Til hovedinnhold

Vernskog og naturfare

7. Jord-, flom og sørpeskred

Det skilles på jord-, flom-, og sørpeskred, kombinasjoner av disse samt disse i kombinasjon med steinsprang. 

Hogst reduserer stabiliteten av løsmassedekket i kildeområdene, men kan også føre til at skred får lengre utløp fordi skredmassene i mindre grad blir bremset opp nedover i skredbanen. Hogst i seg selv gir ikke skred, men arealene er mer utsatt for skred når ekstreme nedbørepisoder inntreffer. 

Flomskred følger etablerte drensveier og opptrer ved ekstreme hendelser. Hvordan hydrologiske egenskaper endrer seg ved inngrep er derfor viktig. Med løsneområder for flomskred, menes vanligvis direkte kildeområder for sedimenter. Dette er både i sideskråninger og bunnen i selve bekkeleiene. I tillegg til sedimentkilder må tilhørende nedbørfelt vurderes, det vil si kilden til akkumulasjon av vann. Skog og annen vegetasjon i hele nedbørfeltet påvirker avrenningen i et nedbørfelt. 

Kvaliteter ved vernskog mot jord- og flomskred 

Erfaringsmessig er blandingsskog et godt vern mot erosjon. Dette gir lysere skogbunn, og undervegetasjon (gress og urter) som binder selve overflaten. Skjøtsel er viktig for å beholde blandingsskogen slik at det ikke utvikles ensidige klimakssamfunn.  

Vurder rydding i kantsoner mot bekker og renner for å hindre oppdemming.  

Stabiliserende effekt av vegetasjon: 

  • Dype røtter øker stabiliteten og reduserer fare for grunne skred. 
  • Feltsjiktet (gress og urter) binder jordpartikler. 
  • Røtter øker infiltrasjonskapasiteten til jorda slik at overflateavrenningen reduseres (svært viktig i jordarter med høyt leirinnhold). 
  • Vanninnholdet i jorda reduseres ved plantenes opptak. 
  • Røtter påvirker vanninnholdet og sugtilstanden også under nedre rothorisont. 
  • Avrenningshastighet og avrenningsmengde reduseres ved plantenes opptak av vann. 
  • Intersepsjonen er større jo tettere skogen er. Intersepsjonen er over 50 prosent av årsnedbør i tett skog og omkring 30 prosent i åpnere områder med busk og feltsjikt. 
  • Alle hindringer eller ruheter i vannveien reduserer strømningshastigheten for overflateavrenning. 

Destabiliserende effekt av vegetasjon  

Rotvelt gir sår som øker eksponeringen for erosjon, kan forårsake steinsprang som kan rive med seg jordmasser og representerer i bratt terreng et brudd i forankringen for mulig grunne skred. 

Infiltrasjon og avrenning 

I skog gjør greiner, bar og lauvverk at en større del av nedbøren fordunster fra kronedekket. Dette reduserer både infiltrasjonen i grunnen og overflateavrenninga. I tillegg kommer vannopptak hos vegetasjonen. For lokal stabilitet spiller rotegenskaper og vanninnhold i jord og særlig i rotsonen en vesentlig rolle. Vann følger sprekker, kanaler og røtter. 

I blandingsskog utvikler for eksempel granrøtter bedre rotsystem ved å følge andres røtter, og vanligvis vil blandingsskog være den skogtypen som gir størst infiltrasjon. 

Rotforankring 

I hogstfelt avtar rotstyrken etter noen år for deretter å øke igjen som funksjon av ny tilvekst. Noen år etter snauhogst vil hogstfeltet derfor være mest sårbart for løsmasse­skred. Hvor stor denne reduksjonen er, varierer en del. Det har vært vanlig å anta at reduksjonen er omtrent 20 prosent av opprinnelig rotstyrke etter cirka 10 år. En sveitsisk feltstudie, på den annen side, kom til at reduksjonen for gran var 60 prosent etter 5 år og hele 100 prosent etter 15 år, mens for naturlig generert blandingsskog var reduksjonen 30 prosent 15 år. 

Kritisk nedbørsmengde 

Kritisk nedbørsmengde er knyttet til lokale forhold der både tilstand/vanninnhold i jorda (helning og volum for infiltrasjon) og forventet nedbør spiller inn. Skred kan gjerne løses ut når grunnen mettes ned til en tettere flate (for eksempel fjell som kan ligge rett under torva) slik at det bygges opp trykk. 

Reduksjon av vannhastighet og stopp av masse 

Alle hindringer og økt ruhet i en vannvei, også grassvegetasjon, reduserer vannhastigheten, noe som har stor betydning for erosjonspotensialet og utvikling av flom og skredhendelser. Når skredet først går utgjør trær og røtter ofte en stor del av skredmassene. Dette øker sannsynligheten for oppstuving og oppbremsing av skredmasser og kan dermed forkorte skredets utløp. 

Jordskred 

Jordskred er av definert som “raske utglid­ninger og bevegelse av vannmettede løsmasser i bratte skråningsgradienter, utenfor definerte vannveier”. 

Figur 5 - Jordskred (NVE)

Utløsningsmekansismer 

  • Bratte, løsmassedekkede skråninger (> 25-300, men fore­kommer også slakere, ned mot 180, om flere av de videre for­holdene forekommer) etter intens/langvarig nedbør og/eller snøsmelting.    
  • Punktbrudd eller tversgående sprekk i vannmettede løsmasser.  
  • Steinsprang ned på vannmettet jord i bratte skråninger kan også være utløsende årsak til jordskred. 

Skog i løsneområdet 

Skog og vegetasjon har stor betydning for sannsynlighet for ut­løsning av grunne jord­skred i typiske morenemasser. Vegetasjon har positiv effekt på stabilitet av løsmasser blant annet på grunn av: 

  • effekt av røttene på stabilitet 
  • effekt av trekronen på nedbør som lander på bakken, både i forhold til vannmengder på bakken, og i forhold til erosjon 
  • opptak av vann fra løsmassedekket 
Et typisk norsk jordprofil i en dalside består oftest av morene som har et løst, telepåvirket topplag («aktivt» lag) som ligger oppå fast, overkonsolidert jord. Mellom disse er det potensielle glidesjiktet for jordskred.
Figur 6 - Typisk norsk jordprofil

Blandingsskog med ujevn alder og bunnvegetasjon er trolig mest effektiv og robust for å redusere sannsynligheten for utløsning av grunne jordskred over tid. 

Flomskred 

Flomskred er hurtige, flomlignende skred som opptrer langs elve- og bekkeløp, også der det vanligvis ikke er permanent vannføring. Vannmassene kan rive løs og transportere store mengder løsmasser, større steinblokker, trær og annen vegetasjon i og langs løpet. Kanaliserte jordskred med stort vanninnhold kan ha tilnærmet samme bevegelse som flomskred, men er utløst på en annen måte.   

Figur 7 - Flomskred (NVE)

Utløsningsmekanismer 

Intens nedbør og/eller snøsmelting, eller dam­brudd etter oppdemming av skredmasser, våt snø og vegetasjon. Intens erosjon i sammenheng med svært stor vannføring danner en vann­mettet sedimentstrøm. Masser tilføres også fra tilgrensende jordskred. 

Skog i løsneområdet 

Skog og vegetasjon i løsneområdet har stor betydning for sannsynlighet for utløsning av flomskred. Effekt av vegetasjon på utløsningssannsynlighet må vurderes i forhold tilfølgende: 

  • Effekt av røttene på stabilitet og opptak av vann. Røtter og vegetasjon reduserer oftest fare for erosjon og utglidninger. Store trær i ustabile raviner kan falle inn og bidra til vann på avveie og erosjon. 
  • Effekt av trekronen på nedbør som lander på bakken, både i forhold til vannmengder på bakken, og i forhold til erosjon. Skog høyere oppe i dreneringsfeltet vil ha positiv effekt, med å bidra til å dempe vannføringstoppen ved intense nedbørshendelser. 
  • Blandingsskog med bunnvegetasjon vil normalt være mest effektiv for å redusere sannsynligheten for utløsning av flomskred, spesielt på grunn av redusert fare for erosjon. 

Blandingsskog med ujevn alder og bunnvegetasjon vil trolig være mest effektivt og robust over tid.

Sørpeskred 

Sørpeskred er hurtige, flomliknende skred av vannmettet snø. Skredene kan endre karakter underveis i skredbanen, for eksempel ved medrivning av vegetasjon eller løsmasser, men skredene klassifiseres som sørpeskred på grunn av hvordan de utløses. 

Figur 8 - Sørpeskred

Utløsningsmekanismer 

Utløsning av sørpeskred er ofte betinget av rask tilførsel av vann til et snødekke bestående av grov snø eller nysnø. Sørpeskred kan også utløses fra bratte gjel eller daler, der snøskred har demmet opp den naturlige vannveien. 

Skog i løsneområdet 

Sørpeskred blir sjeldent utløst i skogkledd terreng. Skog har vist seg å ha effekt i løsneområder, f.eks. med gammel slåttemark som nå har grodd igjen viser seg at ikke gir utløsning av sørpeskred på samme måten som tidligere da det ikke var skog der. 

Fant du det du lette etter?