Vernskog og naturfare

Sårbar skog som kan bli ødelagt ved feil skogbehandling

Skog opp mot fjellet eller ut mot havet er sårbar og kan bli ødelagt ved feil skogbehandling. Dette er skogbeltet som ligger nærmest mot de skogløse arealtypene. Vernfunksjonen her er knyttet til vanskelige klimatiske forhold. Målet er å sikre at den selv ikke blir ødelagt og/eller sikre lokalklimaet til underliggende/innenfor liggende områder. 

Inndeling av fjellskogen i soner 

I Norge finnes skoggrense mot tre skogløse arealtyper: alpine heier (snaufjell), arktiske heier (sørarktisk sone/tundra) og kystheier. Det finnes ingen samstemt definisjon av skoggrensa. Definisjonene i tabellen nedenfor er vanlig å bruke. Det er videre vanlig å dele denne type vernskog inn i 3 soner slik det er antydet i tabellen:  

Det er ingen entydig definert grense mellom sonene i vernskogen, spesielt ikke mellom sone 1 og 2. Heller ikke er det noen entydig definisjon av grensen mellom sone 3 i vernskog og ikke-vernskog som ligger under/innenfor vernskogen. Stedfestingen av vernskogen bør likevel i all hovedsak av praktiske hensyn gjøres etter skjematiske kriterier. Det vil si at en ut ifra lokale vurderinger bestemmer seg for lengdene på de forskjellige sonene.  

Forslag til hogstmetoder og skjøtsel 

Sone 1. Øvre/ytre del av vernskogen  

Det vil si at det ikke bør hugges i denne sonen. Øvre/ytre del av vernskogen. Dette er beltet av skog mot skoggrensen. Skogen i denne sonen skal tjene som varig vern for nedenfor-/innenfor liggende skog samtidig som skogen i denne sonen er mest utsatt. Der den produktive skogen av topografiske eller jordbunnsmessige årsaker går helt mot de skogløse arealene inngår også i denne sonen. Bredden av denne må vurderes ut fra lokale forhold. Dette beltet bør være minst 50 meter målt etter bakken. 

Det skal alltid være et urørt belte av skog mot skoggrensen. 

Sone 2. Midtre del av vernskogen 

Bjørkeskogbeltet og den uproduktive barskogen nedenfor/innenfor sone 1, utgjør den midtre del av vernskogen. 

I denne sonen kan det i barskogen åpnes for forsiktig hogst av enkelttrær. På hogsttidspunktet bør det finnes tilstrekkelig med utviklingsdyktige trær som kan overta plass og produksjon etter de trær som hogges. For lauvtrær i denne sonen kan det gis tillatelse til tynning og foryngelse under skjerm eller på småflater i de klimatisk minst utsatt deler av sonen. 

Sone 3. Nedre/indre del av vernskogen 

Denne sonen strekker seg fra grensen for produktiv skog og ned/inn til den fastlagte vernskoggrensen. Det finnes lauvskog som ikke holder dette kravet, men som likevel kan bli regnet for skog. 

Det kan drives ordinært skogbruk etter følgende retningslinjer: 

• Før hogstinngrep foretas, skal det alltid vurderes hva som er den beste og sikreste foryngelsesmetoden på stedet. Dersom foryngelsen skal skje ved planting, skal tilgangen på egnet plantemateriale være sikret slik at planting kan skje innen rimelig tid etter hogst. 
• I den klimatisk mest utsatte delen av sonen og der skogen har god sjiktning anbefales bruk av fjellskoghogst. Gjennomhogst kan brukes som et ledd i fjellskoghogsten der skogen har betydelig sjiktning og med noe forhåndsforyngelse. Bestandet skal etter en gjennomhogst alltid ha en kubikkmasse og en vekstkraft som sikrer framtidig produksjon slik at en ny gjennomhogst kan foretas om 30 – 40 år. I gjennomhogsten skal fortrinnsvis det største og mest utviklede trærne tas ut sammen med skadde og svekkede trær. Metoden gir best resultat på noe friskere marktyper. Suppleringsplanting kan være aktuelt for å sikre tilfredsstillende gjenvekst. 
• Gruppehogst brukes som et ledd i fjellskoghogsten på de steder i skogen der det er liten sjiktning og lite forhåndsforyngelse. De enkelte gruppene kan gjerne anlegges med utgangspunkt i åpninger i bestandet. Foryngelsen kan sikres ved planting der utsiktene til naturforyngelse er dårlige. 
• Der det ikke ligger til rette for fjellskoghogst, kan flatehogst eller frøtrestillings-/skjermstillinghogst benyttes. 
• I særlig klimatisk utsatte områder bør ikke flatestørrelsen overstige 5 dekar. Der klimaet er mindre hardt, kan flatestørrelsen økes, men normalt ikke overstige 30 dekar. Tilsvarende begrensninger bør legges på frøtrestillinger og skjermstillinger. 
• Ved vurdering av flatestørrelsen skal det legges avgjørende vekt på lokale vekst- og klimaforhold. Videre må det tas hensyn til forholdene på den enkelte eiendom slik at uheldige flatestørrelser og hogstføringer ikke oppstår som følge av senere hogster på naboeiendommer. 
• For å unngå å skape kaldluftselver bør hogstflatene i størst mulig grad legges parallelt med høydekotene. 
• På arealer mellom flater eller frøtrestillinger skal det fortrinnsvis nyttes gjennomhogster eller videre hogst må utsettes inntil gjenveksten på flatene er tilfredsstillende og at ny levirkning fra gjenveksten er oppnådd.  

En nærmere beskrivelse av hogstmetodene finner du under foryngelseshogst.