeholde og holde stier på innmark åpne. Lokale miljøtilskudd kan bli gitt for å etablere stier, skilting mm.

3.5 Jord og jordhelse

Mål:

• Jordbruksjord skal få forbedret jordhelse
• Redusere tap av jord i form av partikler og organisk materiale
• Øke moldinnholdet og lagre karbon

Nasjonalt program for jordhelse og ble ferdigstilt i 2020. Utredningen for programmet anslår at det i Norge i gjennomsnitt er tapt ca. 85 kg karbon per dekar per år de siste 70 årene.

Truslene mot matjorda og god jordkvalitet får nå økt oppmerksomhet. I tillegg til å svekke matjordas produksjonsevne, fører svekket jordkvalitet/jordhelse til økt avrenning av næringsstoffer, tap av biologisk mangfold og til CO2-utslipp. Tap av organisk materiale har negativ effekt på matjordas evne til å holde på vann og næringsstoffer. Jordpakking som resultat av tyngre maskiner har også en negativ effekt på jordas dreneringsevne og gassutveksling, og reduserer derfor produksjonspotensialet. I Jordbruksavtalen 2021 ble det bestemt at jord og jordhelse skal inn som eget miljøtema i Nasjonalt Miljøprogram.

Tiltak som reduserer videre tap, bygger opp moldinnhold og gir økt mangfold i jordbiologien forventes å ha en positiv effekt på jordas motstandsdyktighet mot kraftig nedbør og tørke, og jordas evne til å lagre karbon. Tiltakene vil derfor også være effektive mot avrenning av næringsstoffer til vassdrag og redusere utslipp av klimagasser i form av lystgass.

3.6 Avrenning til vann 

Mål

• Ingen vannforekomster i jordbruksdominerte områder skal få dårligere tilstand
• Bedre tilstanden for de mest utsatte vannforekomstene i jordbruksdominerte områder

Jordbruk er et åpent system og det vil alltid innebære risiko for uønsket tap av jord og næringsstoffer til omgivelsene. Tilførsler av jord, næringsstoffer og plantevernmidler kan gi dårligere tilstand i vann og vassdrag, både i ferskvann og langs kysten.

Avrenning fra jordbruket kan både være avgrensede enkeltutslipp (punktutslipp) og avrenning fra arealer. Punktutslipp kan blant annet komme fra lagre av gjødsel og silosaft, og har vært en vesentlig kilde til utslipp. I dag er arealavrenning fra jorder og grøfter den største negative påvirkningsfaktoren på vannmiljø fra jordbruket.

Overvåkning i jordbrukspåvirkede områder (JOVA-programmet[1]) viser at tilførsler av fosfor til vann er høyest i områder der det dyrkes grønnsaker og brukes mye husdyrgjødsel. I felt med intensiv kornproduksjon og husdyrhold er det store fosfortap på grunn av erosjon og nedbør/avrenning. Nitrogentapet er størst fra grønnsaksarealer. Klimaendringer, med endringer i nedbørsmønstre, har også innvirkning på avrenning og erosjon. Tidligere virkningsfulle tiltak mot avrenning fra jordbruket kan få redusert effekt som følge av dette.  

Gjennom EUs Vanndirektiv og vannforskriften er Norge forpliktet til å oppnå god økologisk tilstand i vann, innsjøer, vassdrag og kyst innen 2027, med mindre noen vannforekomster har fått utsatt frist for å nå målet (2033). I tillegg skal alle vannforekomster beskyttes mot forringelse. Vannforvaltningsplaner for ny planperiode 2022-2027 ble utarbeidet i 2022 av vannregioner og sendt til fylkestingene for politisk behandling og vedtakelse. Godkjente regionale vannforvaltningsplaner skal legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i vannregionen.

Nasjonalt miljøprogram har to mål for avrenning, formulert i tråd med målene i EU sitt vanndirektiv og vannforskriften. Det første målet er generelt og innebærer at tilstanden i vannforekomster i jordbruksdominerte områder ikke skal bli dårligere. Det andre målet er rettet mot vannforekomster i jordbruksdominerte områder som er særlig utsatte og forurensede, der tilstanden skal forbedres.  

Målene krever betydelig innsats fra jordbruket. Under Nasjonalt miljøprogram er det flere virkemidler som følger opp dette.

[1] Program for jord- og vannovervåking i landbruket (JOVA) - Nibio

3.7 Plantevern

Mål:

• Redusere helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler i jordbruket

Kjemiske plantevernmidler er viktig for å kontrollere skadegjørere, samtidig som slike midler kan ha uønskede effekter på helse og miljø. Kjemiske plantevernmidler skal i størst mulig grad forsvinne fra det biologiske systemet etter at de har hatt sin tilsiktede virkning, og ikke finnes igjen i mengder av betydning i jord, grunnvann eller overflatevann.

Bruk av plantevernmidler varierer mye mellom år blant annet som følge av variasjoner i værforhold og variasjoner i hvor stort areal det er av ulike vekster. Omsetning av plantevernmidler var lavere i perioden 2015-2020 enn i 1996/1997[1]. Fra 2020 til 2021 økte omsetningen til å være 20 % høyere i 2021 enn i 1996/1997 grunnet en sterk økning i bruk av glyfosatpreparater[2]. Beregnet helserisiko for plantevernmiddelbrukere og beregnet miljørisiko var lavere i perioden 2015-2021 enn i 1996/1997, til tross for en økning på henholdsvis 17 % og 8 % fra 2020 til 20211,2. Det er fortsatt et mål å redusere helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler ytterligere.

Nasjonalt miljøprogram følger opp målet både gjennom å tildele midler til prosjekter som følger opp Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler for perioden 2021-20251 (inklusive prosjekter om pollinatorer og plantevernmidler som en del av oppfølging av tiltaksplan for pollinerende insekter), og gjennom regionale og lokale virkemidler. Det blir blant annet gitt regionale tilskudd til foretak som fjerner ugras uten bruk av kjemiske plantevernmidler.

3.8 Utslipp til luft 

Mål:

• Redusere utslipp av ammoniakk fra jordbruket
• Redusere utslipp av klimagasser fra jordbruket

Ammoniakk (NH₃) er en gass som forårsaker problemer med hhv. overskudd av næringsstoffer i naturen, helseskadelige partikler og miljøskadelig forsuring. NH₃ er ikke en drivhusgass, men ammoniakk kan inngå i prosesser som vil kunne danne klimagassen lystgass (N₂O). Nitrogengjødsling er en viktig kilde til ammoniakkutslipp. En stor andel av de nasjonale utslippene stammer fra husdyrgjødsel.

Jordbruksproduksjon gir opphav til utslipp av klimagasser. I verdikjeden fra jord til bord er det utslipp fra biologiske prosesser på gården som utgjør den største andelen. Metan (CH₄) dannes som et naturlig biprodukt av mikrobiell omsetning i husdyrfordøyelsen og i husdyrgjødsel. Lystgass (N₂O) produseres av bakterier i jord og gjødsel. Bonden forvalter dessuten karbonlager i jord og skog som kan bidra til enten utslipp av CO₂, eller opptak og lagring, avhengig av driftsmåte og lokale forhold ved jord og klima. I tillegg til de biologiske utslippene gir bruk av fossilt drivstoff til oppvarming og maskiner utslipp av karbondioksid (CO₂) fra jordbruksdrifta.

Målene fastsatt i Parisavtalen fra 2015 er overordna for alt arbeid med klimagassreduksjoner, også i det norske jordbruket. Forventningene til jordbruket er konkretisert gjennom en intensjonsavtale mellom jordbruksnæringa, representert ved Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og staten. Avtalen setter mål om et samlet kutt i utslipp og økning i opptak på totalt 5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter over perioden 2021–2030, sammenlignet med en referansebane for utslipp i perioden.

I Meld. St. 13 (2020-2021) Klimaplan for 2021–2030, heter det at Klimaavtalen skal ligge til grunn for klimaarbeidet i jordbruket. Klimaplanen legger opp til samarbeid mellom myndigheter og næring.

3.9 Økologisk jordbruk

Mål:

• Stimulere til økologisk produksjon i tråd med etterspørselen i markedet

Økologisk jordbruk setter ekstra krav til miljøhensyn og dyrevelferd. Kunnskap og erfaringer fra økologiske driftsformer er et viktig grunnlag for videreutvikling av økologisk produksjon, men kan også overføres til konvensjonelt jordbruk og bidra til at norsk jordbruk blir mer miljøvennlig og bærekraftig. Utviklingen i produksjon og forbruk av økologisk mat henger tett sammen, og det er ønskelig at det er en balanse mellom produksjon og forbruk av økologisk mat.

Arbeidet med utvikling av økologisk jordbruksproduksjon bygger Nasjonal strategi for økologisk jordbruk fra 2018. Strategien skal midtveis- evalueres i 2023. Målet er å stimulere til at norsk økologisk pro­duksjon dekker en så stor andel som mulig av etterspørselen etter økologisk mat. Økologiprogram 2019-2030 er etablert for å følge opp strategien. Programmet tar utgangspunkt i prioriterte utfordringer i ulike deler av verdikjeden og skal bidra til en målret­tet og effektiv bruk av virkemidler over Jord­bruksavtalen. Dialogforum for sentrale aktører innenfor økologisk produksjon, foredling, omsetning og forbruk skal bidra til mer samordnet innsats mel­lom ulike aktører og organisasjoner som jobber med økologisk mat i ulike deler av verdikjeden for å nå strategiens mål. Strate­gien vektlegger også innsats rettet inn mot kunnskap og kompetanse, tilrettelegging for økologisk produksjon, samt utvikling av en effektiv verdikjede. Mål i Nasjonalt miljøprogram følger mål i strategien.