Eik utgjør i dag ca. 4 % av den norske lauvskogen, men hadde i tidligere tider en mye større utbredelse. Tilbakegangen skyldes både tidligere klimaendringer, og menneskelig påvirkning. Eik er et kyst- og lavlandstre. Sommereik (Quercus robur) er den mest hardføre av våre eikearter, og finnes fra Ringsaker og Sigdal på Østlandet og videre i ett bredt belte langs kysten, fra svenskegrensen til Smøla i Møre og Romsdal. Vintereik (Quercus petraea) er mer knyttet til kystområdene. Denne eikearten dominerer i Agder-fylkene, og gir ofte trær med bedre tømmerkvalitet enn sommereik (Skrøppa mfl. 2017). Eik er viktig for biologisk mangfold; særlig hule eiker tilbyr viktige levesteder for svært mange ulike organismer. Begge de norske eikeartene er definert som arter med et bevaringsbehov i Handlingsplan for bevaring og bærekraftig bruk av skogtregenetiske ressurser i Norge (Fjellstad & Sæther 2020).
Søknaden er en oppfølging av et prosjekt som fikk genressursmidler i fjor (Agros 169885), og vi ble oppfordret til å søke igjen i 2023 med samme prosjektbeskrivelse. Midlene ble brukt til inngjerding av et område på Store Ranvik, dyrking av sommereik i potter, utplanting av vintereik, samt registreringer av etablering, vekst og skader i eikeforyngelsen og bearbeiding av de første resultatene (se rapport for 2022). Vi har også etablert et forenklet gjentak av forsøket på et inngjerdet område på Hoxmark i Ås. Gjennomføringen gikk som planlagt og sluttrapport er godkjent av Landbruksdirektoratet. Vi søker herved om midler til videre oppfølging av forsøket i 2023 og 2024. Det omfatter utplanting av sommereik dyrket i veksthus, oppfølging og registreringer av etablering, vekst og skader, samt databearbeiding, prosjektrapportering og spredning av resultater.