Viktige vurderingspunkter

Samlet belastning for reindrifta refererer til den totale påvirkningen av ulike inngrep og aktivitet på reinbeiteområder. Dette inkluderer utbygging, planlagte inngrep, infrastruktur, rovviltpress, klimaendringer, menneskelig aktivitet og andre faktorer som fører til økt samlet belastning i reinbeitedistriktet. 

I de planene som omfattes av krav til konsekvensutredning skal det vurderes mulige virkninger av tiltak på miljø, samfunn og næringer, inkludert reindrift. En konsekvensutredning skal vurdere samlet effekt av allerede gjennomførte, vedtatte eller godkjente planer og tiltak. Det fremgår av forskrift om konsekvensutredninger at der hvor reindriftsinteresser er berørt, skal samlede virkninger innenfor det aktuelle reinbeitedistriktet vurderes. 

Et tiltak kan ha både direkte og indirekte konsekvenser for reindriften. Direkte effekter omfatter fysisk tap av beite og forstyrrelser i nærheten av inngrep. Indirekte effekter er for eksempel unnvikelsesatferd og barriereeffekter. For å tydeliggjøre hvordan reindriften kan bli påvirket, bør det fastsettes et influensområde.  En visuell fremstilling i kart, kan gjøre det enklere å vurdere konsekvensene av et tiltak og sikre en bedre forståelse av påvirkningen på reindriften. 

Retten til å flytte med rein er grunnleggende i reindriften, og flyttleier har fått et særskilt vern i reindriftsloven § 22. Bestemmelsen fastslår at reindriftsutøverne kan flytte reinen innenfor det beiteområdet de har rett til å bruke, og pålegger et arealdisponeringsforbud som sikrer at flyttleier ikke stenges. En flyttlei anses som stengt dersom reindriften ikke fritt og uhindret kan flytte reinen etter tradisjonelle ruter. Flyttleier er en relevant del av reindriftens arealbrukskart og skal som utgangspunktet vises i kartet. 

Det er viktig å merke seg at en tradisjonell flyttlei ikke er en entydig geografisk størrelse. Flyttleier kan variere fra år til år i både bredde og trasé. Reindriften må ofte benytte alternative flyttleier på grunn av vær- og beiteforhold. Flyttleier er et resultat av generasjoners erfaring og tilpasning til naturen og beiteforholdene. 

I HR-2016-1219-A ble det avklart at nødvendige faste inn- og avlastningsplasser for transport også regnes som flyttlei. Videre ble det slått fast at retten til flyttlei gjelder innen hele reinbeiteområdet, og ikke bare innenfor området hvor reindriftsutøveren har beiterett. 

Flyttleier kan imidlertid bli berørt og stengt som følge av ulike tiltak. I slike tilfeller kan Landbruks- og matdepartementet gi samtykke til omlegging av flyttlei eller åpning av nye flyttleier dersom berettigede interesser tilsier det. En slik tillatelse baseres på en avveining mellom grunneiernes og allmenhetens interesser på den ene siden, og reindriftens interesser på den andre. 

I tillegg til flyttleier, har reindriften også andre områder som krever særlig vern. Dette inkluderer særverdiområder, som for eksempel brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder om sommeren, samt områder nært reindriftsanlegg. Også begrepet minimumsbeite er sentralt – det årstidsbeitet som setter grensen for hvor mange rein distriktet kan ha. Minimumsbeite er avgjørende for reinens kondisjon og overlevelse. Inngrep i slike beiter kan i verste konsekvens føre til at distriktet må redusere sitt reintall som følge av tapt beiteland. 

Både flyttleier og andre særverdiområder kan endre karakter over tid. Klimaendringer og andre forhold kan føre til at andre områder får økt betydning. Et vern som tar høyde for slike endringer, er nødvendig for å sikre reindriftens langsiktige bærekraft, opprettholde driften og bevare reindriftens rolle som bærer av samisk kulturarv. 

Reindriften forvalter tradisjonell kunnskap om bruk av arealer. Det er reindriften selv som definerer hvilke områder som krever særlig vern og gir innsikt i endringer over tid. For å få god innsikt over viktige områder, er det derfor viktig å innhente informasjon direkte fra reindriften. 

Kommuneplanens arealdel skal tydeliggjøre viktige hensyn og begrensninger som påvirker arealbruken, i tråd med § 11-8 i plan- og bygningsloven. Viktige reindriftsområder kan markeres som hensynssoner i kommuneplanen, og det kan fastsettes retningslinjer for hvordan reindriftens interesser skal ivaretas. Kommuner med reindriftsområder bør bruke slike hensynssoner i sine planer. For mer detaljert veiledning om bruk av hensynssoner, se veileder Reindrift og plan- og bygningsloven. 

Influensområdet bør kartlegges for å tydeliggjøre hvordan reindrifta kan bli berørt av et tiltak, og hvilke reinbeitedistrikter som påvirkes. Det anbefales at influensområdet også vises i kart for å lette vurderingen av tiltakets konsekvenser for reindrifta. 

Fastsettelsen av influensområdet må baseres på tilgjengelig kunnskap om reindrifta, erfaringer fra eksisterende tiltak, samt relevant forskning. I tillegg skal tradisjonell kunnskap fra næringa, distriktsplaner, arealbrukskart og andre relevante dokumenter, som høringsuttalelser fra distriktene, inngå i vurderingsgrunnlaget. Dette danner grunnlaget for å definere et foreløpig influensområde, som ved behov kan justeres i løpet av planprosessen. 

Ved vurdering av konsekvenser for reindrifta vil avbøtende tiltak ha en sentral rolle. I mange tilfeller vil slike tiltak være avgjørende for at et inngrep eller tiltak skal kunne gjennomføres samtidig som hensynet til reindrifta ivaretas. Det er viktig at avbøtende tiltak er konkrete og utarbeides i tett dialog med reindrifta. Tiltak som bryter med prinsippene for tradisjonell nomadisk reindrift, bør unngås. For å sikre forutsigbarhet og redusere usikkerhet for reindrifta, bør slike tiltak tydelig forankres i planbestemmelser eller konsesjonsvilkår.