Naturmangfold

Menneskelig aktivitet, også jordbruk og skogbruk, har til alle tider påvirket naturmangfoldet.

Jordbrukets påvirkning

Bruk av arealer til matproduksjon fører til selvforsyning, sysselsetting og bosetting, men bringer også med seg negative konsekvenser, slik som at det dannes områder med ensartet vegetasjon, myrer har blitt grøftet og bekker har vært lagt i rør. Samtidig har aktivt landbruk skapt naturtyper som er levested for en rekke truede arter. I dag er opphør av ekstensiv jordbruksdrift, for eksempel ved slått og beite, den viktigste trusselen mot disse naturtypene.

Tiltak iverksettes derfor med sikte på å

• redusere de negative påvirkningene fra jordbruksdrift (som å gjenåpne bekker og redusere nydyrking av myr)
• stimulere til opprettholdelse av de driftsformene som ivaretar de semi-naturlige naturtypene
• ivareta viktige landskapselementer (som å skjøtte kantsoner og åkerholmer for å legge til rette for hekkende fugler og pollinerende insekter i jordbrukslandskapet)

Skogbrukets påvirkning

Skogbruk har en lang historie i Norge, og man kan finne bestemmelser for skogbruk helt tilbake til både Gulatingsloven og Frostatingsloven for over tusen år siden. Skogbruket har siden den tid hatt en lang historie der skogens ressurser har blitt utnyttet ved bruk av lovverk og skogpolitikk. Skogbruksdrift slik vi kjenner det i dag derimot, har kun eksistert siden 1950-tallet, da tilgang og bruk av maskinelt utstyr til hogst virkelig tok til, og effektiviserte skogbruket betraktelig. I tiden etter at denne effektiviseringen av hogst og kultivering ble den nye normen, ble det også rettet større fokus på det biologiske mangfoldet i skogen. Dette har ført til en skogbruksforvaltning i dag som ivaretar naturmangfoldinteresser i mye større grad enn før.

Tiltak som har vært med på å hensynta naturmangfoldet og miljøverdier i norske skoger er blant annet

• krav til miljøregistreringer i skog
• skogsertifisering
• hensyn til miljøverdier under drift og kultivering med fokus på liten påvirkning på naturmangfold
• økt fokus på frivillig vern av skogarealer med stor betydning for miljøverdier som har ført til at mye av skogarealene er beskyttet mot blant annet skogbruksaktivitet

Det jobbes kontinuerlig mot både nye tiltak og forbedring av eksisterende tiltak som ivaretar naturmangfoldet i skogene som fremdeles nyttes til skogbruksvirksomhet.

Naturmangfoldloven har som formål å ta vare på naturmangfold gjennom

• bærekraftig bruk og vern, og
• sikre en samordnet forvaltning av all natur i Norge

Loven er sektorovergripende, som vil si at den gjelder for mange deler av samfunnet, og virker sammen med annet lovverk. Under følger beskrivelse av enkelte deler av naturmangfoldloven det kan være spesielt viktig å ha kjennskap til for landbruksnæringen og andre som bestemmelsene måtte gjelde for.

Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk

I naturmangfoldloven blir det nevnt flere viktige punkter for ivaretakelse av naturmangfoldet (jf. § 6, 9, 12 og 13).

Det står blant annet at

• man skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfold i strid med målene i §§ 4 og 5
• det skal tas sikte på å unngå vesentlig skade på naturmangfoldet
• det skal tas sikte på å bruke driftsmetoder og teknikker som unngår eller begrenser skade på naturmangfoldet
• det kan fastsettes retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet (for eksempel forekomst eller utbredelse av en art eller økologisk tilstand av en naturtype)

Et eksempel på områder disse bestemmelsene er tatt i bruk er i Skogbrukslova (jf. §§ 4-8 og §13). Der henvises det til at man ved forvaltning, registrering, foryngelse og stell, vegbygging og hogst av skogressursene i Norge etter beste evne, skal ivareta miljøverdiene ved utførelse av alminnelig skogbruksforvaltning og skogdrift.

Vanndirektivet

I naturmangfoldloven (jf. § 26a) refereres det til fastsettelse av nødvendige forskrifter, for rammer for felleskapstiltak for vannpolitikk (vanndirektivet). Dette er fastsatt i forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften). Se også avrenning og vannmiljø.

Prioriterte arter

Enkelte arter er angitte som prioriterte arter etter egen forskrift.

Dette er arter som

• har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider med naturmangfoldloven (jf. § 5 første ledd)
• har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller
• det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten

Eksempler på prioriterte arter med egen forskrift som faller under landbrukets sektoransvar er honningblom (Herminium monorchis), som vokser i rikmyr og på fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker på Østlandet (Artsdatabanken 2010), og rød skogfrue (Cephalanthera rubra), som vokser i kalkfuruskog (Artsdatabanken 2010), også den på Østlandet.

Utvalgte naturtyper

Det finnes en egen forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven.

Formålet med forskriften er å

• ivareta mangfoldet av naturtyper innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype (jf. naturmangfoldloven § 4).

Eksempler på utvalgte naturtyper i jordbrukslandskapet er slåttemark, slåttemyr, kystlynghei og hule eiker.

Fremmede organismer

Forskrift om fremmede organismer har som formål å

• hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmed organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.

Forskriften fastsetter

• hvilke arter som er forbudt
• krav om tillatelse av arter som ikke omhandler forbudet
• hvilke unntak som gjelder for kravet til tillatelse ved innførsel og utsetting.

Forskriften stiller også krav til aktsomhet, virksomheter og tiltak som kan medføre spredning av fremmede organismer.

Forskriften gjelder ikke fremstilling av genmodifiserte organismer som reguleres av genteknologiloven, innførsel av de vanligste husdyrartene (se forskriftens § 3, pkt. 2 bokstav h) eller innførsel og utsetting av tamrein (se forskriftens § 3, pkt. 2, bokstav i). Utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål (se forskriftens § 3 pkt. 2, bokstav a) er heller ikke gjeldende for denne forskriften, men er regulert under egen forskrift (forskrift om utsetting av utenlandske treslag).

Verneområder

I Norge har vi flere ulike former for områdevern. Verneområder fastsettes ved forskrift av Kongen i statsråd etter målene som er listet opp i Naturmangfoldloven (jf. § 35, bokstav a) til h)). Du kan lese mer om forskrifter om verneområder og de ulike formene for vern i Naturmangfoldloven §§ 34 til 39.

Kommune

Kommunen er vedtaksmyndighet for SMIL-ordningen, UKL/ARV og RMP. Kommunen har også andre ansvarsområder knyttet til naturmangfold, jamfør Naturmangfoldloven. Se Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet.

Statsforvalteren

Statsforvalteren utarbeider det regionale miljøprogrammet (RMP), herunder bestemmer hvilke tiltak det er mulig å få støtte til gjennom RMP i fylket. Statsforvalteren forvalter også den regionale delen av Klima- og miljøprogrammet.

Miljødirektoratet

Miljøforvaltningen har ansvar for å ta vare på naturverdiene. Det innebærer blant annet saksbehandling etter naturmangfoldloven, og ansvar på områdene truede arter og naturtyper, fremmede arter og restaurering av natur. Miljødirektoratet driver også innhenting av kunnskap gjennom finansiering av forskningsprosjekter og formidling av kunnskap og informasjon omkring naturmangfold. De har ansvar for en rekke tilskuddsordninger, som tilskudd til trua natur og tilskudd til tiltak for ville pollinerende insekter, og følger opp handlingsplanen for pollinerende insekter og plan for restaurering av våtmark.  

Landbruksdirektoratet

Landbruksdirektoratet har ansvar for nasjonal forvaltning av landbrukets økonomiske og juridiske virkemidler, blant annet tilskuddsordningene der bedret naturmangfold er en del av formålet. Vi tildeler også midler over Klima- og programmet til nasjonale utviklingsprosjekter. Direktoratet deltar på vegne av landbruksforvaltningen i samarbeid med miljøforvaltningen om utvikling av strategier og planer for bedret naturmangfold, eksempelvis i utviklingen og oppfølgingen av den nasjonale pollinatorstrategien.

Landbrukets tilskuddsordninger

Det finnes flere ordninger i landbruket med tilskudd til tiltak for å sikre naturmangfold.

• Regionale miljøprogram (RMP): Tilskudd til årlige miljøtiltak som skjøtsel av slåttemark, slåttemyr og kystlynghei, etablering av pollinatorsoner, ulike avrenningstiltak, klimatiltak m.m.
• Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL): Tilskudd til f.eks. istandsetting av slåttemark, omlegging til driftsformer som ivaretar naturverdier, etablering av fangdammer, gjenåpning av bekker og utbedring av hydrotekniske anlegg.
• Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) og Verdensarvområdene: Utvalgte områder der det gis støtte til å ivareta de særegne verdiene.
• Klima- og miljøprogrammet (KMP): Støtte til prosjekter som har til hensikt å øke kunnskapen om miljøutfordringer og -løsninger i jordbruket, og formidle det til gårdbrukerne.
• Produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket: Tilskudd til bevaringsverdige husdyrraser

Andre tilskuddsordninger

Miljødirektoratet forvalter en rekke tilskuddsordninger for naturmangfold, deriblant tilskudd til trua naturtyper (som slåttemark, slåttemyr og kystlynghei), trua arter, ville pollinerende insekter og verdifulle kulturlandskapsområder. Les mer om tilskuddsordningene på Miljødirektoratet sine nettsider.

Miljøforvaltningen forvalter ordningen med frivillig vern av skog.