Rundskriv 2021-2 - Utgått

Produksjonstilskudd og avløsertilskudd - kommentarer til regelverk

Tolkning og formål     

Forskrift om produksjonstilskudd mv. i jordbruket skal tolkes i tråd med Stortingets mål for landbrukspolitikken.  

Formålet med de enkelte tilskuddsordningene under produksjonstilskudd, er beskrevet i den årlige budsjettproposisjonen Prop. 1 fra Landbruks- og matdepartementet.  

Oversikt over grunnvilkårene

Oppsummert må foretaket oppfylle følgende grunnvilkår for å kunne motta tilskudd 

• foretaket må være registrert i Enhetsregisteret innen den aktuelle søknadsfristen og ved utbetaling  
• foretaket må drive vanlig jordbruksproduksjon  
• foretakets produksjon må foregå på en eller flere landbrukseiendommer (med unntak for foretak som kun søker produksjonstilskudd for bifolk) 

I tillegg til grunnvilkårene som følger av forskriften § 2, er det satt egne vilkår for de enkelte tilskuddene i §§ 3 – 6 i forskriften.  

Foretaket må være registrert i Enhetsregisteret

For å kunne motta tilskudd etter forskriften, må foretaket som søker om tilskudd være registrert i Enhetsregisteret innen søknadsfristen og ved utbetaling.  

Tilskudd kan kun utbetales til det foretaket som har søkt, og kan derfor ikke utbetales hvis foretaket slettes i Enhetsregisteret før utbetaling. Dette gjelder også i tilfeller der innehaveren av et enkeltpersonforetak dør eller det åpnes konkurs i et foretak etter at foretaket har søkt om tilskudd.  

Organisasjonsform

Bestemmelsen oppstiller ingen regler om organisasjonsform, utover at foretaket må være registrert i Enhetsregisteret. Dette innebærer for eksempel at et andelslandbruk som er registrert som et foretak i Enhetsregisteret, kan søke om produksjonstilskudd, så fremt foretaket oppfyller de øvrige vilkårene etter produksjonstilskuddsforskriften. Se nærmere omtale om andelslandbruk under kommentarer til disponeringsvilkåret i § 4.  

Foretaket må drive vanlig jordbruksproduksjon  

Et grunnleggende vilkår for å kunne motta tilskudd etter forskriften, er at søker driver «vanlig jordbruksproduksjon». Vilkåret skal vurderes for hele søknadsåret under ett, og i lys av hva som er normalt for den enkelte produksjonen som vurderes.  

Spørsmålet om foretaket driver vanlig jordbruksproduksjon, må vurderes ut fra et jordbruksfaglig skjønn. I vurderingen skal hver enkelt produksjon holdes opp mot en god agronomisk praksis og godt husdyrhold.  

For å oppfylle kravet om å drive vanlig jordbruksproduksjon, må produksjonen ha et næringsmessig preg. Leveransene fra produksjonen skal stå i samsvar med antall dyr, eller størrelsen på arealet, det søkes tilskudd for. Det må vurderes om produksjonen er for ekstensiv eller mangler næringsmessig forankring.  

Ethvert avvik fra hva som regnes som vanlig, gir ikke nødvendigvis grunnlag for å avskjære tilskudd med den begrunnelse at det ikke drives vanlig jordbruksproduksjon. Det må tas høyde for ulike driftsformer og normale variasjoner i driften. 

Hensyn til lokale og individuelle forhold  

Lokale forhold kan være relevante i vurderingen av om foretaket driver vanlig jordbruksproduksjon. 

Eksempel på et slikt forhold kan være:  

• lav avdrått i et sauehold som skyldes store rovdyrtap  

Det kan tas individuelle hensyn, det vil si å akseptere særegne forhold hos den enkelte produsent, så lenge dette ikke bryter med hva som objektivt sett kan oppfattes som en forsvarlig og god drift utfra et landbruksfaglig ståsted. 

Vurdering av vanlig jordbruksproduksjon i husdyrproduksjon  

Vurdering av produsert mengde 

I tilfeller der gjennomsnittlig produksjon hos et foretak er svært lav, må det vurderes om grunnvilkåret om vanlig jordbruksproduksjon er oppfylt.  

Ulike husdyrproduksjoner har ulike standarder, leverer ulike produkttyper og krever ulike metoder for å vurdere hvor vanlig, god og forsvarlig driften er.  

Nedenfor følger noen spesifiseringer for ulike husdyrproduksjoner, med særlig fokus på kravet om at leveransene fra produksjonen skal stå i samsvar med antall dyr.  

Produksjon med melkeku  

Hvis snittleveransen av melk, per melkeku, er unormalt lav, vil det kunne indikere at foretaket ikke driver vanlig jordbruksproduksjon. Melkeleveransen bør ligge på minst halvparten av gjennomsnittsavdråtten per årsku på landsbasis, for å kunne karakteriseres som vanlig. Tall for gjennomsnittlig avdrått per årsku fremgår av Tines «Statistikksamling fra Ku-og Geitekontrollen».

For produksjoner som for eksempel drives økologisk eller hvor det brukes gamle raser med lavere gjennomsnittsytelse, skal det i vurderingen tas utgangspunkt i gjennomsnittsavdrått for økologisk produksjon eller den aktuelle rasen. 

Hensyn til særegne forhold  

Fordi spørsmålet om et foretak driver vanlig jordbruksproduksjon beror på en skjønnsmessig vurdering, vil det være adgang til å ta hensyn til særegne forhold hos den enkelte melkeprodusent.  

Eksempler på slike forhold kan være:  

• Sykdom i besetningen kan forklare en lavere melkeleveranse for en periode, men lavere avdrått på grunn av dårlig stell og fôring vil aldri kunne karakteriseres som vanlig.  

Når det vurderes om besetningen oppfyller kravet om vanlig jordbruksproduksjon, er det ikke adgang til å fordele totalt antall liter levert melk på et mindre antall dyr, for å oppfylle minstekravet til levert mengde.  

Hvis melkeproduksjonen i besetningen er så lav at foretaket ikke oppfyller vilkårene for vanlig jordbruksproduksjon av melk, skal ikke kyrne føres opp som melkekyr i søknaden om produksjonstilskudd. Kyrne kan imidlertid føres opp som øvrig storfe. 

Lokalforedlingsforetak  

For lokalforedlingsforetak er det i tillegg relevant om foretaket oppnår en merinntekt av melken, selv om omregnet melkemengde ikke oppfyller det generelle minstekravet. For lokalforedlingsforetak kan det også være aktuelt å regne med melk brukt til vareprøver som ikke er rapportert inn som salg. Det forutsettes i så fall at vareprøver kan dokumenteres med regnskapsbilag.  

Produksjon med ammeku og øvrig strofe  

Ved produksjon med ammeku og øvrig strofe beregnes avdrått etter 

• slakteleveranser 
• salg av livdyr 

Det må vurderes om avdråtten står i samsvar med dyretallet det er søkt tilskudd for. Slaktevekter bør vurderes opp mot gjennomsnittet for den aktuelle rasen. Hos noen foretak kan for eksempel inntekten hovedsakelig skrive seg fra livdyrsalg, mens det er levert en mindre mengde kjøtt. Det vil også være store variasjoner i antall kilo levert kjøtt, avhengig av om foretaket slakter kalver eller eldre dyr. 

Produksjon der kyrne veksler mellom å være melkeku og ammeku  

Hvis besetningens gjennomsnittsleveranse ligger under halvparten av gjennomsnittsavdråtten per årsku på landsbasis fordi melkekyrne veksler mellom å være melkeku og ammeku under samme laktasjon, kan produksjonen vanskelig anses å oppfylle kravet til vanlig jordbruksproduksjon som melkekyr.  

Hvis bonden ønsker å la kalvene gå med kua lenger enn hva som er vanlig i en ordinær melkeproduksjon, må likevel kravet til gjennomsnittsleveranse i besetningen oppnås for å oppfylle vilkåret om vanlig jordbruksproduksjon som melkekyr. 

Produksjon med melkegeit  

Leveranse av geitemelk som ligger under halvparten av gjennomsnittet for regionen, vil i utgangspunktet vanskelig kunne karakteriseres som vanlig jordbruksproduksjon for melkegeit.  

Eksempler på forhold som kan forklare en lavere leveranse  

• sykdom i besetningen 
• økologisk produksjon  

For foretak som driver med lokalforedling, kan et relevant moment i helhetsvurderingen være om foretaket har en merinntekt fra melken. For eksempel kan det tenkes tilfeller der lokalforedlere leverer en melkemengde som er lavere enn halvparten av regionsgjennomsnittet, men som likevel må anses å drive vanlig jordbruksproduksjon fordi foretaket får en høyere pris på produktene.  

Produksjon med sau

Ved saueproduksjon beregnes avdrått etter

• slakteleveranser
• salg av livdyr
• salg av ull og skinnfeller 

Det kreves en viss avdrått for at produksjonen skal kunne regnes som vanlig jordbruksproduksjon. Det må foretas en helhetlig vurdering av om sauebesetningen drives på en slik måte at omsetningen står i samsvar med dyretallet. Avdråtten kan variere fra rase til rase. Det er derfor viktig at foretakets produksjon alltid vurderes opp mot gjennomsnitt for rasen(e) foretaket har.

Vurdering av reproduksjonsgrad

Antall fødte lam er et viktig grunnlag for økonomien i saueholdet. Det klare utgangspunktet er at alle søyer som ikke skal utrangeres pares. Det er også normalt å pare alle førsteårslam, men dette varierer med driftsformen, og er ikke et krav for å oppfylle vilkåret om vanlig jordbruksproduksjon. Dette betyr blant annet at hvis førsteårslam ikke pares, bør reproduksjonsgraden regnes ut på bakgrunn av antall voksne søyer i besetningen og produksjonen vurderes opp mot gjennomsnittstall for voksne søyer. 

Reproduksjonsgrad lavere enn 50 prosent  

Hvis reproduksjonsgraden, , dvs. antall lam i forhold til antall søyer i besetningen, er lavere enn 50 prosent av landsgjennomsnittet fra Sauekontrollen (Animalia) for den aktuelle sauerasen, kan det indikere at grunnvilkåret om å drive vanlig jordbruksproduksjon ikke er oppfylt. Hvis produksjonen ut fra et landbruksfaglig skjønn ligger innenfor de krav man kan stille til en forsvarlig og god drift, må det i den skjønnsmessige vurderingen av reproduksjonsgraden tas hensyn til forhold som kan påvirke antall fødte lam, som for eksempel alder på søyene.  

Ved å se på antallet slakta lam per søye vil man få et inntrykk av om leveransene fra foretaket står i forhold til antallet dyr i besetningen. Hvis antall slakta lam per søye er lavt, må det innhentes informasjon om antall påsettlam og solgte livdyr, for å kunne vurdere om det finnes en naturlig årsak til at produksjonen fremstår som lav ut fra slakteleveransene.  

Høy dødelighet  

Høy dødelighet kan føre til at antall omsatte lam per søye er lav til tross for god reproduksjonsgrad (det kan man i noen tilfeller se ved at antall lam på beite er betydelig høyere enn antall slakta lam). Hvis høy dødelighet for eksempel skyldes at dyrene fôres svakt og er tynne, er dette et moment som taler til foretakets ulempe i helhetsvurderingen. Er det på den annen side forhold utenfor foretakets kontroll som har ført til høy dødelighet, for eksempel sykdomsutbrudd som er fulgt opp på en god måte, vil det normalt tale til foretakets fordel i helhetsvurderingen.  

Vurdering av reproduksjonsgrad opp mot gjennomsnittlig slaktevekt  

Reproduksjonsgraden må vurderes opp mot gjennomsnittlig slaktevekt.  

• Hvis reproduksjonsgraden ligger rett under 50 prosent av landsgjennomsnittet for rasen, men foretaket har gode slaktevekter og god klassifisering av slaktet, indikerer dette at grunnvilkåret likevel er oppfylt.  
• Hvis det produseres svært få eller ingen lam, kan dette imidlertid være nok i seg selv til å si at grunnvilkåret ikke er oppfylt. 

Vurdering av slaktevekt på lam 

Hvis slaktevekten på lammene er lavere enn 70 prosent av gjennomsnittet fra Sauekontrollen for den aktuelle rasen, kan det indikere at grunnvilkåret om å drive vanlig jordbruksproduksjon ikke er oppfylt.  

Slaktevekten må imidlertid vurderes opp mot:  

• Avdråtten per søye, da høyt lammetall naturlig vil gi noe lavere slaktevekter. Hvis for eksempel slaktevektene ligger noe under 70 prosent av gjennomsnittet, men foretaket har en høy reproduksjonsgrad, kan dette indikere at grunnvilkåret likevel er oppfylt.  
• Klassifisering av slaktet. Hvis slaktevekten hos et foretak ligger rett under 70 prosent av landsgjennomsnittet for rasen, men foretaket har svært få eller ingen lam i klasse P-, P, P+, indikerer dette at grunnvilkåret likevel er oppfylt. Har foretaket derimot høy andel av lam i klasse P-, P og P+, tyder dette på at grunnvilkåret ikke er oppfylt.
• Andre forhold som kan være relevante i vurderingen av om slaktevekten er normal. som alder på søyene, genetisk variasjon i størrelse på søyene innad i rasen, alder på lam ved slaktetidspunkt, variasjoner i værforhold, samt rovdyraktivitet og annen ytre påvirkning i beiteområdene 

I tillegg kan det være relevant å vurdere:

• Om foretaket har inntekter, for eksempel fra salg av ull eller skinnfeller. 

Nyoppstartet produksjon  

For foretak som nylig har startet opp, for eksempel med kjøttproduksjon, kan det være vanlig å ha mindre avdrått en kortere periode for å bygge opp besetningen.  

Det må vurderes  

• hva som er vanlig for nyoppstartede foretak innenfor den aktuelle produksjonen 
• om foretaket har en realistisk plan for å øke avdråtten innen rimelig tid 

Vurdering ved brudd på dyrevelferdsregelverket  

Hvis Mattilsynet har stadfestet brudd på dyrevelferdsregelverket i en husdyrproduksjon, kan det stilles spørsmål ved om foretaket driver i tråd med god agronomisk praksis og godt husdyrhold, og dermed om grunnvilkåret vanlig jordbruksproduksjon er oppfylt. Ethvert brudd på dyrevelferdsregelverket vil ikke innebære at grunnvilkåret ikke er oppfylt. Bruddet skal være av en viss alvorlighet for å kunne konstatere at et foretak ikke oppfyller grunnvilkåret.  

Landbruksdirektoratet og Mattilsynet har inngått en avtale om utveksling av informasjon i saker om dyrevelferd (heretter omtalt som avtalen). I avtalens punkt 3 bokstav a) til e) fremgår det at Mattilsynet skal oversende saker som gjelder:  

1. forbud mot hold av dyr 
2. hel eller delvis avvikling av dyrehold.  
3. kronisk dårlige dyrehold: regelbrudd som vedvarer eller gjentar seg over tid trass i vedtak fra Mattilsynet, slik at uforsvarlig tilsyn, stell og/eller levemiljø påfører alle eller mange av dyrene unødige påkjenninger og belastninger (dyrevelferdsloven § 23 og § 24). Mattilsynets mål i slike saker er avvikling av dyreholdet dersom varig bedring innen kort tid ikke er et sannsynlig resultat. 
4. alvorlig vanskjøtsel av dyr: regelbrudd som har ført til at mange av dyrene i dyreholdet er døde eller må avlives på grunn av uforsvarlig tilsyn, stell og/eller levemiljø (dyrevelferdsloven § 23 og § 24). Til forskjell fra kronisk dårlige dyrehold er dette engangshendelser der vanskjøtselen er så alvorlig at det ikke er aktuelt å bruke opptrappende virkemidler for å rette på forholdene. 

Terskelen for hvilke saker Mattilsynet skal sende til landbruksforvaltningen, er satt så høyt at det må vurderes om grunnvilkår om vanlig jordbruksproduksjon er oppfylt i alle tilfeller hvor forvaltningen kommer frem til at saken er omfattet av avtalens punkt 3 a – d.  

Ved alvorlige brudd  

I saker som er omfattet av avtalens punkt 3 a og b vil det trolig foreligge forhold som generelt innebærer at det ikke har vært drevet vanlig jordbruksproduksjon. Det vil si at hvis bruddet på dyrevelferdsregelverket er så alvorlig at foretaket er ilagt aktivitetsforbud eller hel/delvis avvikling, vil det normalt være tilstrekkelig for å si at foretaket ikke driver i tråd med god agronomisk praksis og godt husdyrhold, og at grunnvilkåret vanlig jordbruksproduksjon ikke er oppfylt for det dyreslaget/de dyreslagene avviklingen/aktivitetsforbudet gjelder. Alle tilfeller må imidlertid vurderes konkret. 

Når det gjelder avtalens punkt c og d skal også disse vurderes opp mot grunnvilkår om vanlig jordbruksproduksjon. Opplysningene fra Mattilsynets vedtak må også i disse tilfellene brukes for å vurdere om foretaket kan sies å drive i tråd med god agronomisk praksis og godt husdyrhold med det dyreslaget/de dyreslagene saken gjelder.  

Det kan i noen tilfeller oppstå tvil rundt hvorvidt grunnvilkåret er oppfylt som følge av Mattilsynet sin sak alene. Denne problemstillingen er trolig først og fremst aktuell i saker omfattet av avtalens punkt 3 c og d. I tilfeller hvor det er tvil, vil det være relevant å også vurdere foretakets produksjonsomfang. Lavt produksjonsomfang sammen med et brudd på dyrevelferdsregelverket som er omfattet av avtalen, kan være en typisk sak hvor grunnvilkåret vanlig jordbruksproduksjon ikke er oppfylt.  

Avtalens punkt 3 e) gjelder brudd på slakteriet og er ikke relevant i denne sammenheng. Saker som gjelder mosjonskravet (avtalens punkt 3 bokstav f og g), er kun aktuelle i vurderingen av vanlig jordbruksproduksjon dersom Mattilsynet også anser saken som omfattet av avtalens punkt 3 bokstav a) til d).  

Det enkelte dyreslaget må vurderes for seg. Mange foretak med husdyr har flere ulike dyreslag i sitt husdyrhold. Det kan forekomme tilfeller der Mattilsynet for eksempel har fattet vedtak om avvikling av et storfehold, hos et foretak som også driver med sau. Hvis Mattilsynet sin sak ikke inkluderer saueholdet, eller det bare er konstatert brudd i saueholdet som ikke er av en slik alvorlighet at de er omfattet av avtalen, er det ikke grunnlag for å bruke Mattilsynet sitt vedtak til å stadfeste at foretaket sitt sauehold ikke oppfyller grunnvilkåret vanlig jordbruksproduksjon.  

Hvis man kommer til at grunnvilkåret er oppfylt, er hovedregelen også i disse tilfellene at avkorting etter § 11 ikke lenger skal benyttes i saker sendt over fra Mattilsynet. Dette fordi § 11 kun kommer til anvendelse ved grove brudd på regelverket. Se nærmere beskrivelse under kommentarer til § 11 første ledd. 

Hvilke tilskudd skal avslås  

Hvis et foretak ikke oppfyller grunnvilkåret for vanlig jordbruksproduksjon for en gitt husdyrproduksjon, har ikke foretaket rett på: 

• husdyrtilskudd 
• driftstilskudd til spesialisert storfekjøttproduksjon 
• driftstilskudd til melkeproduksjon 
• tilskudd til små og mellomstore melkebruk 
• tilskudd til økologisk husdyrproduksjon 
• tilskudd til bevaringsverdige husdyrraser 
• tilskudd til avløsning  

Dette er tilskudd som er så tett knyttet til husdyrproduksjonen at foretaket ikke har rett på disse tilskuddene, hvis den aktuelle husdyrproduksjonen ikke oppfyller grunnvilkår om vanlig jordbruksproduksjon.  

Hvis et foretak oppnår fullt avløsergrunnlag basert på en husdyrproduksjon hvor grunnvilkåret vanlig jordbruksproduksjon er oppfylt, er det likevel ikke grunnlag for å avslå avløsertilskuddet.  

Spesielt om beite-, areal- og kulturlandskapstilskudd  

Beitetilskudd og areal- og kulturlandskapstilskudd har andre formål enn husdyrtilskuddet.  

• Formålet med beitetilskuddene er å pleie kulturlandskapet gjennom å få mange dyr ut på beite, samt å få en bedre utnytting av utmarksbeiteressursene.  
• Formålet med areal- og kulturlandskapstilskuddet er å bidra til å skjøtte, vedlikeholde og utvikle kulturlandskapet gjennom aktiv drift, og til å holde jordbruksareal i drift i samsvar med gjeldende landbrukspolitiske mål.  

I tilfeller hvor det er gitt avslag på husdyrtilskuddet på grunn av at vilkåret om vanlig jordbruksproduksjon ikke er oppfylt, kan dyrene likevel gi grunnlag for beitetilskudd og areal- og kulturlandskapstilskudd for grovfôrareal, dersom arealene er høstet eller beitet, og øvrige vilkår er oppfylt.  

Vurdering av arealbaserte produksjoner  

Ved arealbaserte produksjoner er det vanskelig å fastsette krav til gjennomsnittlig avling som utgangspunkt for vilkåret om at foretaket driver vanlig jordbruksproduksjon. Planteproduksjon varierer i større grad fra år til år og etter lokale forhold, enn husdyrproduksjon. Hvis avlingsnivået i vesentlig grad skiller seg negativt ut fra tilsvarende produksjoner i tilsvarende områder, kan det være et tegn på at det ikke drives vanlig jordbruksproduksjon.  

Hva som er vanlig henger sammen med vilkåret om at arealet skal drives aktivt i § 4. Se kommentarer til § 4 for nærmere retningslinjer om vilkåret aktiv drift. Vilkåret om at foretaket må drive vanlig jordbruksproduksjon, er en helhetlig vurdering av om produksjonen oppfyller vilkåret.  

Hvis enkeltskifter ikke drives i tråd med vanlig god agronomi, vil det kunne stride med kravet om å drive aktivt, men foretaket kan likevel totalt sett drive vanlig jordbruksproduksjon. Hvis enkeltskifter ikke drives aktivt, skal tilskudd til disse enkeltskriftene avslås. Hvis foretaket ikke driver vanlig jordbruksproduksjon, skal hele AK-tilskuddet til den aktuelle vekstgruppen avslås.  

Ved tørke, flom og lignende  

I tilfeller der avlingen er ødelagt av tørke, flom eller lignende kan vilkåret om «vanlig jordbruksproduksjon» være oppfylt hvis  

• foretaket har utført de normale arbeidsoppgavene og  
• har gjort det som objektivt sett kan oppfattes som en forsvarlig og god drift ut fra et landbruksfaglig ståsted 

Der foretaket har gjort det som kan forventes i løpet av vekstsesongen, vil det kunne få tilskudd for veksten det har sådd, til tross for at avlingene er ødelagt eller skadet.  

Hvis et foretak stadig er utsatt for flom, tørke eller lignende må det vurderes om det er en forsvarlig og god drift ut fra et landbruksfaglig ståsted. 

Produksjonen må foregå på landbrukseiendom  

Begrepet landbrukseiendom i forskriften § 2 har liten selvstendig betydning ved siden av kravet om vanlig jordbruksproduksjon. Vilkåret etter denne forskriften vil også være oppfylt når jordbruksproduksjonen drives på en utskilt tomt som kun har driftsbygning. Foretak som bare søker tilskudd for bifolk er unntatt fra kravet om at produksjonen må foregå på én eller flere landbrukseiendommer, jf. § 2 andre ledd. 

Første ledd: Tilskudd for husdyr 

Formål 

Formålet med tilskudd for husdyr er å medvirke til å styrke og jevne ut inntektene mellom ulike produksjoner og bruksstørrelser i husdyrholdet. Ordningen skal også støtte tilskudd for bifolk. Foretaket må disponere dyrene det søker tilskudd for. Dyr som andre disponerer skal ikke føres på søknaden.  

Foretaket må disponere dyrene  

Foretaket disponerer dyr når det har ansvaret for dyrene. I tilfeller hvor det er uklart hvem som oppfyller disponeringskravet, må det gjøres en vurdering av hvem som kan sies å være ansvarlig for dyra.  

Momenter som er relevante i vurderingen er 

• hvilket foretak som har ansvaret for fôring og stell av dyrene 
• hvilket foretak som har utgiftene med og mottar inntektene fra husdyrproduksjonen 
• hvem som er registrert som dyreholder i Husdyrregisteret og dyrenes øremerker (dette vil vanligvis vise hvem som oppfyller disponeringskravet) 

Etter forskrift 9. juli 2010 nr. 1131 om sporbarhet og merking av storfe og storfekjøtt mv. og forskrift 30. november 2005 nr. 1356 om merking, registrering og rapportering av småfe, er «dyreholder» enhver fysisk eller juridisk person som har ansvar for dyr, også midlertidig, unntatt veterinærpraksiser eller dyreklinikker. 

Spesielt ved salg, bortplassering og nedleggelse   

• Ved salg av livdyr på telledato er det kjøper som er berettiget tilskudd for dyrene.  
• Ved salg av dyr til slakt på telledato er det selger som skal ha tilskuddet.  
• Ved midlertidig bortplassering av dyr må det vurderes om foretaket fortsatt oppfyller vilkåret om å disponere.  

Det gis ikke tilskudd til foretak som midlertidig eller permanent har lagt ned produksjonen.  

Kyrene må ha kalvet 

Det følger av jordbruksavtalen at kyr må ha kalvet i løpet av de siste 15 måneder før telledato for å regnes som ammeku/melkeku. For kyr av bevaringsverdig rase er kravet 18 måneder. For de tilfeller der kua har vært drektig, men det er skjedd dødfødsel eller kasting, skal dødfødsel regnes som kalving. Kasting skal ikke regnes som kalving. 

• Dødfødsel: kalving 20 dager før ventet kalving eller senere og kalven er død, eller hvis kalven dør innen 24 timer etter kalving.  
• Kasting: kalving tidligere enn 20 dager før ventet kalving og kalven er død. 

Andre ledd, bokstav a: Driftstilskudd til melkeproduksjon  

Formål  

Formålet med driftstilskudd til melkeproduksjon er å styrke økonomien i melkeproduksjonen, samt jevne ut forskjeller i lønnsomhet mellom foretak av ulik størrelse og mellom bruk i ulike distrikt.  

Foretaket må disponere dyr og kvote 

Foretaket må disponere melkekyr eller melkegeit, og drive melkeproduksjon og disponere kvote jf. forskrift 23. desember 2011 nr. 1502 om kvoteordningen for melk (kvoteforskriften), for å kunne få slikt tilskudd.  

Definisjoner fra jordbruksavtalen 

• Melkeku er «Ku som har kalvet i løpet av de siste 15 måneder (18 måneder for kyr av bevaringsverdig rase) og som er i melkeproduksjon hos foretak som enten har disponibel kvote eller lokalforedlingskvote».  
• Melkegeit er «Geit som har kjeet og som er i melkeproduksjon hos foretak som enten har disponibel kvote eller lokalforedlingskvote.»  

Det er Landbruksdirektoratet som forvalter og er vedtaksmyndighet for kvoteordningen for melk, jf. kvoteforskriften § 9. 

Andre ledd, bokstav b: Driftstilskudd til spesialisert storfekjøttproduksjon 

Formål  

Driftstilskudd til spesialisert storfekjøttproduksjon har som formål å stimulere til mer produksjon av storfekjøtt av høy kvalitet.  

Foretaket må disponere ammekyr 

Foretaket må disponere ammekyr, for å kunne få driftstilskudd til spesialisert storfekjøttproduksjon. 

Definisjon fra jordbruksavtalen 

Ammeku er «Ku som har kalvet i løpet av de siste 15 måneder (18 måneder for kyr av bevaringsverdig rase), men som ikke er melkeku».  

Krav til rase  

Krav til rase avhenger av produksjon.  

Krav etter jordbruksavtalen  

• Hvis foretaket kun driver kjøttproduksjon, er det ikke noe krav til hvilken rase ammekyrne er av.  
• Hvis foretaket driver både kjøttproduksjon og kumelkproduksjon, må kua være av minst 50 prosent av rasene Hereford, Charolais, Aberdeen Angus, Limousin, Kjøttsimmental, Blonde d´Aquitaine, Highland Cattle, Dexter, Piemontese, Galloway, Salers, Tiroler Grauvieh eller Wagyu. 

Tredje ledd, bokstav a: Tilskudd til økologisk husdyrhold  

Formål  

Formålet med tilskudd til økologisk husdyrproduksjon, er å stimulere til at en større del av jordbruksproduksjonen skjer i form av økologisk produksjon.  

Husdyrproduksjon må være i samsvar med økologiforskriften  

Foretaket må drive husdyrproduksjon i samsvar med økologiforskriften (forskrift 18. mars 2017 nr. 355 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter, akvakulturprodukter, næringsmidler og fôr). Denne forskriften forvaltes av Mattilsynet ved Debio. 

Krav etter jordbruksavtalen  

Tilskudd til økologisk husdyrproduksjon kan gis til foretak som: 

• driver økologisk husdyrproduksjon  
• har startet omlegging til slik produksjon  

Debio som godkjenner  

Det er Debio som godkjenner om en produksjon er økologisk eller i karens, og Debios godkjenningsstatus på hver av telledatoene som er avgjørende for om foretaket oppfyller vilkårene. Ved oppstart av omlegging til økologisk husdyrproduksjon (karensstart), gir Debio i noen tilfeller godkjenning med tilbakevirkende kraft for karensstart.  

• For at foretaket skal kunne føre opp dyr i økologisk husdyrproduksjon, er det en forutsetning at foretaket er tilknyttet eller har søkt om tilknytning til Debios kontrollordning når søknaden om produksjonstilskudd sendes.  
• Foretaket kan føre opp dyr som på telledato var i karens eller økologisk drift i samsvar med økologiforskriften.  

Foretak som blir underkjent av Debio 

Hvis en eller flere produksjoner som søkeren har ført opp som økologiske blir underkjent av Debio, må søkeren melde fra om dette så snart som mulig til kommunen. 

Tredje ledd, bokstav b: Tilskudd til små og mellomstore melkebruk

Foretaket må disponere melkekyr

Foretaket må disponere «melkekyr» for å kunne få dette tilskuddet.

Definisjon fra jordbruksavtalen

Melkeku er «ku som har kalvet i løpet av de siste 15 måneder (18 måneder for kyr av bevaringsverdig rase) og som er i melkeproduksjon hos foretak som enten har disponibel kvote eller lokalforedlingskvote.

Besetningsstørrelse

Det framgår av jordbruksavtalen at tilskuddet kun gis til foretak med mellom 6 og 50 melkekyr. Foretak som har færre enn 6 melkekyr eller mer enn 50 melkekyr, gis ikke tilskudd for små og mellomstore melkebruk.

Beregningsgrunnlag  

Informasjon om hvordan tilskudd til små og mellomstore melkebruk beregnes, finner du i Veileder for beregning av produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket.

Tredje ledd, bokstav c og d: Tilskudd for dyr på beite og tilskudd for dyr på utmarksbeite 

Formål 

Tilskuddene for dyr på beite og dyr på utmarksbeite, skal stimulere til økt beiting. Ordningen skal bidra til pleie av kulturlandskapet, samt å oppnå god utnyttelse av utmarksressursene. 

Vilkår 

Tilskudd for dyr på beite og tilskudd for dyr på utmarksbeite gis for det antall dyr foretaket har disponert og som har oppfylt beitetidskravene, samt de øvrige kravene for beitetilskudd. 

Krav til antall uker på beite, grovfôropptak og tilfredsstillende beitemuligheter 

• For å gi rett på tilskudd til dyr på beite skal dyrene beite i minimum 16 uker i arealsone 1-4 og minimum 12 uker i arealsone 5-7.  
• For å gi rett på utmarksbeitetilskudd må dyrene beite i utmark i minimum 5 uker.  

Antall uker beiting, er det antall uker hvor hoveddelen av det daglige grovfôrinntaket til dyret skjer ved beiting av utmark eller innmark med tilfredsstillende beitemuligheter.  

Dette betyr at  

• mer enn halvparten av grovfôret må komme fra beite, og   
• kun en mindre andel av grovfôrinntaket kan være grovfôr som er tilført utenfra eller slått på stedet  
• for utmarksbeite må hoveddelen av det daglige grovfôrinntaket skje ved beiting i utmark. 

Det følger av vilkåret om grovfôropptak fra beite, at beitearealet må ha tilfredsstillende beitemuligheter for det antall dyr som beiter der.  

Eksempel:  

Hvis det går 50 storfe på et beiteareal som bare er stort nok til å dekke et grovfôropptak til 10 storfe, kan det ikke innvilges beitetilskudd til noen av dyrene som har gått på det aktuelle beitet. I et slikt tilfelle, hvor forskjellen mellom antall dyr som faktisk har beitet på arealet og antall dyr beitet er egnet for er så stor, vil det være svært lite sannsynlig at noen av dyrene har tatt opp mer enn 50 prosent av grovfôret fra beite. Dermed er det heller ikke grunnlag for å innvilge beitetilskudd for noen av dyrene. 

Der Mattilsynet har fattet vedtak om brudd på/dispensasjon fra mosjonskrav 

Hvis kommunen har fått oversendt vedtak om brudd på/dispensasjon fra mosjonskravet fra Mattilsynet, i henhold til samarbeidsavtalen punkt 3 bokstav g) og h), vil dette være relevant for vurderingen av om foretaket oppfyller kravet om antall uker på beite. 

Foretaket må disponere dyrene  

Foretaket må ha disponert dyrene i de ukene de har beitet. Det er ikke et krav at foretaket disponerer dyrene 1. oktober for å få beitetilskudd. 

Hvis flere disponerer dyrene 

Det følger av jordbruksavtalen at hvis flere foretak hver for seg har disponert de samme dyrene de påkrevde ukene for beitetilskudd og utmarksbeitetilskudd, er det foretaket som senest disponerte dyrene som har rett på tilskudd. 

Hvem som disponerer ved brukerskifte i beitesesongen 

Ved eventuelt brukerskifte i beitesesongen hvor dyrene har vært de påkrevde uker på beite, men der verken ny eller gammel bruker alene har disponert dyrene de påkrevde ukene, er det ny bruker som er berettiget beitetilskudd for dyrene. 

Beregningsgrunnlag for utmarksbeitetilskudd 

Utmarksbeitetilskudd for sau og lam utmåles på grunnlag av et veid gjennomsnitt av antall sau/lam sluppet på utmarksbeite og antall sau/lam sanket fra utmarksbeite. Dyr sluppet teller 70 prosent og dyr sanket teller 30 prosent.

Mer informasjon om hvordan tilskudd til dyr på beite og utmarksbeite beregnes, finner du i Veileder for beregning av produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket.

Særskilt om hester på innmarks- og utmarksbeite 

Foretak som oppfyller vilkåret om å «disponere» hester i beiteperioden etter forskrift om produksjons- og avløsertilskudd § 3 første ledd, kan være berettiget beitetilskudd (hvis de øvrige vilkårene etter § 3 tredje ledd bokstav c er oppfylt) og utmarksbeitetilskudd (hvis de øvrige vilkårene etter § 3 tredje ledd bokstav d er oppfylt).  

I jordbruksavtalen er det i tillegg en spesialregel som gjelder foretak som har hester i pensjon som beiter på innmark som foretaket disponerer. Etter denne spesialregelen vil disponeringskravet være oppfylt så lenge det foreligger en skriftlig avtale og foretaket disponerer innmarksarealet. Innholdet av disponeringsvilkåret for disse tilfellene, skiller seg altså fra innholdet av det generelle disponeringskravet etter forskrift om produksjons- og avløsertilskudd § 3 første ledd. 

Spesialregelen i jordbruksavtalen gjelder kun for hester i pensjon som beiter på innmark, og altså ikke for hester i pensjon som beiter på utmark. For å være berettiget utmarksbeitetilskudd for hester må det generelle disponeringsvilkåret i forskrift om produksjons- og avløsertilskudd § 3 første ledd være oppfylt. Se kommentarer til § 3 første ledd for nærmere omtale av det generelle disponeringskravet.  

Fjerde ledd, bokstav a-d: Tilskudd for bevaringsverdige husdyrraser 

Formål  

Tilskudd til bevaringsverdige husdyrraser har som formål å støtte foretak med husdyr av disse rasene, sikre økt bruk og vern av landbrukets genetiske ressurser samt øke populasjonen.  

Individet må være registrert i aktuelle register  

For § 3 fjerde ledd bokstav a-d stilles det som vilkår at individet er registrert i aktuelle register på telledato. 

Hvilke raser kan få tilskudd  

Det er definert i jordbruksavtalen hvilke raser det kan gis tilskudd for.  

Bevaringsverdige raser av storfe  

Etter bestemmelsen § 3 fjerde ledd bokstav a gis det tilskudd for storferaser som er definert i jordbruksavtalen som bevaringsverdige. Det gis tilskudd for melkeku eller ammeku som har kalvet i løpet av de siste 18 måneder og inntil 2 okser av samme rase per foretak som er 12 måneder eller eldre på telledato. Det er individer som på telledato er registrert i Kuregisteret ved Norsk Genressurssenter som kan gi grunnlag for et slikt tilskudd.  

Bevaringsverdige raser av sau  

Forskriftens § 3 fjerde ledd bokstav b har bestemmelser om tilskudd for bevaringsverdige raser av sau. Det følger av forskriften at det kan gis tilskudd for sau som er registrert med låst rasekode i Sauekontrollen på telledato. Det følger av jordbruksavtalen at det gis tilskudd for sau født året før eller tidligere.  

Bevaringsverdige raser av geit  

Videre gis det etter forskriftens § 3 fjerde ledd bokstav c tilskudd for bevaringsverdige raser av geit registrert med låst rasekode i Ammegeitkontrollen. Det følger av jordbruksavtalen at det gis tilskudd for geit som har kjeet og som ikke er melkegeit.  

Bevaringsverdige raser av hest  

Etter § 3 fjerde ledd bokstav d gis det tilskudd for bevaringsverdige raser av hest såfremt individet på telledato er stambokført (rasegodkjent) og har fått utstedt hestepass. Det følger av jordbruksavtalen at det gis tilskudd for unghest som er under tre år på telledato.

Første ledd: Areal- og kulturlandskapstilskudd

Formål

Formålet med areal- og kulturlandskapstilskuddet er å bidra til å skjøtte, vedlikeholde og utvikle kulturlandskapet gjennom aktiv drift, og til å holde jordbruksareal i drift i samsvar med gjeldende landbrukspolitiske mål. Tilskuddet medvirker også til å styrke og jevne ut inntektene mellom ulike produksjoner, og mellom distriktene. 

Foretaket må disponere omsøkt areal

Foretaket må disponere de omsøkte arealene i vekstsesongen for å kunne motta areal- og kulturlandskapstilskudd. Kravet til å disponere arealene må sees i sammenheng med vilkåret om at foretaket må drive arealene aktivt. Hvem som utfører eller administrerer driften av arealene, knytter seg til «disponeringskravet». Mens hvordan oppgavene utføres, knytter seg til kravet om aktiv drift, se nærmere beskrivelse under kommentarer til § 4 Foretaket må drive arealet aktivt.  

Å disponere arealet innebærer at foretaket må utføre eller administrere oppgaver som 

• jordarbeiding 
• gjødsling 
• såing 
• plantevern 
• gjerding 
• høsting/ beiting og annen skjøtsel av arealet 
• salg av planteprodukter eller foredling av planteprodukter gjennom husdyr  

Ved salg av planteprodukter er det relevant å legge vekt på hvilket foretak som mottar inntektene av salget. Det kan også legges vekt på hvem som bærer risikoen og utgiftene som skjøtsel av arealene medfører. Dersom utførelse og/eller administrasjon er fordelt mellom flere foretak, må det foretas en helhetsvurdering av hvilket foretak som står nærmest til å disponere arealene. 

Ved leieforhold  

Hvis leietakeren søker tilskudd for det leide arealet, innebærer det at leietakeren selv vil ha størst interesse i å kunne godtgjøre leieforholdet, gjennom for eksempel en skriftlig leieavtale. Skriftlige avtaler er likevel ikke et krav, for å oppfylle kravet om disponering. Hvis retten til å bruke arealet er omstridt, og det ikke foreligger en skriftlig avtale eller annen dokumentasjon, er det normalt eiendommens eier som også må regnes for å «disponere» arealet i tilskuddssammenheng.  

Ved andelslandbruk  

Hvorvidt et andelslandbruk oppfyller vilkåret om å disponere arealet, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut fra momentene nevnt over. Det faktum at foretaket er et andelslandbruk har ingen generell betydning for vurderingen. Det vil imidlertid være av betydning hvordan driften er organisert, da det er et vilkår etter forskriften at foretaket som søker om tilskudd må «disponere» arealet. Det er foretaket som står for produksjonen som kan søke om tilskudd, og ikke enkeltpersonene i andelslandbruket.  

Foretaket må disponere jordbruksareal 

Foretaket må disponere jordbruksareal. Det gis tilskudd for «fulldyrket jord», «overflatedyrket jord» eller «innmarksbeite», jf. § 4 første ledd. Se jordbruksavtalen kapittel 7.7.2 for kriteriene for «fulldyrket jord», «overflatedyrket jord» og «innmarksbeite». Arealet måles og klassifiseres i samsvar med nasjonale standarder for kartdata, jf. jordbruksavtalen kapittel 7.7.2. 

Foretaket må drive arealet aktivt  

Kravet om aktiv drift innebærer at det må foregå en reell produksjon, på arealene foretaket søker tilskudd for.  

Dette betyr blant annet at det må være utført: 

• nødvendig jordarbeiding 
• såing/planting 
• gjødsling  
• høsting/beiting av arealet 

Hvor ofte dette må utføres vil avhenge av vekstgruppe:  

• For ettårige vekster, må foretaket utføre jordarbeiding, såing/planting og nødvendige tiltak gjennom vekstsesongen med sikte på å omsette avlingen etter vekstsesongen.  
• For grovfôrvekster og andre flerårige planter, må nødvendig jordarbeiding og høsting eller avbeiting være utført innenfor normale intervaller. 

Veksten må være etablert så tidlig at den normalt kan høstes/beites samme år.  

Unntak fra dette gjelder 

• vekster/driftsmåter som ikke innebærer høsting/beiting, som økologiske arealer som er brakklagt for å bekjempe ugress og grønngjødslingsarealer som er økologiske eller i 2. års karens 
• arealer med vekster som normalt ikke gir avling første år eller de første årene, slik som nyplanta frukt- eller bærfelt 

Aktiv drift må ses sammen med disponeringskravet 

Kravet om aktiv drift må sees i sammenheng med disponeringskravet. Hvis foretaket søker om tilskudd for et areal som i praksis drives av noen andre, vil dette være et brudd på bestemmelsen i § 4 første ledd.  

Kravet om aktiv drift er en presisering av kravet om «vanlig jordbruksproduksjon», og disse må ses i sammenheng. Dersom enkeltskifter ikke drives i tråd med vanlig god agronomi, vil det kunne stride med kravet om å drive aktivt, men foretaket kan likevel totalt sett drive «vanlig jordbruksproduksjon».  

Eksempler:  

• Hvis hele produksjonen drives for ekstensivt, skal det vurderes om vilkåret om vanlig jordbruksproduksjon er oppfylt.  
• Hvis deler av produksjonen drives for ekstensivt, kan denne delen av produksjonen vurderes å ikke oppfylle vilkåret om aktiv drift.  

Foretaket får ikke areal- og kulturlandskapstilskudd for de arealene dette gjelder, og kommunen må også vurdere om det er inngitt feilopplysninger jf. § 12. 

Ved tørke og flom e.l.  

I tilfeller der avlingen er ødelagt av tørke, flom eller lignende kan vilkåret om «aktiv drift» være oppfylt hvis foretaket 

• har utført de normale arbeidsoppgavene, og  
• gjør det som objektivt sett kan oppfattes som en forsvarlig og god drift ut fra et landbruksfaglig ståsted.  

Der foretaket har gjort det som kan forventes i løpet av vekstsesongen, vil det kunne få tilskudd for veksten det har sådd, til tross for at avlingen er ødelagt eller skadet. Hvis et skifte stadig er utsatt for flom, tørke eller lignende må det vurderes om det er en forsvarlig og god drift ut fra et landbruksfaglig ståsted. 

Der flere driver arealene aktivt i vekstsesongen 

Hvis flere foretak har drevet det samme arealet aktivt i vekstsesongen, gis tilskuddet til det foretaket som disponerte arealet 1. august, jf. Jordbruksavtalen. 

Spesielt om grovfôrsalg    

Det følger av jordbruksavtalen at: 

• grovfôr for salg må være gjort lagringsdyktig, noe som betyr at foretaket ikke kan selge fôret «på rot».  
• fôret må selges til markedspris.  

Ved brudd på disse kravene skal salget av grovfôr regnes som bortleie. Det er unntak for gras til brikettering.  

Skjønnsmessig fastsetting av tilskuddsberettiget grovfôrareal

Det følger av jordbruksavtalen at tilskuddsgrunnlaget for tilskudd for grovfôrareal skal fastsettes på bakgrunn av antall dyr foretaket disponerer og foretakets grovfôrsalg. Se jordbruksavtalen og beregningsveileder for informasjon om hvordan dette fastsettes, blant annet hvilke telledatoer som gjelder for de ulike dyreslagene.

Jordbruksavtalen åpner for at kommunen, i enkelte tilfeller som ikke er dekket av den ordinære beregningen av tilskuddsberettiget grovfôrareal, kan fastsette foretakets tilskuddsberettigede grovfôrareal.

Dette gjelder følgende tilfeller:

• Ved oppstart eller utvidelse av grovfôrbasert husdyrproduksjon med kjøp av dyr etter telledato
• Ved oppstart eller utvidelse av grovfôrproduksjon for salg
• Der flom, tørke eller andre forhold utenfor foretakets kontroll har forhindret foretaket fra å høste vanlig avling av omsettelig kvalitet foregående år
• Der foretak ikke har levert del 1 av søknad om produksjonstilskudd
• For andre dyregrupper enn de som framgår av jordbruksavtalen

Se nærmere forklaring av de ulike tilfellene under:

Ved oppstart eller utvidelse av grovfôrbasert husdyrproduksjon med kjøp av dyr etter telledato

Ved oppstart eller utvidelse av grovfôrbasert husdyrproduksjon med kjøp av dyr etter telledato, kan kommunen ta hensyn til dette ved fastsetting av foretakets tilskuddsberettigede grovfôrareal, jf. jordbruksavtalen. Kommunen fastsetter skjønnsmessig det faktiske arealbehovet.  

Foretaket må i slike tilfeller 

• så snart som mulig informere kommunen om antall innkjøpte dyr, og 
• kunne dokumentere innkjøp av dyr dersom kommunen ber om det. 

Kommunen må sette individuelle frister for å levere dokumentasjon, der dette er nødvendig.

Ved oppstart eller utvidelse av grovfôrproduksjon for salg

Søkere som starter opp eller utvider grovfôrproduksjon for salg, kan få lagt til grunn grovfôrsalg i perioden 1. juli - 31. mars for beregning av tilskudd.  

Foretaket må i slike tilfeller 

• så snart som mulig informere kommunen om mengde solgt grovfôr, og 
• kunne dokumentere mengde solgt grovfôr dersom kommunen ber om det.  

Kommunen må sette individuelle frister for å levere dokumentasjon, der dette er nødvendig.

Ved tørke og flom og andre forhold utenfor foretakets kontroll   

Hvis foretaket, på grunn av flom, tørke eller andre forhold utenfor foretakets kontroll, var forhindret fra å høste vanlig avling av omsettelig kvalitet foregående år, kan kommunen fastsette maksimalt tilskuddsberettiget areal fra grovfôrsalg for foretaket uten at det er solgt grovfôr, jf. jordbruksavtalen. Kommunen må foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering i slike saker.

Der foretak ikke har levert del 1 av søknad om produksjonstilskudd

Der foretaket ikke har levert del 1 av søknaden (med søknadsfrist 15. mars), og dermed ikke har registrert dyr per 1. mars, kan kommunen ta hensyn til dette ved fastsettingen av foretakets tilskuddsberettigede grovfôrareal.

For andre dyregrupper enn de som framgår av jordbruksavtalen

Kommunen kan fastsette tilskuddsberetttiget grovfôrareal på grunnlag av andre dyregrupper enn de som framgår av jordbruksavtalen, herunder lam og kje når foretaket ikke har mordyr av samme dyreslag, men unntatt rein (gjelder bare grovfôrareal, ikke innmarksbeiteareal).

Andre ledd: Tilskudd til økologisk landbruk 

Formål  

Formålet med arealtilskudd til økologisk landbruk er å stimulere til at en større del av jordbruksproduksjonen skjer i form av økologisk produksjon. 

Vilkår for tilskudd til økologisk landbruk  

For å motta tilskudd til økologisk landbruk må foretaket 

• oppfylle alle øvrige vilkår som gjelder for å motta produksjonstilskudd 
• være tilknyttet Debios kontrollordning 

Produksjonen må være sertifisert etter forskrift 4. oktober 2005 nr. 1103 om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler (økologiforskriften), og være klassifisert som «karens» (under omlegging) eller «økologisk». Produksjonen må være godkjent av Debio før tilskudd til økologisk produksjon kan utbetales.  

Revisjon samme år 

Det er Debios revisjon samme år som er avgjørende for om driften av arealene oppfyller vilkårene for økologisk areal eller karensareal i vekstsesongen, som vil si den status arealene har ved høsting. I enkelte tilfeller kan Debios revisjon være etter søknadsfristen for produksjonstilskudd.  

Det er en forutsetning for å føre opp økologisk arealproduksjon i søknaden, at foretaket er tilknyttet eller har søkt om tilknytning til Debios kontrollordning når søknaden om produksjonstilskudd sendes.  

Foretaket kan føre opp arealer som var i karens eller økologisk drift i samsvar med økologiforskriften.  

Produksjoner som blir underkjent av Debio 

Hvis en eller flere produksjoner som søkeren har ført opp som økologiske blir underkjent av Debio, må søkeren melde fra om dette så snart som mulig til kommunen. Dette fordi foretaket ikke oppfyller kravet i forskriften om at produksjonen må drives i samsvar med økologiforskriften dersom produksjonen blir underkjent. 

Tredje ledd: Inngrep som forringer kulturlandskap 

Formål  

Bestemmelsen om inngrep i kulturlandskapet er et miljøkrav. Formålet med kravet er å bidra til en mer miljøvennlig jordbruksproduksjon ved å ivareta miljøverdier i landbrukets kulturlandskap og redusere forurensningen fra jordbruket. 

Absolutt vilkår 

Miljøkravet er et absolutt vilkår for å være berettiget areal- og kulturlandskapstilskudd.  

Første punktum: Inngrep som forringer kulturlandskapet  

I begrepet «forringer kulturlandskapet», ligger tiltak som griper inn i og forandrer det særegne jordbrukslandskapet. Med kulturlandskapet menes både landskapsbildet, mangfoldet i naturen og kulturhistoriske verdier.  

Eksempler på inngrep kan være 

• oppdyrking av skogbryn 
• kantsoner og andre restarealer mot innmark 
• fjerning av åkerholmer, steingjerder og gamle rydningsrøyser 
• oppdyrking eller fjerning av ferdselsårer 
• tiltak i utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven som ikke er i tråd med godkjent tiltaksplan 
• planering av jordbruksarealer under 1 daa 
• kanalisering og lukking av elver, bekker og grøfter 
• sprøyting av kantvegetasjon og åkerholmer, med mindre dette er et ledd i skjøtselen av kulturlandskapet.  

Normal skjøtsel regnes ikke som inngrep 

Normal skjøtsel av eiendommen regnes ikke som et inngrep som forringer kulturlandskapet.  

Normal skjøtsel kan blant annet være 

• regelmessig bunn- og siderensking av elver, bekker og grøfter 
• skjøtsel av trær og busker (hogst, tynning, skjæring med videre) 
• tiltak for nødvendig kryssing med redskap  

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse på inngrep som er regulert av annet regelverk 

En rekke regelverk regulerer inngrep i kulturlandskapet. For eksempel har både vannressursloven, plan- og bygningsloven, kulturminneloven, naturmangfoldloven og forurensningsloven bestemmelser som begrenser adgangen til å gjøre slike inngrep. 

Ordlyden i § 4 tredje ledd første punktum skal tolkes innskrenkende i tilfeller der det er foretatt inngrep som er regulert av annet særregelverk. Dette fordi bestemmelsen kun kommer til anvendelse hvis det aktuelle inngrepet ikke er regulert av annet særregelverk. Det betyr at dersom det er foretatt inngrep som er regulert av annet særregelverk, kan ikke foretakets avslås etter § 4 tredje ledd. Dersom det aktuelle inngrepet er regulert av annet regelverk, og inngrepet kan karakteriseres som grovt/alvorlig, kan det være aktuelt å avkorte i foretakets tilskudd som følge av brudd på annet regelverk etter § 11 første ledd.   

Søker er ansvarlig for at det ikke foretas inngrep på arealet 

Det er foretaket som disponerer arealene, enten som eier eller leier, og søker om tilskudd, som er ansvarlig for at det ikke foretas inngrep i kulturlandskapet, som igjen kan føre til bortfall av areal- og kulturlandskapstilskudd.  

Når andre er ansvarlig for inngrepet  

Foretaket oppfyller likevel vilkårene der andre, som foretaket ikke er ansvarlig for, gjennomfører inngrepet i kulturlandskapet.  

Regelverket kan ikke omgås ved at foretaket eksempelvis leier inn andre til å foreta inngrepet. I slike tilfeller vil foretaket stå ansvarlig for inngrepet og dermed ikke oppfylle vilkårene for å motta areal- og kulturlanskapstilskudd.  

Andre punktum: Forhåndsgodkjente inngrep  

Kommunen kan forhåndsgodkjenne inngrep når 

• annet regelverk ikke er til hinder for det, og 
• dersom det aktuelle inngrepet avhjelper betydelige driftsmessige ulemper for foretaket.  

I begrepet «betydelig driftsmessig ulempe», ligger det at ulempen for jordbruksforetaket må være av en kvalifisert art. Kommunen må derfor foreta en konkret vurdering av om fordelen for foretaket er så stor at det allmenne hensynet til kulturlandskapet må vike.  

Andre punktum gir ikke kommunen noen mulighet til å godkjenne inngrep som går utover deres myndighet.  

Eksempel:  

Det er søknadspliktig etter forurensingsloven å planere et jordbruksareal på over 1 daa, mens planering av areal på under 1 daa må forhåndsgodkjennes av kommunen, hvis foretaket skal ha rett på areal- og kulturlandskapstilskudd.  

Konsekvensen dersom det er foretatt inngrep 

Ved brudd på bestemmelsen, bortfaller det totale areal- og kulturlandskapstilskuddet for det aktuelle søknadsåret da inngrepet i kulturlandskapet ble foretatt. Det kan ikke unntas enkelte arealer fra søknaden med den hensikt at inngrep i arealet ikke skal få konsekvenser for areal- og kulturlandskapstilskuddet.  

Fjerde ledd: Krav om vegetasjonssoner 

Formål  

Bestemmelse om vegetasjonssoner er et miljøkrav. Formålet med kravet er å bidra til en mer miljøvennlig jordbruksproduksjon ved å ivareta miljøverdier i landbrukets kulturlandskap og redusere forurensningen fra jordbruket. 

Absolutt vilkår 

Miljøkravet er et absolutt vilkår for å være berettiget areal- og kulturlandskapstilskudd.  

Vegetasjonssone mot vassdrag  

I områder med åkerdrift og årlig jordarbeiding er det nødvendig å begrense jord- og næringsstofftap til vassdragene. Krav om kantsoner til vassdrag er også berørt i annet regelverk.  

Derfor er det oppstilt et absolutt vilkår om at foretak med jordbruksarealer mot vassdrag skal ha en vegetasjonssone på minst to meter, og at denne sonen skal være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning, for at foretaket skal være berettiget areal- og kulturlandskapstilskudd.  

Kravet til vegetasjonssonen er nå presisert slik at sonen må være tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning til åpent vann under normal vannføring. Der en sone på to meter ikke motvirker avrenning i tilstrekkelig grad ved normal vannføring, er ikke vilkåret oppfylt.  

Det er kommunen som må vurdere om vegetasjonssonen er tilstrekkelig bred til å motvirke avrenning etter et jordbruksfaglig skjønn.  

Høsting og beiting i vegetasjonsbeltet 

Kravet om vegetasjonssone hindrer ikke at vegetasjonsbeltet kan høstes eller beites, men det skal ikke forekomme jordarbeiding i sonen. I tillegg skal ikke vegetasjonssonen sprøytes, jf. plantevernmiddelforskriften § 19, med mindre dette er et ledd i skjøtselen av sonen, og er godkjent av Mattilsynet. 

Oversikt over tilskudd til grønt- og potetproduksjon  

Formål  

Formålet med tilskudd til grønt- og potetproduksjon, er å bedre inntekten for yrkesprodusentene innen grøntsektoren og sikre en geografisk spredt produksjon. 

Første og andre ledd: Distriktstilskudd til frukt, bær, grønt og potet 

Bestemmelsen omhandler følgende tilskuddsordninger: 

• Distriktstilskudd til frukt, bær og veksthusgrønnsaker, og salat på friland.  
• Distriktstilskudd for matpotet dyrket i Nord-Norge. 

Tredje ledd: Vilkår for å motta tilskudd 

Følgende vilkår må være oppfylt for at foretaket skal være berettiget tilskudd til grønt- og potetproduksjon:  

Foretaket må ha disponert arealet produksjonen av varene har foregått på  

For at foretaket skal være tilskuddsberettiget etter bestemmelsen, må foretaket for det første ha disponert arealet produksjonen av varene har foregått på. Vilkåret stiller ikke krav til at foretaket må ha disponert arealet i søknadsåret, så lenge varene er solgt i søknadsåret. Det avgjørende er at foretaket må ha disponert arealet i den perioden varene ble produsert. For en redegjørelse av disponeringskravet for arealer, se kommentarer til § 4.  

Foretaket må ha omsatt varene i søknadsåret  

Foretaket må ha omsatt varene i søknadsåret, det vil si i perioden 1. januar til 31. desember året før utbetalingsåret. Med omsatt vare menes levering av vare mot vederlag. Ordlyden «varene» omfatter både råvarer (frukt, bær, grønt eller potet som ikke er bearbeidet) og bearbeidede varer (som for eksempel saft eller syltetøy). 

Det gis kun tilskudd for førstegangsomsetning av varer, ikke for kassabel vare 

Det gis kun tilskudd for varene første gang de omsettes. Det gis ikke tilskudd for kassabel vare.  

Definisjon kassabel vare 

En kassabel vare er en vare som ikke er av god nok kvalitet på omsetningstidspunktet, slik at den ikke kan benyttes til konsum eller videreforedling. Produkter som går til dyrefôr og frasorterte poteter som omsettes gjennom avrensordningen regnes i denne sammenheng som kassabel vare. 

Vilkåret underbygger at omsetningen må være reell, og avgrenser mot fiktivt salg av varer med dårlig kvalitet. Vilkåret må også ses i sammenheng med presiseringen i jordbruksavtalen om at det kun gis tilskudd for varer som omsettes som menneskeføde. 

Fjerde og femte ledd: Dokumentasjonskrav  

Foretaket må kunne fremlegge dokumentasjon på salget 

Bestemmelsens fjerde og femte ledd stiller spesifikke krav til hva slags dokumentasjon foretaket må kunne legge frem for å være tilskuddsberettiget. Hvis foretaket ikke kan legge frem denne dokumentasjonen, vil ikke foretaket oppfylle vilkårene for å motta tilskudd. 

Krav til dokumentasjon

Det følger av bestemmelsens femte ledd første punktum at foretaket må kunne legge frem salgsbilag der omsatt mengde er spesifisert i kg, unntatt for foretak som selger bearbeidede varer (jf. femte ledd bokstav b) og for varer som har omregningsfaktor (jf. femte ledd bokstav a).

For foretak som selger råvare 

Etter femte ledd første punktum må foretaket kunne legge frem salgsbilag der omsatt mengde er spesifisert i kilo.

Foretak som selger råvarer, må altså kunne legge frem salgsbilag som viser antall kilo råvare foretaket har solgt i søknadsåret. 

For foretak som selger bearbeidet vare 

For foretak som selger bearbeidere varer må mengdeenheten i salgsbilaget samsvare med mengdeenheten i resepten eller produksjonsloggen, jf. § 5 femte ledd bokstav b. Kravet må ses i sammenheng med bestemmelsens fjerde ledd, der det stilles krav til at foretak som selger bearbeidede varer må kunne legge frem produksjonslogg eller resept.  

Eksempel:  

Hvis produksjonsloggen viser antall kilo epler som ble brukt for å fremstille et visst antall liter eplejuice, må salgsbilaget vise mengden eplejuice som er solgt i liter. 

For varer som har omregningsfaktor 

For varer som har omregningsfaktor gjelder regelen i bestemmelsens femte ledd bokstav a. Her fremgår det at for varer som har omregningsfaktor fra en mengdeenhet til en annen (slangeagurk og salat), kan begge mengdeenhetene benyttes i salgsbilaget. Se jordbruksavtalen for omregningsfaktorer for slangeagurk og salat. 

Oversikt over tilskudd til avløsning  

Formål  

Formålet med tilskudd til avløsning er å legge til rette for at foretak med husdyr skal kunne ta ferie og få ordnet fritid og hjelp til avlastning, gjennom å bidra til finansiering av leid arbeidskraft.  

Grunnkriterier 

Tre grunnkriterier må være oppfylt for at et foretak skal være berettiget avløsertilskudd:  

• Foretaket må ha disponert dyr på en av telledatoene, ha slakta eller solgt dyr i søknadsåret, eller ha levert rugeegg til rugeri i søknadsåret.  
• Foretaket må ha hatt faktiske utgifter til avløsning i søknadsåret.  
• Avløsertjenesten må være knyttet til foretakets husdyrdrift.  

Disse kriteriene er generelle, og gjelder uavhengig av om avløsertjenesten er kjøpt fra avløserlag, fra et annet foretak, eller om avløseren er ansatt i foretaket.  

Første ledd: Vilkår for tilskudd til avløsning  

Foretaket må ha disponert dyr på telledatoene 

Foretaket må ha disponert dyr på det tidspunkt eller i den perioden som fremgår av jordbruksavtalen.  

Det føler av jordbruksavtalen at foretaket må disponere dyrene på en av telledatoene, ha slakta eller solgt dyr i søknadsåret, eller levert rugeegg til rugeri i søknadsåret for å få fastsatt et avløsertilskuddsgrunnlag..  

• Slakt gjelder slaktegriser, konvensjonelle og økologiske slaktekyllinger og slaktede gjess, kalkuner og ender, jf. jordbruksavtalen.  
• Salg gjelder kyllinger og kalkuner solgt som livdyr, jf. jordbruksavtalen. 

Se kommentarer til § 3 første ledd for omtale av disponeringskravet.

For informasjon om hvordan foretakets maksimale avløsertilskudd blir fastsatt og avløsertilskudd beregnes, se beregningsveilederen. Her fremgår blant annet hvilke telledatoer og registreringsfrister som gjelder for de ulike dyreslagene. Se jordbruksavtalen for satser som gjelder for de ulike dyreslagene.

Foretaket må ha hatt faktiske utgifter til avløsning i søknadsåret 

Faktiske utgifter i søknadsåret 

Med «faktiske utgifter» menes i denne forskriften påløpte utgifter i søknadsåret som foretaket kan dokumentere. At utgiften er påløpt betyr at det er utført en tjeneste man har forpliktet seg til å betale. Dette innebærer at det kun er avløsning (arbeid) utført i søknadsåret som gir grunnlag for avløsertilskudd.  

Hvis selve utbetalingen/faktureringen for arbeidet først skjer året etter søknadsåret, må det komme klart frem av dokumentasjonen at arbeidet er utført i søknadsåret. Det kreves ikke at foretakene legger ved dokumentasjon når de søker. Foretakene må kunne fremvise dokumentasjon på faktiske utgifter til avløser ved kontroll. 

Tilskuddet kan ikke overstige de faktiske utgiftene foretaket har hatt til avløsning. 

Avløsertilskuddet kan dekke  

• lønnsutgifter for foretak som selv har arbeidsgiveransvar for avløseren, inkludert feriepenger  
• utgifter til kjøp av avløsertjenester fra avløserlag, avløserring eller andre foretak  

Hva regnes som "avløsning" 

Med «avløsning» menes de arbeidsoppgaver som det ikke er uvanlig at gårdbrukere selv utfører. Det skal legges et objektivt avløsningsbegrep til grunn. Det vil si at man ikke skal legge til grunn hvilket arbeid den enkelte bonde utfører, men arbeid som bønder flest utfører i husdyrdriften. Avløsning er ikke avgrenset til tradisjonell fjøsavløsning. Begrepet avløsning omfatter bare selve tjenesten, og ikke varer som eventuelt blir benyttet. 

Avløsning omfatter blant annet  

• tradisjonell fjøsavløsning 
• saueklipping 
• klauvskjæring 
• vedlikehold av driftsbygning i form av for eksempel maling eller snekkerarbeid 
• rundballepressing 
• jordarbeiding 
• spredning av husdyrgjødsel 
• gjerdehold 
• beiterydding 
• frakt av dyr til og fra beite mv.  

Det sentrale er om foretaket kan dokumentere at det har hatt utgifter til avløsning som er knyttet til husdyrholdet, og som i utgangspunktet er arbeid som det ikke er uvanlig at gårdbrukeren kunne ha utført selv. 

Avløsning omfatter ikke (listen er ikke uttømmende)  

• utgifter til tjenester som for eksempel dyrlege, regnskapsføring, rådgivning fra husdyrkontrollen, drektighetskontroll, husdyrkontroll, rørlegger eller elektriker 
• utgifter som foretak har hatt til innleie av fjørfeplukkere, utover eventuelle utgifter til en avløser som utfører de oppgavene bonden selv ville ha utført om han eller hun hadde vært tilstede ved fjørfeplukkingen. 
• leie av maskiner eller annet materiell som benyttes under utførelse av en tjeneste 
• utgifter til merverdiavgiften foretaket betaler for avløsningen. 

Andre ledd: Hva som ikke regnes som avløsning 

Bokstav a) Avløseren kan ikke ha næringsinntekt fra foretaket  

Avløseren kan ikke ha næringsinntekt fra det foretaket han er avløser for. Innehavers, eiers eller deleiers inntekter for arbeid utført i foretak organisert som enkeltpersonforetak (ENK) og ansvarlig selskap (ANS) regnes som næringsinntekt. Derfor kan det ikke utbetales tilskudd til avløsning hvis avløsningen er utført av innehaver, eier eller deleier i et ENK eller ANS, inkludert selskap med delt ansvar (DA). Dette gjelder også for KS (kommandittselskap), indre selskap, partrederi og sameie (som er registrert som et deltakerlignet selskap i Foretaksregisteret).  

Aksjeeiers inntekter for arbeid utført i foretak organisert som aksjeselskap (AS) regnes ikke som næringsinntekt. Dette innebærer at et AS kan få tilskudd til avløsning for utgifter knyttet til avløserarbeid utført av aksjeeier i dette AS. 

Bokstav b) Avløseren kan ikke være ektefelle eller samboer  

Avløseren kan ikke være ektefelle eller samboer til en som har næringsinntekt fra foretaket. Med samboer i denne forskriften menes to som lever sammen i et ekteskapslignende forhold. 

Innehavers, eiers eller deleiers inntekter for arbeid utført i foretak organisert som enkeltpersonforetak (ENK) og ansvarlig selskap (ANS) regnes som næringsinntekt. Derfor kan det ikke utbetales tilskudd til avløsning hvis avløsningen er utført av ektefelle eller samboer til innehaver, eier eller deleier i et ENK eller ANS, inkludert selskap med delt ansvar (DA). Dette gjelder også for KS (kommandittselskap), indre selskap, partrederi og sameie (som er registrert som et deltakerlignet selskap i Foretaksregisteret). 

Aksjeeiers inntekter for arbeid utført i foretak organisert som aksjeselskap (AS) regnes ikke som næringsinntekt. Dette innebærer at et AS kan få tilskudd til avløsning for utgifter knyttet til avløserarbeid utført av ektefelle eller samboer til aksjeeier i dette AS. 

Bokstav c) Avløseren kan ikke være under 15 år   

Avløseren må ha fylt 15 år når avløsningen skjer.  

Tredje ledd: Skoler og andre institusjoner kan ikke motta tilskudd 

Avløsertilskudd gis ikke til skoler samt andre offentlige og private institusjoner. Skoler og institusjoner anses ikke å ha samme behov for å leie avløser som det ordinære jordbruksforetaket, som har jordbruksproduksjon som sitt hovedformål.  

Hva som skal anses som en privat institusjon etter forskriften, skal ikke avgjøres ut fra foretaksform, men formålet med foretaket. Eksempelvis vil avlsorganisasjoner ikke ha rett på avløsertilskudd. 

Første ledd: Hovedregelen for utmåling

Hovedregelen for utmåling av tilskudd følger av bestemmelsens første ledd, hvor det vises til at hvert enkelt foretak får utmålt tilskudd basert på hva partene har kommet frem til gjennom jordbruksavtalen. Jordbruksavtalens utmålingsregler blir ikke kommentert nærmere i dette rundskriv.

Andre til femte ledd – Utmåling av tilskudd til foretak i driftsfellesskap

Andre til femte ledd oppstiller et unntak fra utmålingsregelen i første ledd for foretak i driftsfellesskap. For foretak som er i driftsfellesskap, slik det er beskrevet i andre ledd, skal utmålingen av tilskuddet gjøres samlet for den eller de produksjonene driftsfellesskapet gjelder.  

Unntaket i andre til femte ledd kommer til anvendelse når det er to eller flere foretak som er i driftsfellesskap ved at de: 

• reelt sett inngår i én felles virksomhet eller på annen måte oppnår skalafordeler gjennom samarbeid og  
• søker tilskudd til samme produksjon slik disse er definert i tredje ledd  

Foretak som er i driftsfellesskap kan etter andre ledd få utmålt tilskudd samlet for den eller de produksjoner det gjelder. (Ved innføringen av forskrift av 19. desember 2014 nr. 1817 om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket, ble regelverket endret. Etter någjeldende forskrift er det ikke lenger slik at tilskudd ikke kan gis til foretak i driftsfellesskap. Det følger av forvaltningspraksis at den nye utmålingsregelen også skal brukes for saker om driftsfellesskap som reguleres av forskrift av 22. mars 2002 nr. 283 om produksjonstilskudd i jordbruket og forskrift av 8. november 2006 nr. 1227 om tilskot til avløysing.) De må da opplyse om driftsfellesskapet i søknaden. Videre fremgår det av fjerde ledd at foretak som ikke oppnår en merutbetaling ved å søke separat, ikke trenger å oppgi at de er i driftsfellesskap. En konsekvens av fjerde ledd er at det ikke skal reageres med avkorting etter andre ledd siste setning mot foretak i driftsfellesskap som ikke har opplyst om dette dersom ingen av foretakene har oppnådd en merutbetaling ved å unnlate å opplyse om driftsfellesskapet.  

Bestemmelsen om avkorting kommer heller ikke til anvendelse overfor foretak som har unnlatt å opplyse om driftsfellesskapet i aktsom god tro. Se mer om avkorting for feilopplysning om driftsfellesskap etter andre ledd siste setning under beskrivelsen «Avkorting ved driftsfellesskap».   

Andre ledd: Tilskudd for det samlede dyretall og areal

Bakgrunn for driftsfellesskapsregelen i andre ledd

Det er en målsetting i jordbruksavtalen å jevne ut inntektsmulighetene i jordbruket etter bruksstørrelse og geografisk beliggenhet. Noen tilskudd er derfor struktur- og distriktsdifferensiert. Utgangspunktet for denne differensieringen er å kompensere for skalaulemper (høyere kostnad per produsert enhet hos mindre foretak). Slik skal tilskuddsordningene blant annet bidra til lønnsomhet i ulik skala. I noen ordninger ligger det også et strukturelement i at det er satt et tak for hvor mye tilskudd hvert foretak kan motta.  

Samarbeidsløsninger i jordbruket er ønskelig. Det er imidlertid et avgjørende hensyn i norsk landbrukspolitikk at flere foretak som reelt sett drives som én felles virksomhet, ikke har krav på samme satsnivå i tilskuddene som foretak som drives enkeltvis.  

Formålet med å ha en egen utmålingsregel for foretak i driftsfellesskap er å ivareta strukturelementene som ligger i jordbruksavtalen. For å være berettiget den strukturkompensasjonen som ligger i tilskuddsordningene er det en forutsetning at foretakene drives adskilt og ikke reelt sett drives som én felles virksomhet. Bestemmelsen om driftsfellesskap skal på denne måten sikre at strukturdifferensieringen gis som tilsiktet, uavhengig av selskapsform og formell organisering. 

Innholdet i driftsfellesskapsbegrepet

Det avgjørende i vurderingen av driftsfellesskap er om foretakene «reelt sett inngår i én felles virksomhet», jf. § 7 andre ledd. Foretakene vil i tilskuddssammenheng være «én felles virksomhet» der driften er så praktisk og/eller økonomisk sammenvevd at det vil stride mot formålet med strukturen i tilskuddene å utmåle tilskudd som om det var to eller flere separate foretak, jf. en helhetsvurdering av momentene i beskrivelse under «Hvordan gå frem for å konstatere driftsfellesskap?». 

I tilskuddssammenheng vil foretakene også anses for å være én «felles virksomhet» om de «på annen måte oppnår skalafordeler gjennom samarbeid», jf. § 7 andre ledd. Med «skalafordeler» menes lavere kostnad per produsert enhet. Flere av momentene som beskrives i opplistingen under «Hvordan gå frem for å konstatere driftsfellesskap?», vil kunne innebære skalafordeler for de involverte foretakene.  

Jo mer integrert foretakene er, jo flere områder foretakene samarbeider på og jo større nytte foretakene har av samarbeidet, jo mer er det som taler for at det foreligger et driftsfellesskap.

Avkorting ved driftsfellesskap

En unnlatelse av å opplyse om et driftsfellesskap som kan eller har ført til en merutbetaling, er en feilopplysning som skal avkortes etter § 7 andre ledd siste setning jf. §12. Forskjellen på avkorting etter § 7 jf. § 12, og avkorting etter § 12, er at det etter § 7, jf. § 12 alltid skal avkortes dersom vilkårene for avkorting er oppfylt. For en nærmere redegjørelse av reglene om avkorting, se kommentarer til § 12.

Tredje ledd: Søker tilskudd til samme produksjon  

Driftsfellesskapsvurderingen er kun aktuell for foretak som søker tilskudd til samme produksjon, jf. § 7 andre ledd.  

Det fremgår av § 7 tredje ledd at alle typer husdyrproduksjoner anses som samme produksjon. At alle husdyr teller som samme produksjon er et resultat av at husdyrtilskuddet og avløsertilskuddet har en maksavgrensning som gjelder husdyrholdet som helhet.  

Planteproduksjoner innenfor én vekstgruppe, slik disse til enhver tid er definert i medhold av jordbruksavtalen, anses å være samme produksjon, jf. samme bestemmelse. Det er kun nødvendig å vurdere driftsfellesskap for foretak som driver produksjoner med struktur i satsene, jf. formålet med bestemmelsen og adgangen til å få selvstendige tilskudd etter fjerde ledd.  

Fjerde ledd: Foretak som ikke henter ut mertilskudd  

Foretak som ikke henter ut mertilskudd ved å søke separat, trenger ikke å opplyse om driftsfellesskapet i søknaden, jf. § 7 fjerde ledd. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt der foretakene kun driver arealbaserte produksjoner, så lenge det ikke er strukturdifferensiering i satsene. Det kan også være aktuelt dersom to husdyrforetak med ulike husdyrproduksjoner ikke kommer over maksavgrensningen, og bare det ene foretaket søker avløsertilskudd. I slike tilfeller er det heller ikke aktuelt å avkorte etter forskriftens § 7, jf. § 12. 

Femte ledd: Forholdet til regelverket for husdyrkonsesjon  

Det vil alltid foreligge driftsfellesskap i tilfeller der landbruksmyndighetene har fattet endelig vedtak om brudd på § 3 i lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjon, jf. § 7 femte ledd. Hensikten med denne regelen er å oppnå sammenheng mellom regelverkene, da denne vurderingen i realiteten omfatter de samme tilfellene.  

Bestemmelsen gjør i tillegg at utmålingsreglene for driftsfellesskap også gjelder for foretak som er konsesjonspliktige etter § 3 i svine- og fjørfeproduksjonsloven, som følge av at de har felles eierinteresser eller driver på samme eiendom. Konsesjonsplikt etter svine- og fjørfeproduksjonsloven § 3 foreligger nemlig både ved felles eierinteresser, felles økonomiske interesser (driftsfellesskap) eller ved at to separate foretak, som ikke er i driftsfellesskap, produserer på samme eiendom. I tillegg må disse produksjonene til sammen gå ut over grensene for konsesjonsfri drift i forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjon § 1. Dersom dette er tilfelle skal det utmåles tilskudd som om foretakene er i driftsfellesskap.  

Et endelig vedtak om konsesjonsplikt etter § 3 i svine- og fjørfeproduksjonsloven, vil ofte ikke foreligge før etter utbetaling til foretakene. Det må da utmåles tilskudd som om foretakene var en enhet, og det må vurderes om foretakenes tilskudd skal avkortes og om merutbetalingen og avkortingssummen skal kreves tilbake.  

Det er fylkesmannen som er førsteinstans i saker etter husdyrkonsesjonsloven. Dersom det er fattet endelig vedtak om brudd på § 3 trenger ikke forvaltningen gjøre en selvstendig driftsfelleskapsvurdering etter forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket § 7 andre ledd for de aktuelle søknadsomgangene, men kan legge til grunn at foretakene er i driftsfellesskap og utmåle og avkorte tilskudd deretter. 

Vurdering av periode for driftsfellesskap  

Om foretakene er i driftsfellesskap eller ikke, skal vurderes for søknadsåret som en helhet. Avkrysningen for søknaden i oktober vil være avgjørende for tilskuddsutmålingen til foretaket.  

Vurderingen av om foretakene er i driftsfellesskap, kan endre seg fra år til år. Selv om det vurderes slik at foretakene driver adskilt for et søknadsår, kan samarbeidet med tiden bli så omfattende at foretakene i praksis drives som én enhet, eller motsatt.  

Hvis kommunen på kontroll finner at det kontrollerte foretaket er i driftsfellesskap, må det gjøres en vurdering av om foretakene også har vært i driftsfellesskap ved tidligere søknadsår. Kommer man til at et foretak skulle ha opplyst om driftsfellesskap i tidligere søknader, må det vurderes om det er grunnlag for å omgjøre tidligere vedtak om utbetalinger etter forvaltningsloven § 35, og eventuelt kreve tilbake feilutbetalt tilskudd etter forskrift om produksjonstilskudd § 13. Her må det gjøres en konkret vurdering fra sak til sak, der det avgjørende vil være hvor langt tilbake i tid det er bevismessig dekning for å konstatere at foretakene var i driftsfellesskap. Det vil imidlertid aldri være aktuelt å gå lengre enn 10 år tilbake i tid.  

Noen driftsfellesskap kan opphøre med tiden, dersom foretakene blir mer selvstendige og drives klarere adskilt. Foretakene må selv vurdere om de fortsatt er i driftsfellesskap for senere års søknader. Er forvaltningen uenig i at driftsfellesskapet har opphørt, skal tilskuddet utmåles samlet til driftsfellesskapet og deretter avkortes. 

Hvordan gå frem for å konstatere driftsfellesskap?  

Oversikt over prosessen med å gjøre en driftsfellesskapsvurdering  

Under beskrivelsene «Helhetsvurdering og konklusjon», «Når bør kommunen vurdere driftsfellesskap» og «Hvilke forhold bør undersøkes nærmere i driftsfellesskapssaker?», gjennomgås forhold som kan være relevante for driftsfellesskapsvurderingen og hvordan disse kan brukes. De elementene som trekkes frem er basert på tolkning av ordlyden, formålet og forarbeider til bestemmelsen, samt praksis på området.  

Figuren under er et forsøk på å systematisere vurderingen, men fremstillingen er ikke uttømmende. Også andre forhold enn dem som er listet opp, vil kunne være relevant. Figuren 1 illustrerer gangen i en driftsfellesskapssak, men er ikke uttømmende. Ofte starter saken med at forvaltningen observerer ytre faktorer (indikatorer) som gjør at foretak blir trukket ut til risikobasert kontroll. På kontrollen undersøkes de ulike vurderingsmomentene. På bakgrunn av alle funnene må det foretas en konkret helhetsvurdering av om det er sannsynlighetsovervekt for at foretakene inngår i et driftsfellesskap.  

I det videre gjennomgås først  

1) Den siste delen av figuren; helhetsvurderingen av de opplysninger som er kommet frem i saken og konklusjon ut fra beviskravet i forvaltningsretten beskrevet under «Helhetsvurdering og konklusjon». 

Deretter gjennomgås prosessen slik den ofte er fra starten med:  

2) avdekking av varsellamper og utplukk til kontroll beskrevet under «Når bør kommunen vurdere driftsfellesskap?», og  

3) avdekking og vurdering av de faktiske forhold i saken, rundt driftsopplegg og økonomi beskrevet under «Hvilke forhold bør undersøkes nærmere i driftsfellesskapssaker?». 

 

Fremstilling av hvordan gangen i en driftsfellesskapssak ofte fremstår. 

Helhetsvurdering og konklusjon  

Som gjennomgått under «Innholdet i driftsfellesskapsbegrepet» skal det både vurderes hvor mye foretakene har og gjør felles, og hvilke og hvor store fordeler foretakene har hatt av fellesskap og samarbeid. I hver sak må saksbehandler vurdere hvilke momenter som er relevante i den konkrete saken og hvor sikker man er på bevisene. Ulike momenter kan ha ulik vekt fra sak til sak. Hvor godt et forhold er dokumentert eller sannsynliggjort, kan også spille inn på hvor stor vekt man vil tillegge momentet i den enkelte sak. Forhold som taler mot driftsfellesskap skal også vurderes.  

Når alle de relevante momenter i den enkelte sak er gjennomgått, skal saksbehandler til sist foreta en helhetsvurdering av bevisbildet; dokumentasjon, forklaringer og observasjoner rundt de relevante momenter i saken. I forvaltningssaker der ikke annet er bestemt, er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt. Når saken er så godt opplyst som mulig etter forvaltningsloven § 17, skal saksbehandler konkludere med den konklusjonen som er mest troverdig.  

I søknadssaker som dette foreligger en omvendt bevisbyrde, jf. alminnelig forvaltningsrett. Foretakene må derfor så langt det er mulig legge frem bevis for at de har rett på tilskudd som omsøkt. Forvaltningen har likevel en selvstendig plikt til å opplyse saken.  

Når bør kommunen vurdere driftsfellesskap?  

Indikatorene er ytre tegn som kjennetegner mange av foretakene som er i driftsfellesskap. Indikatorene fordrer en nærmere kontroll dersom foretakene søker separate tilskudd til samme produksjon, og kan hente ut mertilskudd av det. Praksis har vist at foretak som faller inn under en eller flere av de indikatorene som er opplistet i figuren overfor, sjeldnere driver adskilt. Disse indikatorene har det til felles at de er synlig gjennom ulike ytre observasjoner, før en formell foretakskontroll har vært iverksatt:  

• «Nærhet på eiersiden» omfatter at én person har eierinteresser i flere foretak.  
• «Felles driftssenter» eller «samme konto» vil kunne avdekkes ved gjennomgang av produksjonstilskuddssøknaden.  
• «Geografisk nærhet mellom driftssenter» kan oppdages gjennom saksbehandlers lokalkunnskap eller ved å se på kart og i grunnbok, særlig aktuelt ved utskilte tomter og felles anlegg.  
• «Sammenblanding av besetninger» vil kunne oppdages ved telling av dyr eller at man ser dyr fra ulike besetninger i samme innhegning.  

Det vil også kunne forekomme andre forhold som forvaltningen har kjennskap til som nødvendiggjør kontroll. Kommunens lokalkunnskap vil kunne innebære at man vet om andre faktorer (for eksempel gjennom informasjon som er kjent i nærområdet eller gjennom medieomtale), som for en utenforstående ikke ville være observerbare uten en nærmere kontroll. Dette vil eksempelvis kunne gjelde felles arbeidsledelse og foretak som disponerer driftsbygninger, innhegninger og andre driftsmidler i fellesskap.  

Observasjon av indikatorer fungerer som en varsellampe, som kan markere at nærmere undersøkelser bør iverksettes. Den videre kontrollen vil avdekke om det foreligger et driftsfellesskap eller ikke. Indikatorene vil ikke alltid føre til konklusjon om driftsfellesskap. Samtidig er det også mulig å tenke seg at det er driftsfellesskap selv om man ikke har observert typiske indikatorer forut for selve kontrollen.  

Ved mistanke om driftsfellesskap må det gjøres nærmere undersøkelser av driften og de økonomiske forholdene før det kan konstateres om det reelt sett foreligger driftsfellesskap mellom formelt sett selvstendige foretak. Observerte indikatorer som ga grunnlag for kontroll vil kunne inngå som momenter i driftsfellesskapsvurderingen, jf. beskrivelse av «Hvilke forhold bør undersøkes nærmere i driftsfellesskapssaker?» 

Hvilke forhold bør undersøkes nærmere i driftsfellesskapssaker?  

Den skjønnsmessige vurderingen av om det foreligger driftsfellesskap er lik som etter tidligere forskrift og vurderingen skal fortsatt knyttes opp til «samme produksjon», slik dette begrepet er definert i tredje ledd og omtalt under beskrivelse av «Samme produksjon». De sentrale momentene som skal vektlegges er derfor de samme som før.  

I alle tilfeller må det foretas en samlet skjønnsmessig vurdering. Momentene kan ha ulik vekt, der noen alene vil kunne være tilstrekkelig for å konstatere driftsfellesskap. Momenter som er utslagsgivende i en sak, er ikke nødvendigvis til stede i en annen sak hvor det også blir konstatert driftsfellesskap. Denne listen er ikke uttømmende, men tar for seg noen av de mer vanlige og kontrollerbare sidene ved driftsfellesskap. Alle indikatorene som førte til at foretakene ble plukket ut til kontroll, vil også kunne komme inn som momenter i denne vurderingen.  

Nærhet på eiersiden  

Eierinteresser og roller i foretak kan kartlegges ved å undersøke Brønnøysundregistrene eller andre offentlig tilgjengelige register som for eksempel proff.no. 

At én person har eierinteresser i flere foretak, vil ikke i seg selv være tilstrekkelig for å fastslå driftsfellesskap, men det vil ofte være et tegn på at foretakene reelt sett driver som én virksomhet. Når en og samme person eier flere foretak alene er det i utgangspunktet liten sannsynlighet for at foretakene drives adskilt. Dersom foretakene driver med produksjoner som ligner hverandre driftsmessig, og på samme eiendom, er det en sterk indikasjon på driftsfellesskap. Det bør vurderes om produksjonens art gjør det mulig å oppnå skalafordeler gjennom felles utstyr, felles innkjøp/ lagring av fôr, felles bruk av driftsbygninger og felles arbeidsinnsats og administrasjon.  

I tilfeller der slike faktorer samlet sett har gitt foretakene skalafordeler av et visst omfang, vil dette alene kunne være nok for å konstatere driftsfellesskap. I vurderingen av om det er driftsfellesskap mellom foretak med felles eierinteresser, må eierens involvering i driften, og størrelsen på eierandelen vurderes. I de tilfeller man står overfor situasjoner hvor én person reelt sett er den som driver flere foretak, for eksempel en samdrift og et enkeltpersonforetak, vil dette kunne være nok til å konstatere driftsfellesskap mellom foretakene. Dersom foretakene i tillegg drives i umiddelbar nærhet av hverandre, vil det normalt være nok til å konstatere driftsfellesskap mellom foretakene, og det vil sjelden være behov for dyptgående regnskapsanalyser for å kunne konstatere driftsfellesskap. Om denne personen i realiteten driver foretakene alene, innebærer det at det er sannsynlig at foretakene drives som en felles virksomhet. Det er også grunn til å anta at denne sannsynligheten øker jo større eierandeler vedkommende har. En kan likevel tenke seg situasjoner der en person alene driver flere foretak han har eierinteresser i, men hvor det likevel ikke er grunnlag for å konkludere med at foretakene er i driftsfellesskap. Dette kan gjelde der det er stor geografisk avstand mellom foretakenes driftssenter. Her vil det være mer naturlig å legge til grunn at foretakene drives adskilt og at det ikke er mulig å hente ut skalafordeler.  

Dersom eierandelen i et av foretakene fremstår som en ren formalitet, for eksempel når melkekvoten til et foretak er bortleid, og dette leieforholdet er formalisert som en eierandel i et fellesforetak (typisk mellom 0,1 og 1 prosent eierandel i selskapet), vil heller ikke eierforholdet i seg selv kunne benyttes til å påvise driftsfellesskap. Forvaltningen må imidlertid kunne kreve at søkerne i slike tilfeller godtgjør at foretakene drives adskilt. Dette kan de gjøre ved å vise at det ikke er sammenfallende driftsopplegg, for eksempel på grunn av ulike typer husdyrproduksjoner eller stor geografisk avstand mellom foretakene. Det vil også kunne være relevant å se på om godtgjørelsen fra fellesforetaket for bruken av kvoten i realiteten kan sidestilles med et ordinært kvoteleieforhold.  

Dersom én person har eierinteresser i flere, forutsetter dette at foretakene godtgjør at de driver adskilt for at det skal kunne gis selvstendige tilskudd. I vurderingen av om foretakene drives adskilt kan det være av betydning hvordan produksjonene ble drevet tidligere. I et tilfelle der like eller lignende husdyrproduksjoner som tidligere har vært drevet av ett foretak, blir omorganisert i to eller flere foretak med felles eierinteresser, kan det indikere at omorganiseringen kun er av formell art og at foretakene reelt sett fortsatt drives som én felles virksomhet. Særlig gjelder dette der produksjonene er lokalisert på samme sted som tidligere, og i geografisk nærhet med hverandre. Hva som fremstår som hovedmotivet for å dele opp en virksomhet, vil følgelig være relevant i driftsfellesskapsvurderingen. Dersom oppsplittingen fremstår uten driftsmessig egenverdi, men kun medfører økt tilskudd, vil det være et klart tegn på at det foreligger driftsfellesskap. 

Geografisk nærhet og sammenblanding av besetninger  

Der flere foretak opererer med felles driftsbygning/innhegninger eller har driftsbygninger i umiddelbar nærhet av hverandre, på samme eller ulike landbrukseiendommer (herunder utskilt tomt), vil dette også være en sterk indikator for at produksjonene ikke drives adskilt. Momentet er særlig sterkt der de to produksjonsenhetene i praksis fremstår som ett anlegg. Geografisk nærhet mellom produksjonene fordrer også nærmere undersøkelse av administrasjon, arbeidsinnsats, besetninger og utstyr.  

Sammenblanding av flere besetninger er et moment som taler sterkt for driftsfellesskap, og det klare utgangspunktet er at dette er nok til å konstatere driftsfellesskap. Både nærhet mellom like produksjoner og faktisk sammenblanding av besetninger innebærer at det er svært sannsynlig at de involverte foretakene henter ut skalafordeler ved at arbeidsoppgaver som melking, stell og fôring utføres gjennom felles arbeidsinnsats, og at foretakene har et felles driftsopplegg. I slike situasjoner skal det mye til før foretakene kan klare å bevise at produksjonene drives adskilt.  

Selv om besetningene går samlet, kan det foreligge særegne forhold som tilsier at det likevel ikke kan konkluderes med at det foreligger driftsfellesskap mellom de involverte foretakene. Beitesamarbeid innenfor en avgrenset beiteperiode vil være et typisk eksempel på dette. Det forutsettes imidlertid at beitesamarbeidet avgrenses til den perioden det er reelle beitemuligheter, eller til den perioden som fylkesmannen nærmere har fastsatt. Dersom foretakene ikke drives adskilt utenom beiteperioden eller ikke har noen melkeproduksjon før og etter beitesamarbeidet, er dette klare tegn på at det foreligger driftsfellesskap.  

Andre eksempler på særegne forhold kan være midlertidig omplassering av besetning som følge av brann i driftsbygning, akutt sykdom eller dyrehelsemessige forhold. I alle disse tilfellene må det gjøres en konkret vurdering av om man i realiteten står overfor et driftsfellesskap. Det er derfor viktig å undersøke om det foreligger relevante begrunnelser for at man har vært nødt til å plassere besetningene samlet, og hvor lenge dette er/har vært eneste alternativet.  

På kontroll skal det undersøkes om dyrene tilhører det foretaket som har søkt tilskudd for dem. Dersom det er vanskelig å fastslå hvem som disponerer dyrene, vil det være grunnlag for å konkludere med at foretakene er i driftsfellesskap. Dersom dyra ikke er riktig merket med merkene til det foretaket som søker tilskudd for dem, men med merkene til et annet foretak i samarbeidet, er dette et moment som peker i retning av felles driftsopplegg. 

Som vist til i punktet om «Økonomisk sammenblanding» under, kan også gjennomgang av regnskapene bidra til å sannsynliggjøre om besetningene og drifta er sammenblandet eller ikke.  

Felles ledelse og arbeidsinnsats  

Graden av felles driftsledelse og/eller felles arbeidsinnsats (at innehaverne utfører arbeid for hverandre eller at en av innehaverne gjør mesteparten av jobben for begge foretakene) kan være sentrale momenter i vurderingen, da dette kan gi skalafordeler i form av spart tid gjennom for eksempel samordning av oppgaver. Det må vurderes hvem som reelt sett driver foretakene. Hvem som står som daglig leder for foretakene i Brønnøysundregisteret og hva partene forklarer, kan gi veiledning. Hvem som har vært i kontakt med kunder og leverandører, og hvem som har skrevet under på kontrakter og bilag, kan også si noe om hvem som faktisk driver foretakene eller om det foreligger felles arbeidsinnsats. Der det er mulig å finne holdepunkter for hvilke fordeler foretak kan ha hatt av felles administrasjon eller drift, skal disse vurderes. Momentet får mer vekt der produksjoner ligger geografisk nært hverandre og/eller likner på hverandre.  

Ved vurderingen av omfanget av felles arbeidsinnsats mellom foretakene, vil det i tillegg til foretakenes beskrivelse av arbeidsfordeling, kunne være relevant å se på arbeidssituasjonen til de involverte innehaverne og om denne lar seg forene med omfanget av arbeidsinnsats som kreves i den aktuelle produksjonen. Dersom arbeidsmengden knyttet til produksjonen ikke er forenlig med annet arbeid, må det undersøkes om foretaket har utgifter til innleid arbeidskraft. Det kan i den forbindelse bli nødvendig å se på eventuelle arbeidskontrakter, og innrapportering til skatteetaten.  

En kan likevel tenke seg situasjoner der en person alene driver flere foretak, men at disse ligger så langt fra hverandre at det ikke er grunnlag for tillegge momentet om felles arbeidsinnsats særlig vekt. Her vil ulempene med den geografiske avstanden kunne oppveie eventuelle skalafordeler.  

Felles driftsopplegg eller driftsmidler  

Dersom det avdekkes at flere foretak har et felles driftsopplegg eller er avhengige av hverandres driftsapparat, vil dette klart peke i retning av at foretakene er i driftsfellesskap. Hvordan driften er organisert må derfor undersøkes, beskrives og vurderes i alle driftsfellesskapssaker. Vurderingen av driftsopplegget kan basere seg direkte på partenes beskrivelse og på tolkninger av regnskap og andre dokumenter. Hvis melkeprodusenter samarbeider, og det er leveransekurven for alle foretakene i samarbeidet som gir en normal leveranseprofil for en besetning, er dette et moment som peker i retning av felles driftsopplegg. Avvikende leveransekurve kan indikere at dyrene flyttes mellom besetninger etter hvem som har full/ledig kvote. I griseproduksjon vil et eksempel på felles driftsopplegg være at grisingen foregår i fjøset til ett av foretakene mens parring foregår i et annet foretak sitt fjøs. Foretakene vil da normalt regnes som en enhet i tilskuddssammenheng. Om utviklingen i de enkelte foretakenes dyretall er unaturlig, kan det tyde på et felles driftsopplegg med andre foretak.  

I punktet «Økonomisk sammenblanding» under, redegjøres det for måter å gjennomgå regnskapene med tanke på å avdekke felles driftsopplegg.  

Også felles driftsmidler, utstyr eller anlegg vil være et tegn på at foretakene har et felles driftsopplegg. Som vist til ovenfor vil foretakene som disponerer driftsbygninger/innhegninger i fellesskap, hente ut betydelige skalafordeler gjennom at for eksempel melking, stell/fôring og/eller gjødselhåndtering utføres gjennom felles arbeidsinnsats. I slike tilfeller skal det mye til før foretakene kan klare å godtgjøre at produksjonene drives adskilt. For husdyrproduksjoner vil felles utstyr kunne være felles melkestall, felles foringsautomat, felles fôrvogn, felles eggsorteringsmaskin, felles utgjødslingsanlegg med mer. 

Økonomisk sammenblanding  

Dersom det kan påvises økonomisk sammenblanding mellom ulike foretak, tilsier dette at det foreligger driftsfellesskap. Særlig gjelder dette der det avdekkes at driftskostnader i realiteten dekkes i fellesskap. I slike tilfeller kan man vanskelig tenke seg at det ikke foreligger et driftsfellesskap. Typisk vil dette gjelde både i tilfeller der det fremstår som tilfeldig på hvilket foretak ulike transaksjoner er regnskapsført, og i tilfeller der foretak helt eller delvis mangler inntektsposter eller utgifter knyttet til sentrale innsatsfaktorer som man kan forvente å ha i et foretak som driver den aktuelle produksjonstypen. Et annet eksempel kan være at driftskostnader i en produksjon utgiftsføres i et foretak, mens inntektene føres i et annet.  

At foretakenes regnskaper fremstår som mangelfulle, kan bidra til å svekke troverdigheten til at de kan være drevet selvstendig. Hyppige forekomster av «virksomhetsinterne» transaksjoner mellom foretakene, eller at man har omsatt sine jordbruksprodukter til en liten og sammenfallende kundekrets vil kunne tilsi at det foreligger et driftsfellesskap. Der det ikke foreligger avtaler for lån eller kjøp mellom foretakene, og det ikke er fastsatt betalingsfrister eller renteberegning etter vanlig praksis mellom selvstendige foretak, kan dette tale for at økonomien i stor grad er felles og at foretakene kan ha hatt kredittfordeler av økonomisk samarbeid. Regnskapene kan også avsløre om foretakene har fått fordeler i form av rabatter eller liknede ved frakt til og fra gårdene.  

Andre økonomiske forhold det kan være relevante i en driftsfellesskapsvurdering er leiepriser og oppgjør for innleide tjenester, både mellom foretakene som samarbeider, og mellom foretakene og felles leverandører eller tjenesteytere. Foretak som underpriser tjenester eller varer for hverandre, eller har uvanlig gode betalingsvilkår, har ofte et nært samarbeid som et eller flere av foretakene kan ha fordeler av. Det bør også vurderes om foretakene har investering i felles anlegg eller andre faste installasjoner, felles finansiering (for eksempel lån med samme sikkerhet) og felles forsikring. Her vil de involverte foretakene kunne ha oppnådd betydelige skalafordeler.  

Også andre former for sammenblanding kan det finnes spor av ved en gjennom av regnskapene. Dersom foretakene leverer slakt på kun ett av foretakenes produsentnummer, taler dette for at foretakene i realiteten er én integrert enhet. Dette kan også undersøkes gjennom leveransedata fra slakteriene. Viser regnskapet manglende samsvar mellom fôrregnskap og dyretallet i foretakene, kan dette tale for at de ikke drives selvstendig. Dersom ett av foretakenes inntekter ikke står i samsvar med produksjonsomfanget vil også dette tale for at det foreligger driftsfellesskap. Andre funn som kan indikere at et foretak ikke drives selvstendig kan være manglende eller mangelfull dokumentasjon på kjøp og salg/slakting av dyr, eller manglende økonomisk oppgjør for overdragelse av dyr mellom foretakene. Alle disse momentene kan sannsynliggjøre en sammenblanding av driften eller av besetningene.  

Hvorvidt kunder og leverandører oppfatter foretakene som en felles virksomhet vil også kunne være relevant. Dette kan man avdekke gjennom uttalelser eller feilfaktureringer. Der det er hentet inn uttalelser fra aktører som mener foretakene ikke drives separat, gir dette grunnlag for ytterligere undersøkelser av de faktiske forhold aktørene uttaler seg på bakgrunn av. Dersom kunder eller leverandører har forvekslet foretakene ved fakturering eller betaling, eller at faktura er ført i feil regnskap, vil innkjøpssamarbeid kunne være et tegn på at driften av foretakene er integrert eller at de reelt sett er en enhet. Innkjøpssamarbeid der kostnadene reelt sett fordeles mellom deltakerne vil derimot normalt ikke alene være tilstrekkelig til å konstatere driftsfellesskap. Om foretakene selv har blandet sammen bilag i regnskapene sine, kan også dette tilsi at foretakene ikke drives adskilt.  

Dersom flere foretak som har søkt separate tilskudd til samme produksjon, har oppgitt samme bankkontonummer på søknaden, vil dette normalt bety at foretakene har felles økonomi.

Første ledd: Søknadsskjema   

Søker skal benytte søknadsskjema fastsatt av Landbruksdirektoratet. Søknadsskjemaet finnes elektronisk og på papir, og foretaket kan velge hvilket skjema det vil benytte.  

Andre ledd: Frister  

Søknadsfrist 15. mars og 15. oktober

Søknad om tilskudd må være levert innen henholdsvis 15. mars og 15. oktober (jf. andre ledd første punktum). Fristen forlenges ikke selv om søknadsfristen faller på en lørdag eller søndag.

Levere i rett tid  

Det er søkers ansvar at søknaden leveres i rett tid. For å regnes som levert i rett tid, må søknaden enten:  

• være levert elektronisk via altinn.no før midnatt på datoen for søknadsfristen, eller 
• være postlagt senest på dato for søknadsfristen, eller  
• være levert kommunen før åpningstidens slutt på datoen for søknadsfristen. 

Levere inntil 14 dager etter søknadsfristen mot reduksjon i tilskudd

Søknaden kan leveres inntil 14 dager etter søknadsfristen (jf. andre ledd tredje punktum). Utbetalingen vil da reduseres med 1 000 kroner for hver dag som er gått etter søknadsfristen.  

Eksempel:  

Hvis et foretak leverer søknaden 20. oktober, fem dager etter fristen, trekkes 5 000 kroner fra tilskuddet. 

Endre søknadsopplysnigner inntil 14 dager etter søknadsfristen uten reduksjon i tilskudd

Foretak som har levert søknaden innen fristen 15. mars og 15. oktober kan endre søknadsopplysningene inntil 14 dager etter søknadsfristen, uten at utbetalingen reduseres med 1 000 kroner per dag (jf. andre ledd siste punktum). Søker kan altså endre den innsendte søknaden frem til og med 29. mars og 29. oktober.

Søknad kan ikke leveres etter 29. mars/ 29. oktober

Søker kan ikke levere søknaden etter 29. mars og 29. oktober.

Tredje ledd: Etterregistrering    

Enkelte opplysninger kan etterregistreres etter 15. oktober, men innen 10. januar.  

Dette gjelder  

• avløserutgifter for perioden 15. oktober til 31. desember  
• livdyr av kylling og kalkun som er solgt mellom 15. oktober og 31. desember  
• dyr på utmarksbeite som er sanket fra beite senere enn 15. oktober  
• varer omfattet av § 5 omsatt etter 15. oktober (varer omfattet av § 5 er frukt, bær, veksthusgrønnsaker og salat på friland, samt poteter produsert i Nord-Norge)  
• rugeegg levert til rugeri fra 15. oktober til 31. desember  

Foretaket kan kun etterregistrere søknadsopplysningene etter søknadsfristen, og innen 10. januar. Dette innebærer at søker må ha levert en søknad om tilskudd innen søknadsfristen, for å ha mulighet til å etterregistrere opplysninger.  

Fjerde ledd: Overdragelse og pantsettelse    

Krav på tilskudd kan ikke overdras eller pantsettes. Dette innebærer at tilskuddet ikke kan utbetales til andre enn det foretaket som søkte tilskudd. I tilfeller der foretaket som søkte om tilskudd er slettet før utbetaling, blir tilskuddet ikke utbetalt. Se nærmere om dette under kommentarer til § 2.  

Første ledd: Administrasjon og vedtak  

Det er kommunen som saksbehandler søknadene og fatter vedtak om tilskudd etter forskriften.  

Produksjonstilskuddene er statlige tilskuddsmidler som bevilges over statsbudsjettet. Dette innebærer at kommunen er tilskuddsforvalter på vegne av staten. Kommunen skal forvalte tilskuddsmidlene i tråd med reglene i forskrift om produksjons- og avløsertilskudd, og i tråd med retningslinjer og instrukser gitt i rundskriv. 

Andre ledd: Dispensasjon  

Hvilke bestemmelser det kan dispenseres fra 

Statsforvalteren kan «i særlige tilfeller» dispensere fra reglene i: 

• § 2 Grunnvilkår  
• § 3 Tilskudd til husdyrhold. Gjelder første ledd, annet ledd, tredje ledd bokstav a, b og c, samt fjerde ledd.  
• § 4 Tilskudd til jordbruksareal. Gjelder første, annet og fjerde ledd. 
• § 5 Tilskudd til grønt- og potetproduksjon 
• § 6 Tilskudd til avløsning  
• § 8 Søknad, registrering og frister. Gjelder annet og tredje ledd.  

Begrensninger  

Det er ikke adgang til å dispensere fra andre bestemmelser enn de som er opplistet i § 9 andre ledd. Det er statsforvalteren som kan gi dispensasjon fra forskriften. Kommunen kan derfor ikke fatte vedtak om dispensasjon.  

Det er ikke hjemmel til å dispensere fra bestemmelsene fastsatt i jordbruksavtalen, herunder vilkår, tilskuddssatser, soner, definisjoner og telledatoer med mer. Merk likevel at jordbruksavtalen kan ha egne regler om dispensasjon fra bestemmelsene i jordbruksavtalen. I jordbruksavtalen er statsforvalteren gitt adgang til å dispensere fra kravet til grønngjødsling av økologisk areal og areal i 2. karensår.  

Generelt om vilkårene og vurderingen  

Særlige tilfeller 

Vilkåret om at dispensasjon kan gis i “særlige tilfeller” betyr at dispensasjon kun skal gis når det foreligger en spesiell, forbigående årsak utenfor foretakets kontroll som fører til at foretaket ikke oppfyller forskriftens vilkår.  

Dispensasjonsadgangen er ment som en sikkerhetsventil, og skal kun brukes i helt spesielle situasjoner. Dette innebærer at terskelen for å gi dispensasjon er høy. En dispensasjon kan ikke gis i strid med formålet bak den aktuelle bestemmelsen eller det aktuelle vilkåret.  

Dispensasjon bare for en begrenset periode  

En søker kan gis dispensasjon i en begrenset periode, inntil virksomheten tilfredsstiller forskriftens krav. Det skal ikke gis varige dispensasjoner.  

Skjønnsmessig helhetsvurdering 

Ved behandling av dispensasjonssøknaden skal saksbehandler foreta en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av om det foreligger et særlig tilfelle som taler for at foretaket bør gis tilskudd, selv om vilkårene i den aktuelle bestemmelsen ikke er oppfylt. I helhetsvurderingen må saksbehandler vurdere alle forhold som kan ha betydning i saken, både forhold som taler for og mot at dispensasjon skal gis.  

Tilfeller der det kan være aktuelt å innvilge dispensasjon 

Det kan være aktuelt å innvilge dispensasjon, hvis søker ikke var i stand til å ivareta sine interesser på søknadstidspunktet. Dette kan for eksempel være på grunn av en ulykke, alvorlig sykdom, sykehusopphold eller lignende.  

Tilfeller der det ikke er aktuelt å innvilge dispensasjon 

Det skal ikke innvilges dispensasjon hvis søknaden er begrunnet i at søker hevder å ikke kjenne bestemmelsene i forskriften. Det er søkers eget ansvar å holde seg oppdatert om de til enhver tid gjeldende regler. 

Tørke, flom eller lignende 

I tilfeller der avlingen er ødelagt av tørke, flom eller lignende se kommentarer til § 2 og § 4.  

Dispensasjon fra kravet til beitetid  

Hvis særlige klimatiske forhold gjør det umulig å oppfylle beitetidskravet på 12/16 uker for det generelle beitetilskuddet, kan fylkesmannen dispensere ved å redusere antall uker i nødvendig grad. Det må gjøres en konkret individuell vurdering av om vilkår om "særlige tilfeller" er oppfylt i hver enkelt sak.  

Det er ikke adgang til å dispensere fra beitetidskravet for utmarksbeite.  

Dispensasjon fra søknadsfristen, endringsfristen og etterregistreringsfristen  

Statsforvalteren kan gi dispensasjon fra søknadsfristen, i i særlige tilfeller (jf. andre ledd første punktum). Det er kun i tilfeller der søker er gitt dispensasjon fra søknadsfristen, at det vil være mulig for søker å levere søknaden etter fristene.  

Søkers eget ansvar  

Det er søkers eget ansvar å sørge for at søknaden blir levert i rett tid. Dette gjelder også nye søkere. Dersom en søker har gitt en annen i oppdrag å levere søknaden, er det søkers ansvar at denne medhjelperen får levert søknaden innen fristen.  

Dispensasjon fra frister 

Dispensasjon fra søknadsfristen, endringsfrist og etterregistreringsfrist vil kun være aktuelt i tilfeller der en spesiell, forbigående omstendighet utenfor søkers kontroll gjorde at søker ikke fikk levert i tide.  

Eksempler som kan gi grunnlag for å vurdere dispensasjon:  

• Søker kan dokumentere at nettet i området der søker bor var nede, og det fantes ikke andre muligheter for å levere innen fristen  
• Tekniske problemer i systemet (eStil PT), gjør at det ikke er mulig å levere innen fristen.  

Det skal ikke gis dispensasjon fra søknadsfristen, endringsfrist eller etterregistreringsfrist, der oversittelse av fristen skyldes omstendigheter som søker selv kunne avverget.  

Eksempler som ikke gir grunnlag for å vurdere dispensasjon:  

• Internettdekningen der søker holder til er dårlig. Hvis dette er tilfellet må søker sette inn tilstrekkelige tiltak i god tid før fristen som sikrer at søknaden blir levert i tide.  
• Søker har vært inne i søknaden, men ikke sendt den inn.  
• At det får økonomiske konsekvenser for søkeren.  

Tredje ledd: Klage  

Kommunens vedtak om produksjonstilskudd og tilskudd til avløsning, og statsforvalterens vedtak om dispensasjon, kan påklages i samsvar med reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Det samme gjelder i de tilfeller der statsforvalteren har grepet inn i saken og omgjort kommunens vedtak etter forvaltningsloven § 35.  

Første ledd: Opplysningsplikt  

Etter første ledd er søker pålagt en generell plikt til å gi opplysninger som kommunen, statsforvalteren og Landbruksdirektoratet etterspør i forbindelse med behandlingen av tilskuddssøknaden.

«Søker av tilskudd» omfatter alle foretak som har søkt om tilskudd for den søknadsomgangen som kontrolleres, uavhengig av om tilskuddet er utbetalt eller ikke.

Opplysningsplikten er begrenset til de opplysninger som forvaltningen «finner nødvendig» for å kunne forvalte ordningen. I dette nødvendighetskriteriet ligger det at opplysningsplikten ikke er ubegrenset og at bare relevante opplysninger kan kreves.  

Relevante opplysninger omfatter

• grunnlagsmateriale for å kunne fatte vedtak om tilskudd  
• dokumentasjon som muliggjør en effektiv kontroll av at utbetalingen av tilskudd er i overensstemmelse med forskriften og jordbruksavtalen  

Andre ledd: Kontroll  

Kommunen, statsforvalteren og Landbruksdirektoratet har rett og plikt til å kontrollere opplysningene i den enkelte søknad.  

Dette omfatter: 

• retten til å gjøre de maskinelle kontrollene som foretas av søknadssystemet 
• risikobasert kontroll  

Bestemmelsen er særlig sentral for å sikre forvaltningens adgang til å gjøre risikobasert kontroll gjennom dokumentkontroll og stedlig kontroll.  

For å føre en effektiv kontroll av tilskuddet presiserer § 10 at forvaltingen har rett til å få  

• tilgang på relevant dokumentasjon 
• tilgang til de eiendommer, herunder driftsbygninger, beite m.m., som foretakene benytter i driften.  

Dokumentkontroll  

Forvaltningen kan kontrollere foretakets bokføring, korrespondanse og opptegnelser som vedkommer tilskuddene (jf. andre ledd, første og andre punktum). For å tydeliggjøre at forvaltningen også har hjemmel til å ta med seg disse dokumentene for nærmere gransking er det fastsatt at «søker plikter å utlevere» all dokumentasjon.  

Stedlig kontroll  

Kontroll på de eiendommer som foretaket benytter i driften, omtales som stedlig kontroll. For at forvaltningen skal kunne kontrollere alle relevante forhold hos et foretak er det nødvendig at de gis adgang til alle eiendommer som foretaket benytter i driften, herunder også fellesbeite.  

Forvaltningsloven § 15 danner det rettslige utgangspunktet for hvordan stedlig kontroll skal gjennomføres. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det kan gjennomføres uanmeldte kontroller. Det er opp til forvaltingen å vurdere om det skal sendes varsel om kontrollen eller om kontrollen skal gjennomføres uanmeldt. Om kontrollen skal gjennomføres uanmeldt vil avhenge av formålet med kontrollen, og kan særlig være relevant i tilfeller der forvaltningen har grunn til å tro at foretaket vil unndra relevante opplysninger eller endre kontrollgrunnlaget dersom kontrollen varsles.  

Hvis søker motsetter seg kontroll eller ikke etterkommer krav

Opplysningsplikten er ikke oppfylt dersom

• søker motsetter seg å bli kontrollert
• søker unnlater å etterkomme forvaltningens krav om utlevering av relevante opplysninger
• foretaket ikke tilrettelegger for at forvaltningen kan gjennomføre sine kontrolloppgaver

Ved stedlig kontroll av foretak med husdyr, skal det for eksempel forventes at foretaket har tilrettelagt for telling av dyr. Alternativt må foretaket kunne vise frem dokumentasjon på besetning, som dyreholdjournal.  

Unntak kan likevel tenkes i enkelte tilfeller hvor 

• det foreligger omstendigheter som gjør det umulig å etterkomme kravet 
• det er andre årsaker som tilsier at det er urimelig å kreve dette  

Konsekvenser ved brudd på opplysningsplikten 

Konsekvensen av brudd på opplysningsplikten, er at foretaket ikke oppfyller vilkårene for tilskudd for den eller de aktuelle søknadsomgangene som kontrollen omfatter. I prinsippet vil manglende oppfyllelse av denne plikten føre til at tidligere utbetalt tilskudd for disse søknadsomgangene kreves tilbake, uavhengig av om perioden måtte strekke seg flere år tilbake i tid. Brudd på vilkårene i bestemmelsen likestilles dermed med manglende oppfyllelse av vilkårene i forskriften for øvrig. Forskjellen er imidlertid at når det gjelder brudd på andre vilkår, vil delvis utbetaling av tilskuddet likevel kunne gjennomføres. Brudd på opplysningsplikten gjelder derimot generelt, og medfører at delvis utbetaling normalt ikke kan finne sted.  

Dersom foretaket ikke overholder de frister som kommunen, statsforvalteren eller Landbruksdirektoratet har satt for å kunne utføre sine kontrolloppgaver etter § 10, kan tilskuddet avkortes (jf. § 12 andre punktum).  

Generelt om avkorting  

Bestemmelsen regulerer avkorting ved brudd på annet regelverk. Avkorting innebærer at man gjør en reduksjon i tilskuddet som foretaket i utgangspunktet oppfylte vilkårene for å motta. Hvis foretaket ikke oppfyller vilkårene for å motta produksjons- eller avløsertilskudd, skal tilskuddet avlås.  

Første ledd: Avkorting ved brudd på annet regelverk for jordbruksvirksomhet  

Bestemmelsen regulerer avkorting ved brudd på annet regelverk for jordbruksvirksomhet. Formålet er å hindre at ulovlig virksomhet støttes, selv om regelverksbruddet ikke skjer på tilskuddsmyndighetenes ansvarsområde. Bestemmelsen er viktig for å sikre at samfunnets fellesmidler forvaltes på en forsvarlig måte.  

Merk at saker om brudd på dyrevelferdsregelverket, skal vurderes opp mot grunnvilkår om vanlig jordbruksproduksjon (jf.§ 2).  Se «vurdering ved brudd på dyrevelferdsregelverket» under § 2 for nærmere retningslinjer. Avkortingsbestemmelsen skal ikke brukes i disse tilfellene.  

Vilkår for avkorting ved regelverksbrudd 

Følgende vilkår må være oppfylt før forvaltningen har hjemmel til å fatte vedtak om avkorting etter § 11 første ledd:  

Foretaket må drive eller ha drevet virksomheten i strid med «annet regelverk for jordbruksvirksomhet»  

Det er kun overtredelse av regelverk som har tilknytning til produsentens utøvelse av jordbruksdrift som kan medføre avkorting i utbetalingen. Som hovedregel vil dette omfatte regelverk innenfor Landbruks- og matdepartementets myndighetsområde. Men også regelverk underlagt andre departement vil kunne være relevant, typisk miljø- og forurensningsregelverk. Det avgjørende er at utøvelse av jordbruksdrift er det karakteristiske for regelverksbruddet. Slik unngår man at generelle regler som også gjelder for virksomheten, uforholdsmessig benyttes som grunnlag for avkorting. Som eksempel vil ikke brudd på veitrafikkloven kunne gi grunnlag for avkorting.  

Det må være konstatert et regelverksbrudd

Det må være konstatert et brudd på annet regelverk for jordbruksvirksomhet. Dette følger av ordlyden «driver eller har drevet sin virksomhet i strid» med annet regelverk for jordbruksvirksomhet. Der det foreligger brudd på regelverk underlagt andre forvaltningsorganers ansvarsområde, vil det være den aktuelle særlovsmyndigheten som har ansvaret for tolkningen av regelverket. Det avgjørende vil være om ansvarlig myndighet har konstatert regelverksbruddet. Dersom det ut fra særlovsmyndighetens vedtak er tvil om det faktisk er konstatert at den aktuelle særloven er overtrådt, er det naturlig at forvaltningen kontakter særlovsmyndigheten for å få saken tilstrekkelig opplyst.  

Foretaket må ha handlet «uaktsomt eller forsettlig»  

Foretaket må ha handlet «uaktsomt eller forsettlig» ved overtredelsen av den aktuelle særregelen. Dette innebærer at forvaltningen må konstatere at søker handlet minst «simpelt uaktsomt» før forvaltningen har adgang til å fatte vedtak om avkorting (jf. første ledd). Siden et vedtak om avkorting som utgangspunkt kan få stor økonomisk betydning for søker, er det viktig at forvaltningen skriver vurderingen av om skyldvilkåret er oppfylt eksplisitt i vedtaket.  

Utgangspunktet for vurderingen er at søkere av produksjonstilskudd som selvstendig næringsdrivende er underlagt et strengt aktsomhetskrav, og det forventes at søkere kjenner til relevante regelverk for jordbruksvirksomhet.  

Simpel uaktsomhet foreligger når søker burde forstått at den aktuelle handlingen innebar en overtredelse av den aktuelle særregelen.  

Grov uaktsomhet foreligger når søker måtte forstå at den aktuelle handlingen innebar en overtredelse av den aktuelle særregelen.  

Forsett foreligger når søker med viten og vilje utførte den aktuelle handlingen, selv om han/hun visste at dette innebar en overtredelse av den aktuelle særregelen.  

Hvis forvaltningen fatter vedtak om avkorting uten å ha vurdert og konkludert på om skyldvilkåret er oppfylt i vedtaket, kan dette anses som en rettsanvendelsesfeil. Hvorvidt en slik feil kan føre til at vedtaket må anses ugyldig, og dermed kan omgjøres etter fvl. § 35 første ledd bokstav c, vil bero på en konkret helhetsvurdering.  

Kommunen «kan» avkorte i tilskuddet, men skal alltid vurdere avkorting  

Dersom vilkårene redegjort for over er oppfylt i den enkelte sak, «kan» tilskuddet avkortes. Forvaltningen skal altså foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak av om det bør reageres med avkorting i foretakets tilskudd eller ikke.  

Regelverksbruddet må karakteriseres som alvorlig/grovt 

For at det skal være aktuelt å avkorte i et foretak sitt tilskudd, må regelverksbruddet kunne karakteriseres som alvorlig/grovt. Avkorting i tilskudd er ment å være en sekundær reaksjonsmulighet, i de tilfellene der det er viktig å markere at den lovstridige driften ikke støttes med tilskuddsmidler. Det vil si ved grove regelverksbrudd. Forvaltningen må derfor foreta en konkret vurdering av alvorlighetsgraden i den enkelte sak, og kun fatte vedtak om avkorting der regelverksbruddet etter en konkret vurdering må anses som grovt.  

I vurderingen av bruddets alvorlighetsgrad vil det være av betydning om særlovmyndigheten selv har karakterisert regelverksbruddet som alvorlig. Videre vil det være relevant å se hen til om det er tale om gjentatte og/eller vedvarende regelverksbrudd. Dersom forvaltningen er i tvil om bruddet er alvorlig nok, kan et relevant moment være om særlovsmyndigheten selv har vurdert regelverksbruddet som så alvorlig at de har benyttet egnede reaksjonsformer etter eget regelverk.  

Særlig om avkorting ved brudd på forskrift om organisk gjødsel  

I saker der det er konstatert regelverksbrudd på forskrift om gjødselsvarer mv. av organisk opphav (forskrift om organisk gjødsel), følger det direkte av forskrift om organisk gjødsel § 33 at «ved drift i strid med regelverk for jordbruksvirksomhet kan avkorting (…) av produksjonstilskuddet gjøres i henhold til forskrift 19. desember 2014 nr. 1817 om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket § 11 og § 13.». Ettersom avkorting av produksjonstilskudd er en primær reaksjonsmulighet som er hjemlet direkte i forskrift om organisk gjødsel, vil ikke vurderingen av om regelverksbruddet er grovt nok til at § 11 første ledd i forskrift om produksjonstilskudd skal anvendes, være relevant i saker som gjelder brudd på denne forskriften. I slike saker vil det altså være tilstrekkelig at det er konstatert et brudd på forskrift om organisk gjødsel.

Avkortingens størrelse  

Dersom vilkårene nevnt over er oppfylt, kan forvaltningen avkorte «hele eller deler av det samlede tilskuddet som tilfaller foretaket». Med «det samlede tilskudd» menes utbetaling av tilskudd til alle typer produksjoner foretaket driver. Det kan dermed avkortes i alt produksjons- og avløsertilskudd «som tilfaller foretaket». Forvaltningen må foreta en konkret helhetsvurdering av hvor mye som er rimelig å avkorte i den aktuelle saken, der det må legges vekt på forholdsmessigheten mellom berettiget tilskudd og avkortingens eventuelle størrelse.  

Relevante momenter ved vurderingen av avkortingens størrelse er blant annet 

• overtredelsens størrelse eller alvorlighet  
• overtredelsens varighet  
• graden av skyld  

Andre og tredje ledd: Spesielt om gjødslingsplan og journal over plantevernmidler  

Bestemmelsen gjelder avkorting ved  

• brudd på forskrift om gjødslingsplanlegging  
• manglende føring av journal over plantevernmidler 

Hvis foretaket er pålagt å ha gjødslingsplan og/eller journal over plantevernmidler, og foretaket ikke har dette eller planen/journalen er mangelfull, skal det avkortes i tilskuddet. Der foretaket har krysset av for at det har journal over plantevernmidler og/eller gjødslingsplan som er i samsvar med forskriftene, og det ved kontroll oppdages at journalen og/eller planen mangler eller er mangelfull, skal saksbehandler også vurdere om foretaket skal avkortes for feilopplysning etter § 12.  

Krav om gjødslingsplan 

Kravene til gjødslingsplan fremgår av § 3 i forskrift av 1.7.1999 nr. 791 om gjødslingsplanlegging. Spørsmålet om en gjødslingsplan mangler eller er mangelfull, vil bero på en vurdering av om vilkårene i gjødslingsplanleggingsforskriften § 3 er oppfylt eller ikke. Se rundskriv 2019-17om saksbehandlingsrutiner for søknad om regionalt miljøtilskudd kapittel 4.6.2 for nærmere retningslinjer for hvilke forhold som må inngå i gjødslingsplanen for at foretaket kan sies å ha en fullstendig gjødslingsplan.

Hvis saksbehandler konkluderer med at foretaket ikke har gjødslingsplan eller planen er mangelfull, skal det avkortes med mindre foretaket er unntatt krav om gjødslingsplan.  

Krav til journal om plantevernmidler 

Kravene til journal over plantevernmidler fremgår av forordning (EF) nr. 1107/2009 art. 67 første ledd i forskrift av 6.5.2015 nr. 455 om plantevernmidler. Kravene som gjelder ved søknad om produksjonstilskudd, er tatt inn i forskriftens § 11 tredje ledd, og gjort til et eget avkortingsgrunnlag. I forskrift om plantevernmidler stilles det krav som går utover kravet til journal over plantevernmidler i produksjonstilskuddforskriften. Plantevernmiddelforskriften krever blant annet at alle som benytter plantevernmidler skal ha journal om beskyttelse av vannmiljø og journal om integrert plantevern. Dette er ikke et krav i produksjonstilskuddforskriften. I vurderingen av om det skal avkortes i tilskuddet etter bestemmelsen, skal det derfor tas utgangspunkt i § 11 tredje ledd, og ikke forskrift om plantevernmidler. Dersom Mattilsynet har fattet vedtak om at de øvrige kravene i forskrift om plantevernmidler ikke er oppfylt, omfattes regelverksbruddet av §11 første ledd.  

Avkortingens størrelse 

Avkortingsbeløpet skal være rimelig og forholdsmessig, og må derfor vurderes konkret i hver enkelt sak med utgangspunkt i normene som fremgår under. Dette for å oppnå forholdsmessighet mellom bruddets alvorlighet og konsekvensen i tilskuddsutbetalingen. Selv om avkortinger etter § 11 andre og tredje ledd er skjønnsmessige, bidrar normene til likebehandling av søkerne.  

Der foretaket ikke har gjødslingsplan/journal over plantevernmidler, er normen at det totale tilskuddet til jordbruksareal avkortes med 20 prosent. Det totale tilskuddet til jordbruksareal omfatter areal- og kulturlandskapstilskudd samt tilskudd til økologisk arealproduksjon. Der foretaket mangler både gjødslingsplan og journal over plantevernmidler, er normen at det avkortes 40 prosent.  

Der det konstateres at gjødslingsplan/journal over plantevernmidler er mangelfull, er normen at det skal avkortes inntil 20 prosent av det totale tilskuddet til jordbruksareal. I denne vurderingen må det legges vekt på hvor mangelfull gjødslingsplanen/plantevernmiddeljournalen er.  

Momentene redegjort for under vurderingen av avkortingens størrelse etter § 11 første ledd kan også være relevante for vurderingen av størrelsen på avkortingen som følge av manglende eller mangelfull gjødslingsplan/journal over plantevernmidler.  

Noen eksempler for anvendelsen av normen er:  

• Eksempel 1: Om foretaket har krysset «nei» i søknadsskjema på om det har journal over plantevernmidler, og samtidig krysser «ja» for at det har brukt plantevernmidler, avkortes foretaket med 20 prosent av det totale tilskuddet til jordbruksareal.  
• Eksempel 2: Foretaket har opplyst at det har en journal over plantevernmidler i søknaden, men etter kontroll blir denne konstatert som mangelfull. Avkorting skal da foretas med inntil 20 prosent av det totale tilskuddet til jordbruksareal. I tillegg må kommunen vurdere avkorting som følge av feilopplysning etter § 12.  
• Eksempel 3: Foretaket har opplyst at det har gjødslingsplan og journal over plantevernmidler i søknadsskjema. Ved kontroll har foretaket verken har gjødslingsplan eller journal over plantevernmidler. Foretaket vil da bli avkortet med 40 prosent av det totale tilskuddet til jordbruksareal. I tillegg må kommunen vurdere avkorting som følge av feilopplysning etter § 12.  

Tilbakehold av tilskudd  

Forvaltningen har adgang til å holde tilbake tilskudd etter forskriften § 11. Så lenge forvaltningen har adgang til å avkorte, vil de også alltid ha hjemmel til å gjøre noe som er mindre byrdefullt, det vil si holde tilbake tilskudd inntil det regelverksstridige forholdet er rettet. Vilkårene for å avkorte etter § 11 første ledd må også være oppfylt ved vedtak om tilbakehold. Det må gå frem av vedtaket at vilkårene for å avkorte er vurdert. Videre skal kommunen både ta stilling til om det er hensiktsmessig å holde tilbake tilskuddet, og om det er rimelig å holde tilbake hele eller deler av tilskuddet. Kommunen må skrive denne vurderingen i vedtaket.

Det vil sjelden være hensiktsmessig å fatte vedtak om å holde tilbake tilskudd.  

Det vil aldri være aktuelt å holde tilbake tilskudd i tilfeller der Mattilsynet har fattet vedtak om brudd på dyrevelferdsregelverket. Slike saker skal vurderes etter grunnvilkåret om vanlig jordbruksproduksjon i forskriften § 2.  

For saker som gjelder brudd på andre regelverk for jordbruksvirksomhet, skal avkorting etter § 11 første ledd kun benyttes i saker der regelverksbuddet er grovt. Hovedregelen er at det ved grove regelverksbrudd skal fattes vedtak om avkorting etter § 11, ikke tilbakehold av tilskudd.  

I saker hvor det er uavklart om søker har brutt annet regelverk for jordbruksvirksomhet, kan det være grunnlag for å avvente vedtak om utbetaling av produksjonstilskudd og avløsertilskudd. Dette vil kun være aktuelt for en kortere periode for å få saken tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17. Et vedtak må likevel fattes innen rimelig tid, sett i forhold til hva saken gjelder, jf. forvaltningsloven § 11a. En slik avventing av vedtaket er ikke det samme som å fatte et vedtak om tilbakehold av tilskudd etter forskriften § 11.  

Første punktum: Avkorting ved feilopplysninger  

Formål 

Et overordnet mål med avkorting er å sikre forsvarlig forvaltning av fellesskapets midler. Risikoen for avkorting ved feilopplysninger skal skjerpe søkerens aktsomhet ved utfylling og innlevering av søknaden. Hensikten med bestemmelsen er å bidra til at tilskuddsmottakerne opptrer innenfor det fastsatte regelverket. Den har ikke et pønalt formål. 

Om avkorting ved feilopplysninger 

Bestemmelsen regulerer avkorting av tilskudd ved feilopplysninger. Avkorting innebærer at man foretar en reduksjon i tilskuddet foretaket i utgangspunktet oppfylte vilkårene for å motta. Hvis foretaket ikke oppfyller vilkårene for å motta produksjons- eller avløsertilskudd, skal tilskuddet avlås. Dette er ikke en avkorting.  

Der forvaltningen oppdager at et foretak har gitt feilopplysninger i søknaden, skal saksbehandler alltid vurdere avkorting etter § 12. 

Vilkår som må være oppfylt  

Før forvaltningen har hjemmel til å fatte vedtak om avkorting er det bestemte vilkår som må være oppfylt.  

Foretaket må ha gitt en «feilopplysning som har eller ville dannet grunnlag for en urettmessig utbetaling av tilskuddet for seg selv eller andre»  

En feilopplysning foreligger når det som er ført opp i søknaden ikke er i samsvar med de faktiske forhold. Hovedregelen er at søker må føre korrekte søknadsopplysninger inn i rett felt i søknaden for å være berettiget tilskudd. Hvis søker har presisert eller forklart de reelle forhold i kommentarfeltet, må det vurderes konkret i hver enkelt sak om foretaket har gitt en feilopplysning eller ikke. Hvis opplysningene som er gitt i søknaden gjør at saksbehandler kan behandle søknaden på korrekt grunnlag, er det mye som taler for at foretaket ikke har gitt en feilopplysning som ville dannet grunnlag for en urettmessig utbetaling av tilskudd.  

Feilopplysningen må i tillegg ha eller kunne ha gitt mer tilskudd enn foretaket er berettiget. Bestemmelsen omfatter også foretak som gjennom feilopplysning i sin søknad har bidratt til at et annet foretak har eller kunne fått en urettmessig utbetaling av tilskudd, selv om foretaket ikke selv har fordel av feilopplysningen (medvirkningsansvar).  

Bestemmelsens kjerneområde er de tilfeller hvor forvaltningen gjennom saksbehandling og kontroll (maskinell kontroll og risikobasert kontroll) oppdager feilopplysningen. Dersom foretaket selv sier fra om feilen uoppfordret, uten at forvaltningen har tatt kontakt med søker, bør ikke tilskuddet avkortes. Hvis foretaket opplyser om feilopplysningen for å unngå at den oppdages på en varslet kontroll, skal avkorting likevel vurderes.  

Foretaket må ha handlet «uaktsomt eller forsettlig»  

Det neste vilkåret er om søker har gitt feilopplysningen «uaktsomt eller forsettlig». Vilkåret om at søkeren må ha handlet uaktsomt eller forsettlig, innebærer at det ikke kan avkortes i tilskuddet dersom søker var i aktsom god tro da feilopplysningen ble gitt. En søker er i aktsom god tro der han ikke visste at opplysningen i søknaden var feil, og heller ikke burde visst at opplysningen i søknaden var feil.  

Tilskuddsmottakerne etter forskriften er selvstendig næringsdrivende og det stilles derfor strenge krav til aktsomheten. Mottaker vil derfor sjelden kunne ha gitt feilopplysninger i aktsom god tro. Det forventes for eksempel at søker har full kunnskap om foretakets dyrehold på de aktuelle telledatoene. Tilsvarende vil det være søker som har best kunnskap om hvilke arealer som foretaket selv har drevet og høstet, hvilke som er utleid eller eventuelt ikke er i drift. Som potensiell mottaker av statlige midler forventes det da at søker legger ned nødvendig arbeid i å fylle ut søknadsskjemaet korrekt slik at søknaden gjenspeiler de reelle forholdene. Dersom søker har problemer med å forstå søknadsskjemaet forventes det at søker kontakter kommunen i god tid før søknadsfristen.  

Et eksempel på at foretaket kan ha vært i god tro om en feilopplysning, er der foretaket i søknaden har lagt til grunn oppgjørsopplysninger fra sitt omsetningsledd og det for øvrig var god grunn til å stole på disse opplysningene på søknadstidspunktet. Foretaket vil videre kunne ha vært i god tro dersom beløpet avviker så lite fra det som er riktig at mottakeren ikke kan klandres for ikke å ha reagert.  

Det kan avkortes i tilskuddet når foretaket har handlet 

• simpelt uaktsomt 
• grovt uaktsomt 
• forsettlig  

Ved simpel uaktsomhet, må det konstateres at søker burde ha forstått at han ga en feilopplysning i søknaden. At en feilopplysning er inngitt grovt uaktsomt innebærer at søker har opptrådt særlig klanderverdig og måtte ha forstått at opplysningen var feil. At en feilopplysning er inngitt forsettlig innebærer at søker har forstått at opplysningene var uriktige.  

Forvaltningen «kan» avkorte i tilskuddet, men skal alltid vurdere avkorting  

Hvis inngangsvilkårene redegjort for over er oppfylt i den enkelte sak, «kan» tilskuddet avkortes. Selv om bestemmelsen er utformet som en kan-bestemmelse, er det klare utgangspunktet at det skal avkortes hvis søker minst har vært uaktsom ved inngivelse av feilopplysninger, og dette har gitt eller kunne ha gitt en merutbetaling. Forvaltningen må likevel foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak, av om det bør reageres med avkorting i foretakets tilskudd eller ikke.  

Avkortingens størrelse 

Forvaltningen kan avkorte «hele eller deler av det samlede tilskuddet som tilfaller foretaket».  

Med «det samlede tilskudd» menes utbetaling av tilskudd til alle typer produksjoner foretaket driver. Det kan dermed avkortes i alt produksjons- og avløsertilskudd «som tilfaller foretaket». Hvor mye som skal avkortes, må vurderes konkret i den enkelte sak.  

Hovedregelen er at foretaket skal avkortes et beløp tilsvarende merutbetalingen. Saksbehandler må likevel alltid vurdere om det er rimelig og forholdsmessig å avkorte merutbetalingen i den enkelte sak, eller om avkortingsbeløpet bør settes høyere eller lavere. Eksempelvis bør avkortingsbeløpet settes høyere dersom foretaket har gitt feilopplysninger ved flere søknadsomganger. Dersom størrelsen på merutbetalingen blir uforholdsmessig høy i forhold til feilopplysningen som er gitt, kan dette tilsi at avkortingen bør settes lavere enn merutbetalingen.  

Beløpet som avkortes kan aldri være større enn foretakets tilskuddsutbetaling etter bunnfradrag i det enkelte søknadsår.  

Andre punktum: Avkorting ved fristoversittelse  

I andre punktum fremgår det at tilskuddet kan avkortes hvis foretaket ikke overholder de frister som kommunen, statsforvalteren eller Landbruksdirektoratet har satt for å kunne utføre sine kontrolloppgaver i medhold av § 10 i forskriften.  

Første ledd: Tilbakebetaling  

Tilskudd som er utbetalt i strid med vilkårene i forskriften kan kreves tilbake.  

En utbetaling er for eksempel i strid med vilkårene dersom foretaket som har mottatt tilskudd  

• ikke disponerte omsøkte dyr 
• ikke oppfyller kravet til vanlig jordbruksproduksjon  
• ikke oppfyller kravet om aktiv drift av omsøkte arealer 
• ikke oppfyller vilkår presisert i jordbruksavtalen 

Feilutbetaling som skyldes andre grunner, for eksempel feil utregning hos forvaltningen, kan også kreves tilbakebetalt. Det er den delen av tilskuddsutbetalingen som foretaket ikke er berettiget som skal kreves tilbake. Dette kan omfatte hele eller deler av det utbetalte tilskuddet.  

Første ledd andre punktum gir hjemmel til å kreve tilbake beløp som er avkortet etter forskriftens § 11 og § 12. Tilbakebetaling av avkortingsbeløpet vil være aktuelt der det er fattet vedtak om avkorting, etter at tilskuddet har blitt utbetalt. Tilbakebetalingskravet som rettes mot foretaket kan dermed både omfatte uberettiget tilskudd og avkortet tilskudd.  

Hovedregel  

Hovedregelen er at feilutbetalinger skal kreves tilbake. Forvaltningen har et ansvar for å sørge for at bruk av statens midler skjer i tråd med lover og forskrifter, herunder jordbruksavtalen og forskrift om produksjons- og avløsertilskudd. Dette omfatter å ha rutiner som sikrer tilbakebetaling der det blir betalt ut for mye tilskudd. 

Det må likevel foretas en konkret vurdering av om det er rimelig å kreve beløpet tilbake i hver enkelt sak, jf. «kan». Det må vurderes 

• om det skal fremmes et krav om tilbakebetaling 
• hvor mye som skal kreves tilbake  

I vurderingen må forvaltningen ta stilling til om det foreligger adgang til å endre eller omgjøre utbetalingsvedtaket etter forvaltningslovens §§ 34 eller 35.  

Aktsom god tro  

Der søker har vært i aktsom god tro om feilutbetalingen, kan det i enkelte tilfeller være grunnlag for ikke å kreve tilbakebetaling.  

Dette gjelder  

• feilutbetaling som følge av opplysninger søker har oppgitt i aktsom god tro 
• feil fra forvaltningen hvor søker ikke hadde grunn til å reagere på feilutbetalingen.  

Søkere av produksjons- og avløsertilskudd er selvstendig næringsdrivende, og er dermed underlagt en streng aktsomhetsnorm. Det kreves av søkerne at de har full kjennskap til egen drift og at de søker i tråd med gjeldende regler for tildeling av tilskudd. I praksis vil dette medføre at det er få tilfeller hvor søker kan høres med å ha vært i aktsom god tro.  

Der foretaket har vært i aktsom god tro om feilutbetalingen, må statens interesse av korrekt bruk av statlige midler avveies mot hensynet til den private part ved vurderingen av spørsmålet om et krav om tilbakebetaling skal fremsettes.  

Momenter som taler mot å kreve tilbakebetaling kan være  

• at foretaket har innrettet seg på at betalingen er endelig 
• at det har gått lang tid siden utbetalingen 
• om foretaket har søkt veiledning hos forvaltningen og hvor god denne har vært, eller om feilen på annen måte skyldes forvaltningen.  

Faktura og motregning  

Når det er vedtatt å foreta en tilbakebetaling, sendes det faktura med krav på tilbakebetaling til foretaket. Det feilutbetalte beløpet kan også motregnes i senere tilskuddsutbetaling. Det er Landbruksdirektoratet som beslutter og administrerer motregning.  

Andre ledd: Renter  

Det kan kreves renter for krav som ikke innfris ved forfall. Dette gjelder for alle krav om tilbakebetaling.  

Vurdering av aktsomhet  

Der det er konstatert at foretaket har utvist grov uaktsomhet eller forsett, kan det kreves renter fra tidspunktet for utbetalingen av den tilskuddssummen som kreves tilbake. Det må avgjøres om foretaket har forårsaket feilutbetalingen ved å opptre grovt uaktsom eller forsettlig.  

Foretaket kan ha forårsaket feilutbetalingen ved å  

• gi feilopplysninger 
• ved tilbakehold av informasjon 
• ved å ha unnlatt å gi beskjed der det er mottatt en feilutbetaling  

Ved vurdering av aktsomhet skal det tas utgangspunkt i hva man vanligvis kan forvente av et foretak i samme situasjon. Det må skilles mellom simpel og grov uaktsomhet. Grov uaktsomhet forutsetter et markert avvik mellom forventet atferd og faktisk atferd. At det er handlet fortsettlig, innebærer at søker med viten og vilje har forårsaket feilutbetalingen av tilskudd.  

Bestemmelsen i andre punktum skal fungere som et insentiv til foretak om å melde fra om mottak av uberettiget tilskuddsbeløp. Regelen har også til hensikt å forhindre at feilutbetalinger skjer ved at risikoen for å bli ilagt renter skal skjerpe søkerens aktsomhet ved utfylling og innlevering av søknad om tilskudd.  

Hovedregel ved grov uaktsomhet eller forsett  

Hovedregelen ved grov uaktsomhet eller forsett er at det skal beregnes renter fra tidspunktet feilutbetalingen ble gjort, og et annet resultat må begrunnes. Det kan være urimelig at parten belastes for en unødig lang saksbehandlingstid dersom behandlingstiden skyldes forvaltningen selv. I noen tilfeller kan det derfor være rimelig å dele renteperioden slik at forsinkelsesrenter kreves i perioden fra utbetalingen skjedde til forvaltningen ble oppmerksom på feilutbetalingen eller det ble truffet vedtak i første instans, og beregne avsavnsrente (for eksempel lik ordinær innskuddsrente) fra det tidspunktet og frem til betaling skjer.  

Tredje ledd: Motregning 

Bestemmelsen gir hjemmel til å motregne andre krav mot foretaket i utbetaling av produksjonstilskudd. En del av tilskuddet går da ikke til utbetaling til foretaket, men til dekning av krav mot foretaket. Tredje ledd omfatter krav som har en viss nærhet til produksjonstilskuddet, altså der krav fra offentlig myndighet mot foretaket «utspringer fra foretakets jordbruksvirksomhet». Dette gjelder for eksempel krav mot foretaket etablert i medhold av omsetningsloven (lov 10. juli 1936 nr. 6) § 9, jordlova §§ 9-12 og 20, og husdyrkonsesjonsloven (lov 16. januar 2004 nr. 5) § 7.  

Det kan også foretas motregning som er ikke regulert i forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd, men som følger av særlige hjemler for motregning og utlegg i andre lover.  

Om ikrafttredelsen 

Ingen kommentarer.