Nasjonalt miljøprogram

Nasjonale miljømål og internasjonale forpliktelser gir føringer for de mål som landbruket setter for miljøarbeidet. Vi har miljømål på ulike nivå som vist i figuren under.

 

2.1 Internasjonale avtaler

Internasjonale klima- og miljøavtaler forplikter jordbrukssektoren til å sikre miljøverdier og ta miljøhensyn. De mest relevante avtalene og forpliktelsene er omtalt under. For en fullstendig oversikt, se vedlegg 1.

2.1.1 FNs bærekraftsmål

I 2015 vedtok FNs medlemsland 17 globale mål for en bærekraftig utvikling frem mot 2030. Målene gjelder for alle land og legger grunnlaget for en langsiktig og samstemt innsats.

Målsetning for matsikkerhet og landbruk er å «Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk.» Mer spesifikt omhandler målet å sikre bærekraftige systemer for matproduksjon, robuste praksiser som gir økt produktivitet og produksjon, bidrar til å opprettholde økosystemene, styrker evnen til tilpasning til klimaendringer, ekstremvær, tørke, oversvømmelser og andre katastrofer, og som gradvis fører til bedre jordkvalitet.

2.1.2 Klima og luft

FNs klimakonvensjon (UNFCCC) utgjør rammeverket for internasjonalt klimasamarbeid. I 2015 ble det enighet mellom partene om en ny global og rettslig bindende klimaavtale, Paris-avtalen. I avtalen ble landene enige om å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 ◦C over førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 ◦C. For å oppnå dette setter avtalen opp et kollektivt utslippsmål. Utslipp fra jordbruket er omfattet av Norges utslippsmål for 2030 som er meldt inn til FN.

Norge har ratifisert Paris-avtalen og har meldt inn et mål om at utslippene av klimagasser skal reduseres med minst 40 prosent i perioden 1990-2030, jf. Meld. St. 13 (2014-2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030- en felles løsning med EU. Norge er i dialog med EU om en felles oppfyllelse av 2030-målet i Paris-avtalen. Norge deltar allerede i EUs kvotesystem gjennom EØS-avtalen. Ved felles gjennomføring vil Norge også samarbeide om gjennomføringen i ikke-kvotepliktig sektor, dvs. transport, jordbruk, bygg og avfall. I tillegg kommer regelverk for hvordan opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren skal regnes inn i forpliktelsen.

I ikke-kvotepliktig sektor skal EU redusere utslippene med 30 prosent sammenliknet med 2005, og det overordnede målet skal fordeles slik at hvert land får et nasjonalt mål mellom 0 og 40 prosent. Utslippskuttene vil bli fordelt mellom medlemslandene ut i fra BNP per innbygger, med visse justeringer, slik at det samlet for EU blir 30 prosent kutt i 2030 sammenliknet med 2005. I dette regelverket ligger Norge an til å få en forpliktelse om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 40 prosent i 2030 sammenlignet med 2005.

Gøteborgprotokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (2005) er en protokoll under FN-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Protokollen regulerer landenes utslipp av svoveldioksid, nitrogenoksid, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser. En revidert Gøteborgprotokoll ble vedtatt i mai 2012, der landene forplikter seg til prosentvise reduksjoner innen 2020. Norge skal redusere utslippene av ammoniakk med åtte prosent sammenlignet med utslippene i 2005.

2.1.3 Naturmangfold

FNs konvensjon for biologisk mangfold (CBD) har som formål å bevare det biologiske mangfoldet, sikre bærekraftig bruk av biologiske ressurser og en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser. Partslandene er forpliktet til å utarbeide nasjonale strategier og handlingsplaner for iverksetting av konvensjonen nasjonalt. Under konvensjonen har Norge forpliktet seg til Aichi-målene, som er globale mål for å stoppe tapet av naturmangfold innen 2020. Det pågår et arbeid for å utvikle nye globale mål for biologisk mangfold for perioden etter 2020.

Den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser for mat og landbruk, Plantetraktaten (2004), sikrer at plantegenetisk materiale fra genbanker over hele verden og genressurser fra planter i vill flora fortsatt er tilgjengelig for planteforedling. Traktaten sikrer også bønders rettigheter til sine egne genressurser og at inntekter, teknologi, kunnskap og andre goder som oppstår ved bruk av genressursene blir rettferdig fordelt. Andre relevante avtaler for naturmangfold er Bonnkonvensjonen om bevaring av trekkende ville dyr (1979), Bernkonvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (1986). 

2.1.4 Vann

Vanndirektivet (EUs rammedirektiv for vann) skal sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet, både i ferskvann, grunnvann og kystvann. I henhold til direktivet er det utarbeidet nasjonale vannforvaltningsplaner. Vannforvaltningsplaner ble godkjent i juli 2016 og gjelder i perioden 2016-2021. Planen skal revurderes og oppdateres for neste seksårsperiode og det vil i løpet av 2018 bli utarbeidet nasjonale føringer for de berørte sektorene, også landbruk, for prioriteringer i neste periode. Nitratdirektivet (EUs direktiv 91/676/EEC) fastsetter bestemmelser om beskyttelse av vann mot nitratforurensing fra landbrukskilder.

2.1.5 Plantevernmidler

Rammedirektivet for bærekraftig bruk av pesticider (2009) er et Europaparlaments- og rådsdirektiv som setter mål og gir tiltak for bærekraftig bruk av plantevernmidler. Det inneholder blant annet bestemmelser om etablering av nasjonale handlingsplaner med mål, tiltak og tidsfrister, opplæring og informasjonstiltak, inspeksjon av spredeutstyr, beskyttelse av vannmiljø og drikkevann, bruk i følsomme områder (f.eks. offentlige arealer) og om forholdsregler for håndtering og oppbevaring.

2.1.6 Kulturminner

Avtaler på kulturminneområdet er blant annet UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (1972), UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven (2003), Europarådets konvensjon om vern av den arkeologiske kulturarven (Valetta-konvensjonen 1992), Europarådets konvensjon om vern av Europas faste kulturminner (Granada-konvensjonen 1985) og den Europeiske landskapskonvensjonen (2000).

2.2   Nasjonale miljømål 

Klima- og miljødepartementet har hovedansvaret for å ivareta helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk. Det er etablert seks resultatområder med tilhørende nasjonale mål som skal vise helheten i klima- og miljøpolitikken og synliggjøre at klima og miljø er et ansvar for hele samfunnet. Jordbruket skal bidra til å nå målene innen naturmangfold, kulturminner og kulturmiljø, friluftsliv, forurensing og klima. 

Norge fikk i 2015 en ny Stortingsmelding om naturmangfold, Meld. St. 14 (2015-2016) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold. Meldingen og strategier knyttet til denne er i tråd med Norges forpliktelser om å iverksette FNs konvensjon om biologisk mangfold (Se 2.1.3). De tre nasjonale målene for naturmangfold er: 

• Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester, 
• Ingen arter og naturtyper skal utryddes og utviklingen til truet og nær truede arter og naturtyper skal bedres, 
• Et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner  

Meldingen omtaler regjeringens strategi for å sikre god tilstand i økosystemene. I første omgang skal betydningen av «god økologisk tilstand» klargjøres, basert på vitenskapelige og etterprøvbare kriterier. Videre skal mål for hvilken tilstand som skal opprettholdes eller oppnås i norske økosystemer fastsettes, med sikte på at en forvaltning basert på definerte mål for økologisk tilstand skal være på plass innen 2020. 

Arter eller naturtyper som etter naturmangfoldloven har fått status som prioritert art eller utvalgt naturtype, har egne handlingsplaner. Disse gir retningslinjer og veiledning om forvaltning, skjøtsel og andre tiltak for arten eller naturtypen. Det er i dag seks utvalgte naturtyper og tretten prioriterte arter etter naturmangfoldloven. Også for andre trua arter og naturtyper er det utarbeidet handlingsplaner. 
Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter (2007) beskriver mål og tiltak i jordbrukssektoren for å hindre spredning og gjøre tiltak mot slike arter. Hønsehirse, kjempespringfrø og villsvin er eksempler på arter som medfører kostnader for jordbruket og som vil ha negative konsekvenser for biologisk mangfold og oppnåelse av nasjonale miljømål. Ny tiltaksplan skal foreligge i løpet av 2019.

Det har lenge vært norsk politikk å bevare et utvalg av norsk natur mot framtidige inngrep. Nasjonalparkplanen, fylkesvise verneplaner, men også vernede vassdrag, nøkkelbiotoper i skog og beskyttelse av korallrevene, er eksempler på dette. 

Nasjonal pollinatorstrategi ble lagt frem i juni 2018, med hovedmål å «Sikre levedyktige bestandar av villbier og andre pollinerande insekt for å oppretthalde pollinering i matproduksjon og naturlege økosystem.» Målet skal nås gjennom tre innsatsområder: 1) økt kunnskap 2) unngå tap og øke omfanget av sammenhengende, gode leveområder for pollinatore 3) gjøre oppdatert kunnskap tilgjengelig for alle målgrupper. Landbrukssektoren skal blant annet øke kunnskapen om praktiske løsninger og tiltak jordbruket kan benytte for å sikre gode leveområder for pollinatorer, samt fremdeles legge til rette for ivaretakelse og rett skjøtsel av leveområder for pollinatorer. 

Stortingsmelding om friluftsliv, Meld. St. 18 (2015–2016) Friluftsliv — Natur som kilde til helse og livskvalitet ble lagt frem i 2016. Det fremkommer i meldingen at regjeringen vil legge til rette for et samarbeid mellom landbruket, kommunene og frivillige organisasjoner med sikte på å videreutvikle allmennhetens mulighet for friluftsliv i jordbrukslandskapet. 

På klimaområdet er regjeringens strategi for oppfyllelse av klimaforpliktelsen for 2030 presentert i Meld. St. 41 (2016-2017) Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid. Se også omtale i kap. 2.1.2 og 2.3.
 

2.3   Miljømål i landbrukspolitikken

Jordbrukets samfunnsoppdrag er lønnsom og trygg matproduksjon i tråd med forbrukernes interesser, produksjon av fellesgoder og bidrag til sysselsetting og verdiskaping. 

Stortingsmelding Meld. St. 11 (2016-2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon ble lagt fram i desember 2016. Stortingets behandling av meldingen i Innst. 251 S (2016-2017) slår fast fire overordnede mål for jordbrukspolitikken; matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Meldingen fastslår at regjeringen vil følge opp jordbruket sitt sektoransvar for miljøtiltak. På lik linje med andre sektorer skal jordbruket bidra til å nå nasjonale miljømål. Dette innebærer å ta vare på jordbrukets varierte og mangfoldige kulturlandskap med kulturverdier, naturmangfold og tilgjengelighet for allmennheten. Videre er det et mål å redusere forurensning til vassdrag, redusere utslipp av klimagasser, øke lagring av karbon og sikre gode klimatilpasninger.  

Stortingsmelding Meld. St. 11 (2016-2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon viser særlig til økte ambisjoner om å redusere klimagassutslipp fra jordbruket.  Utgangspunktet er Paris-avtalen og Norges arbeid med å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsene med EU (se omtale 2.1. Internasjonale avtaler). Meldingen fastslår at det er et behov for at jordbrukspolitikken skal legges om i en mer klimavennlig retning og legger grunnlaget for regjeringens ambisjonsnivå knyttet til klimaarbeid for jordbrukssektoren. Dette er oppsummert i faktaboks 5.20 i Meld. St. 41 (2016–2017) – Klimastrategi for 2030 på neste side.

I behandlingen av jordbruksmeldingen i Næringskomiteen ble det blant annet pekt på at klimatiltak er en del av de nasjonale målene for jordbrukspolitikken og at «arbeidet med å redusere klimagassutslipp fra norsk matproduksjon må prioriteres samtidig som målet om økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning ivaretas». Videre understreker komiteen at «tiltak med sikte på å redusere klimagassutslipp fra jordbruket skal være kunnskapsbaserte, og at effektene må kunne måles med relativt sikre metoder. Komiteen mener at landbruket skal bidra med sin del for å redusere klimagassutslipp men understreker at det er komplekse sammenhenger knyttet til biologiske prosesser. Distriktspolitiske og landbrukspolitiske målsetninger skal ivaretas. 

Tilpasning av norsk jordbruk til et klima i endring omtales også i Meld. St. 11. Tilpasning til klimaendringene er avgjørende for å forebygge og begrense skadene fra både ekstremvær og mer gradvise endringer, og er samtidig en forutsetning for å kunne utnytte muligheter som følger av et endret klima. Tap av jord og næringsressurser gjennom erosjon og avrenning krever bruk av forebyggende tiltak. Jordbrukets miljøvirkemidler bidrar til gjennomføring av slike tiltak.